Ideer

Mastodonten på Vestbanen

Det nye nasjonalmuseet kunne blitt et lignende symbol på vår hovedstad. I stedet ender man opp med upassende, lite innbydende, gråhvit mastodont på et av de mest sentrale og flotte områdene av byen, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 11. juli 2017

Rett etter at jeg flyttet til Oslo, startet debatten om flyttingen av Munch-museet fra Tøyen til Bjørvika. Som nyinnflyttet Oslo-borger var denne debatten interessant å følge.

Jeg forstod, selv om jeg ikke nødvendigvis var enig i, kritikken som omhandlet flytting av en institusjon fra Tøyen-området til den nye og «finere» Fjordbyen. Men kritikken mot selve Lambda-bygget, enten det omhandlet høyde eller form, forstod jeg aldri. Ja, Lambda-bygget blir synlig, men med sin relativt slanke form, stjeler den ikke for mye lys eller sikt fra omgivelsene. Spesielt sammenlignet med andre høyhus i området.

I de siste årene har den største byutviklingsdebatten i Oslo vært knyttet til det nye regjeringskvartalet, og hvor mye av den eldre bygningsmassen som skal bevares.

Det er hardt å innrømme, men rådhuset i Oslo er i en helt annen liga enn høyhusbetongblokken av et rådhus i Bergen sentrum. Som lekmann uten noen særlig forkjærlighet for brutalismen var jeg uenig i dem som ønsket å bevare høyblokken i regjeringskvartalet – en høyblokk som er nærmest prikk lik rådhuset i Bergen. Med tanke på historien tilknyttet bygget har jeg likevel forståelse for ønske om å bevare. Men i juni i år oppstod en ny debatt i lys av at finaleforslagene for nytt regjeringskvartal ble offentliggjort.

Partiet Venstre har kalt forslagene til nytt regjeringskvartal for «gigantomani», og vil kjempe imot planene. Oslos byrådsleder, Raymond Johansen, mener forslagene vil skape en steinørken som er åpen mellom ni og fire. Byantikvaren i Oslo er enig i kritikken fra byrådslederen. Ifølge Klassekampen, som har snakket med flere stortingsrepresentanter for ulike partier, er motstanden mot prosjektet stor. Når selv Høyre-nestor Kåre Willoch kritiserer størrelsen på byggene i Aftenposten og konkluderer med at det må utarbeides nye planer, er det verdt å lytte.

Mens debatten om regjeringskvartalet har gått i flere år, og har flere tusen treff på Retriever årlig, har et annet offentlig gigantprosjekt begynt å ta form – med betydelig mindre debatt og kritikk.

Etter å ha vært et stort hull i bakken siden 2016 har selve bygningsmassen på det nye Nasjonalmuseet på Vestbanetomten begynt å reise seg. Formålet med det nye Nasjonalmuseet er å samle de fire museene, Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Nasjonalmuseet – Arkitektur og Kunstindustrimuseet, under ett tak.

Det har vært en god debatt om bruken av den fraflyttede bygningsmassen og mange har vært skeptiske til nedleggelsen av Nasjonalgalleriet som en egen institusjon, inkludert Høyres nestorer som Lars Roar Langslet, Kåre Willoch og Francis Sejerstad. Men debatten om selve det nye bygget har vært forsvinnende liten sammenlignet med mange av de andre offentlige prestisjeprosjektene i hovedstaden.

Det er ufortjent. Det er nemlig en del å kritisere.

Kostnadsrammen på det nye 54 600 kvadratmeter store museumsbygget er på hele 5,7 milliarder kroner. Men hva som blir den endelige summen vet man aldri, ettersom mange offentlige prestisje-prosjekter har en tendens til å sprekke kostnadsmessig.

Videre vil bygget ha løpende drifts- og vedlikeholdskostnader. I Dagbladet i forrige uke skrev jeg om hvordan politikere nærmest systematisk underinvesterer i vedlikehold, noe som medfører voksende vedlikeholdsetterslep.

Et eksempel er operahuset i Oslo, som i 2010 – allerede etter et par års drift – måtte be om en halv milliard kroner ekstra på grunn av at vedlikeholdskostnadene var høyere enn ventet. I 2012 slet operaen fortsatt med å holde bygget fritt for søppel, ugress og skit.

