Ideer

Oss sørlendinger imellom

Regionreformen har skapt voldsom debatt enkelte steder i landet, men ikke på Sørlandet. Er det et godt eller dårlig tegn for utviklingen mot et nytt og fremtidsrettet Agder?

Jan Erik Grindheim

Publisert: 30. januar 2020

Regionreformen har skapt voldsom debatt enkelte steder i landet, men ikke på Sørlandet. Er det et godt eller dårlig tegn for utviklingen mot et nytt og fremtidsrettet Agder?

For noen år tilbake hadde Fædrelandsvennen en spalte med tittelen «Oss sørlendinger imellom». I dag heter det vel «Meninger», som i andre aviser, men innholdet er mye det samme: gode og engasjerende innlegg om alt mellom himmel og jord, skjønt ofte med litt ekstra innslag av det første.

Bibelsitatene sitter kanskje ikke like løst i dag som tidligere, men de politiske skillelinjene kan ofte virke dypere og mer grunnleggende og stabile blant sørlendinger enn folk ellers i landet. Derfor er det litt rart at en reform som har skapt splid og store overskrifter andre steder, ikke virker like opphissende her. Jeg snakker om den nylig innførte regionreformen, hvis noen har hørt om den i det siste.

Den sterkeste motstanden mot regionreformen har vi sett i nord, mellom Finnmark og Troms, hvor 87 prosent i en folkeavstemning gikk imot Stortingets vedtak om sammenslåing. Og i østlandsregionen Viken, hvor fremtredende politikere allerede snakker om å oppløse det nye fylket, før en måned har gått.

Motsatsen til de gjenstridige i nord og øst, er trønderne, som slo seg sammen allerede for to år siden, og aust- og vestegdene, som vel knapt har merket at fra 1. januar i år tilhører de ett Agder. Men så har da også dette vært en lang prosess her sør, som i mindre grad har splittet det politiske landskapet på Agder enn det geografiske. Striden har ikke stått mellom høyre- og venstresiden, eller sentrum og periferi, som er blitt så populært i disse dager, men mellom Aust og Vest. To fylker, som nå er blitt ett.

Vekkelsen som kom og forsvant?

Allerede i 2005, og igjen i 2010, vedtok fylkestinget i Aust-Agder at det skulle holdes folkeavstemning om en mulig fylkessammenslåing. Dette var den første av sitt slag i prosessen mot en endring av fylkeskommunene i Norge, og det skjedde i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2011. Resultatet var klinkende klart: nesten to av tre austegder stemte imot.

Saken ble ikke bedre da fire grensekommuner i Aust-Agder, Lillesand, Iveland, Birkenes og Evje og Hornnes, som et resultat av folkeavstemningen søkte om overgang til Vest-Agder. Men gjennom et planmessig tett samarbeid mellom de to fylkene, virket kanskje denne trusselen heller dempende på konflikten da samtalene om en felles fremtid kom inn på et nytt spor.

I 2016 vedtok begge fylkestingene sammenslåing, og i dag ser det ut til at motstanden mot ett Agder nærmest er borte. Om dette skyldes at arendalittene gnir seg i hendene over kristiansandernes politiske kaos sist høst, eller at kraften til syvende og sist har gått ut av de argeste motstanderne, er ikke godt å si. Men i motsetning til andre steder i landet, ser regionreformen faktisk ut til å kunne bli en politisk suksess her i sør.

Er dette et godt tegn for utviklingen mot et nytt og fremtidsrettet Agder? Eller har den lange prosessen mot ett fylke ført til en politisk tretthet i en region som trenger å vekkes for å møte nye utfordringer?

Eksporten florerer, verdiskapingen stagnerer

Det nye Agderfylket blir ett av de minste etter reformen, på åttendeplass av de elleve, med litt over 300 000 innbyggere. Dette trenger i seg selv ikke å bli et problem, men så lenge ett av målene med regionreformen er å skape større og mer funksjonelle fylkeskommuner er det i hvert fall en utfordring. Dersom nye og innovative varer og tjenester, og nye måter å tenke politisk organisering på, skal kunne utvikles regionalt, må det en viss størrelse til – om da ikke sørlendingene klarer å samarbeide på tvers av de regionale grensene internt i landet eller over havet mot lignende regioner i andre land.

Agder er god på eksport, faktisk blant de beste i Norge. Det kan være en fordel, ikke minst når regionreformen er tenkt å skulle styrke det som kalles det endogene vekstpotensialet i regionen. Det vil si at den økonomiske veksten fremover må komme innenfra, snarere enn gjennom investeringer og statlige subsidier utenfra. Men det kan bli en utfordring når verdiskapingen på Agder sakker akterut sammenlignet med andre deler av landet, og da særlig i den østlige delen av det nye fylket.

Dersom vi ser nærmere på det som heter fylkesfordelt nasjonalregnskap for Norge, og deler dette på hver og en av oss, ser vi at selv om det samlede Agder er Norges femte største eksportfylke, er det ikke like godt stelt med verdiskapingen. Hvordan vi skal få forandret dette, er ikke godt å si. Men austegdene må kanskje få tilbake litt av skepsisen mot sine naboer i vest, så konkurransen mellom de to kan ta seg opp igjen – sånn oss sørlendinger imellom.

Artikkelen er på trykk i Fædrelandsvennen 25. januar 2020.

Publisert: 30. januar 2020