Alle skal med – på hva da?

I sin landsmøtetale til Arbeiderpartiet 18. april snakket Jens Stoltenberg om at hans mål var å drive en så ”uspennende politikk at folk kan leve spennende liv.” Det er et godt sitat. Problemet er at det kan virke som om Jens Stoltenberg ikke fullt ut forstår hva han selv sier, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Dagbladet.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 20. juni 2013

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof og rådgiver i Civita.

I sin landsmøtetale til Arbeiderpartiet 18. april snakket Jens Stoltenberg om at hans mål var å drive en så ”uspennende politikk at folk kan leve spennende liv.”

Det er et godt sitat. Problemet er at det kan virke som om Jens Stoltenberg ikke fullt ut forstår hva han selv sier. Hvis en tolker ”uspennende politikk” som trygg samfunnsøkonomisk styring har Stoltenberg et godt poeng, men områdene for ”uspennende politikk” bør utvides. Sitatet er en omformulering av den svenske sosialdemokraten og statsministeren (1946-69) Tage Erlanders berømte formulering om at ”politikernes oppgave er å bygge dansegulv, slik at enkeltmenneskene kan danse sine egne liv.”

Jeg mener at sitatene kan tolkes liberalt: Vi må få leve livene våre fritt, spennende og individuelt, men skal dette være mulig, trengs et ”dansegulv” vi kan utfolde oss på.

Det viktigste og mest ”uspennende” med dansegulvet er rettsstaten og demokratiet. Det må være enhver regjerings førsteprioritet.

Men dansegulvet kan også sees som et bilde på grunnleggende utdanning, helse og inntektssikkerhet. Dette er en selvfølge for alle partier i Norge.

Uenigheten oppstår når folk begynner å danse livene sine – og det er her Stoltenberg og mange på venstresiden viser at de ikke helt forstår hva de selv snakker om. Det er selvsagt ting som kunne vært bedre, men sammenlignet med andre land har vi et solid dansegulv i Norge. Dette har sosialdemokratiet mye av æren for, selv om det er en ære de må dele med de borgerlige partiene.

Dansegulvet er der, altså, og jeg vil danse. Får jeg lov til det av Jens? Kan min kone danse hjemme alene med vår nyfødte sønn hele permisjonstiden? Nei, Jens vil at jeg skal være hjemme. Kan jeg delta i proffboksing? Nei. Kan jeg sende barna mine på en annen friskole enn den Jens selv gikk på? Nei, bare de friskolene sosialdemokratene liker. Kan jeg drikke vin i parken? Nei. Er det greit at jeg ikke bruker biblioteket eller unnlater å gå i Operaen? Nei, ikke helt. Hvorfor ikke? Jeg tror det handler om at sosialdemokrater egentlig vil drive med spennende politikk – så spennende at de ikke alltid klarer å se grensene for politikk. Og jo rødere de er – jo mer spenning blir det. Noen av frihetseksemplene jeg nevner kan virke trivielle, men det er de nok ikke for dem de gjelder.

I et liberalt samfunn bør politikkens oppgave være å sørge for dansegulvet. Dansen må borgerne ta seg av. Det er individer som danser sammen med andre, enten det er i familien, med venner, i lokalsamfunnet eller i frivillige organisasjoner. Denne ”arbeidsdelingen” betinger en bevissthet om at stat og samfunn ikke er det samme. Når Arbeiderpartiet snakker om fellesskap knytter de fellesskapet (i entall) for sterkt til staten, men fellesskap handler om mye mer: De sterke fellesskapene dannes i sivilsamfunnet, uavhengig av staten. De dannes lokalt og har ofte historiske røtter som strekker seg mye lenger tilbake enn velferdsstaten. Sosialdemokrater har tradisjonelt vært skeptiske til sivile fellesskap. Denne skepsisen henger sammen med redsel for ulikhet. Hvis vi lar folk danse fritt, er det nemlig en risiko for at noen lykkes bedre enn andre. Men bedre i forhold til hva? Hvem er det som bestemmer hva det vil si å lykkes? Det burde først og fremst individene selv bestemme.

Å vise tillit til mennesker ved å la dem danse sine liv fritt, medfører en viss risiko, fordi det potensielt kan vise at folk faktisk er forskjellige. Disse forskjellene bryter på mange måter med likhetstanken i sosialdemokratiet. Hvis menigheter skal drive velferdstilbud som for eksempel sykehjem, kan det føre til forskjeller i sykehjemstilbudet. Slike variasjoner har underbygget argumentet om at staten må organisere velferdstilbudet, fordi det er en politisk oppgave å sikre at folk ikke får ulikt tilbud. I følge sosialdemokratiet kan vi ikke tillate at folk selv får bestemme profilen på den friskolen de vil etablere eller gå på. Og hvis vi slipper kirken fri, kan vi risikere at konservative teologiske stemmer får innflytelse. Vi kan ikke tillate slik dans. Det kan føre til usømmelige forskjeller. Men det var et dansegulv Erlander snakket om – ikke et bedehus.

Kan vi godta at folk danser omtrent slik foreldrene deres gjorde, og at sosiale strukturer reproduseres? Folk med lav sosioøkonomisk bakgrunn har riktignok mulighet til å benytte seg av kulturtilbud som opera og bibliotek, men når resultatet er at de sitter på danskebåten, blir politikk fort for spennende for mange sosialdemokrater. Alle skal jo med. Men på hva da? Da SSB nylig presenterte sitt kulturbarometer viste det seg at ikke alle i Norge benytter seg av de kulturtilbudene som den rødgrønne regjeringen har satset så sterk på gjennom sin ambisiøse og spennende kulturpolitikk. Kulturminister Hadia Tajik var ikke fornøyd og uttalte at hun i det neste kulturløftet ville ”jobbe systematisk med å åpne opp kulturarenaene for et større publikum”. Problemet er at arenaene allerede er åpne, og at dansegulvet allerede er stort, men noen danser en annen dans enn Tajik ønsker å se.

Frykten for forskjeller og mangfold er ikke noe som bare preger Arbeiderpartiet. Det gjelder også i varierende grad for andre partier i Norge. Skal man kalle seg et frihetsparti, må en ta inn over seg at den uspennende politikken i større grad enn hva tilfellet er i dag, bør begrenses til å bygge dansegulvet. Politikk bør dessverre ikke være så mye mer spennende enn det.

Det norske fellesskapet står sterkt, og den generelle tilliten i samfunnet er høy. Dette er verdier vi bør verne om. Men skal disse verdiene ivaretas og utvikles, må man våge å legge friheten til grunn. Friheten innebærer en viss risiko. Det er en fare for at samfunnet deles inn i adskilte felleskap som kommuniserer dårlig med hverandre. En mer liberal tilnærming til fellesskap, der fellesskapene dannes mer sivilt, fordrer derfor også en bevissthet om at vi også er ett fellesskap. Men denne bevisstheten tror jeg utvikles best hos frie individer.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 20.6.13.