Operaen har fortsatt et underskudd på mange titalls millioner kroner årlig, og en rapport, utarbeidet av forskere ved NTNU i januar i år, viser at ekstrakostnaden av å drifte operaen sammenlignet med tidligere er på 17 milliarder kroner fordelt på 40 år.

Det skal sies at mye av disse kostnadene er tilknyttet pensjonsforpliktelser for de ansatte, men vedlikeholdskostnadene er også betydelige på kulturbygg generelt. I 2014 beregnet Oslo Economics, på oppdrag fra Spekter, vedlikeholdsetterslepet på kulturbygg til mellom 6 og 13 milliarder kroner.

Basert på tidligere erfaringer kan også det nye Nasjonalmuseet få økende vedlikeholdsetterslep etter et par års drift. Ikke minst dersom man inkluderer vedlikeholdskostnadene til de fire byggene som nå blir tomme i etterkant av at de fire nasjonalmuseene flytter til Vestbanetomten, og som fortsatt har uklare bruksområder.

Flyttingen av de fire museene til Vestbanen ble vedtatt under den rødgrønne regjeringen, da Arbeiderpartiets Trond Giske satt som kulturminister. Det var også den rødgrønne regjeringen som økte kulturbudsjettet til 1 prosent av statsbudsjettet, en økning som tilsvarte fem milliarder kroner i 2013, gjennom det såkalte «kulturløftet».

En gjennomgang av flere statligeide kulturinstitusjoner, gjennomført av Riksrevisjonen i 2015, viste at den store økningen i kulturkroner bare i liten grad har kommet publikum til gode. Det rødgrønne kulturløftet har, i stor grad, dekket pensjonsutbetalinger og drift av kulturhusene, samtidig som publikumsstrømmen ikke har økt særlig de siste årene, økte bevilgninger til tross.

Så hva slags bygg er det vi egentlig får for 5,7 milliarder kroner – ekskludert verdien av tomten?

Selve museumsbygget vil få et samlet areal på 54 600 kvadratmeter, hvor 13 000 kvadratmeter er forbeholdt utstillingsareal. Men ifølge Dagbladet-kommentator Inger Bentzrud er det likevel ikke nok plass til å huse samlingene til de fraflyttede museene. En annen ting er utformingen av selve bygget, og hvordan det passer inn i området rundt.

Min kulturelle kapital er ikke verdt mer enn knapper og glansbilder, så dette er en lekmanns betraktinger, men jeg må likevel få sagt det: Det nye Nasjonalmuseumsbygget er hverken vakkert eller unikt. Sett fra utsiden av kunst- og arkitekturverdenen, ligner det rett og slett på diger lagerhall, utformet i dyre materialer.

Når man har mulighet til å bygge et nytt offentlig prestisjebygg på det som kanskje byens flotteste, og dyreste, ledige tomt, bør man forvente at også bygget i seg selv blir et landemerke. Ikke bare for byen Oslo, men et bygg som har mulighet til å vekke oppsikt og tiltrekke seg oppmerksomhet langt utenfor Norge grenser – slik det nye operahuset i Bjørvika har gjort i Oslo, slik Louvre-museet har gjort i Paris, slik Guggenheim-museene har gjort i Bilbao og New York og så videre.

Det nye Nasjonalmuseet var altså en ypperlig mulighet for å bygge noe nytt og spennende arkitektonisk. Det kvartalstore bygget som nå reises, er ikke akkurat i denne ligaen.

For eksempel er det private Astrup-Fearnley museet på Tjuvholmen både arkitektonisk spennende, passer inn i bygningsmassen rundt og er åpent og tilgjengelig for publikum. Det nye Nasjonalmuseet, derimot, nærmest lukker igjen et helt kvartal, samtidig som det er såpass stort at det nærmest sluker det gamle Vestbanebygget i bybildet.

Med en grunnflate på 22 000 kvadratmeter – tilsvarende 4,5 ganger Oslo Rådhus’ grunnflate – vil det også stjele betydelig oppmerksomhet fra den andre store mastodontbygningen i området. Men i motsetning til det nye Nasjonalmuseet var er Oslo Rådhus et arkitektonisk mesterverk – som sammen med Holmenkollbakken, Slottet, Operahuset og Barcode-rekken er blitt kjente og kjære Oslo-symboler.

Innlegget er publisert hos Minerva 8.7.17.

Publisert: 11. juli 2017