Kan Venstre bryte forbannelsen?

Velgerne har lagt ut en grønn løper til Venstre, som nå må kjenne sin besøkelsestid som landets mest framtidsrettede grønne nærings- og nyskapingsparti.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 2. september 2021

Ulempene ved å være et lite parti, som i flere tiår har vært utsatt for et innpåslitent sperregrensespøkelse, er utallige. Man går ikke upåvirket gjennom noe slikt. Man kan til og med komme i skade for å pleie noen uvaner, mer eller mindre uforskyldt.

Da jeg meldte meg inn i Venstre i 2003 ble jeg raskt klar over to slike uvaner: For det første en tilbøyelighet til å juble høyt over en oppslutning på rundt 5 prosent, for det andre en tendens til å gjøre små saker til store Venstre-saker.

Det er kanskje ikke så rart at Venstre, til tider, har vært hjemsøkt av de små forventningers forbannelse. Det er nærliggende si at partiet har vært herjet av lave forventninger til seg selv, og ditto fra omgivelsene.

Men noe vesentlig ser ut til å ha skjedd i den seinere tid, i tillegg til at partiet har fått vise seg fram i regjering med et ungt mannskap som gir tegn til å ha noe mer på lager.

Ganske i det stille har en ny ledelse, anført av Guri Melby, Sveinung Rotevatn og Abid Raja, tilsynelatende gjort gamle uvaner til skamme. Det er hvert fall liten tvil om at det nå er de store utfordringene, som klima og et nyskapende grønt skifte, som er de store Venstre-sakene. Prosessen rundt det nye programmet ser også ut til å ha samlet Venstre rundt et tydeligere og mer relevant velgeroppdrag.

Men velgeroppslutningen er fortsatt beskjeden, selv om noen tegn tyder på at pilene begynner å peke forsiktig oppover.

Kontrasten kunne knapt vært større til den brede og mangslungne folkelige bevegelsen av reformbevisste «venstrevenner» som dannet partiet som en fanebærer for det parlamentariske demokratiet i 1884. Gjennom hele moderniseringsperioden fram til 1. verdenskrig og litt til, sto Venstre fram som det brede, reformvennlige og samfunnsbyggende partiet i Norge.

Det sitter fortsatt i veggene i Venstre at partiet har gitt helt avgjørende bidrag til å bygge opp grunnmuren i den norske samfunnskontrakten: Nasjonal selvstendighet, parlamentarismen, det lokale selvstyret, utdanning for alle som en borgerrettighet, allmenn stemmerett, utbygging av sosiale forsikringsordninger, vern om de svakeste i samfunnet, arbeidsfred og institusjonalisert partssamarbeid i arbeidslivet, nasjonalt eierskap til naturressurser – på toppen av rettsstaten og en åpen markedsøkonomi.

Blyet i Venstres kjøl har alltid vært en inkluderende og sosialt bevisst liberalisme med noen særnorske egalitære kjennetegn. Men her støter vi på et stort Venstre-paradoks. Det er ganske slående, spesielt for en som har fulgt litt med på forskning og målinger av holdninger og verdier over tid, å registrere at trolig rundt en tredjedel av Norges befolkning kan sies å dele de grunnleggende liberale verdiene og prinsippene som, med litt romslighet, kan sies å definere Venstres DNA.

Spørsmålet er: Hvorfor stemmer ikke flere av dem som står nær Venstres verdisyn på partiet?

Et svar kan være at Venstre ikke er alene om å stå opp for liberale verdier, selv om ingen gjør det like konsekvent og med samme sosiale valør som Venstre. Dessuten kan partiets beskjedne størrelse over tid ha redusert partiets opplevde relevans og dermed valgbarhet. Men dette kan neppe Venstre gjøre så mye med, før partiet har gjort seg fortjent, i velgernes øyne, til å innta en større sentrumsliberal posisjon i norsk politikk. Det er langt ifra umulig. Det er bare å se til Tyskland hvor De grønne (som i dag ligger nærmere Venstre enn norske MDG politisk) pluss FDP (som ligger nærmere Venstre politisk enn Høyre) til sammen oppnår i overkant av 30 prosent oppslutning på de siste meningsmålingene.

Den neste store Venstre-gåten er ikke mindre enn den forrige. Norge står, i likhet med mange andre land, midt i en trippel omstillingsutfordring med kjente stikkord som det grønne skiftet, digitaliserings- og automasjonsskiftet, samt i behov for en framtidsrettet fornyelse av samfunnskontrakten. Norge har sjelden hatt større behov for et framtidsrettet grønt næringsparti og en øko-sosial-liberal kraft i sentrum av norsk politikk.

Dessuten vet vi nå, fra ferske meningsmålinger som Respons Analyse nylig har gjennomført på oppdrag fra Civita, at en solid majoritet av velgerne mener at noe av det aller viktigste for Norge nå er å lykkes med en effektiv klimapolitikk, det grønne omstillingen, etablere flere vekstkraftige nye bedrifter, stimulere til mer investeringer i nyskaping og nye arbeidsplasser, samt øke mulighetene for livslang læring, omskolering og kvalifisering til nye jobber og arbeidsoppgaver.

Velgerne har dermed, så å si, lagt ut en grønn løper til Venstre, som nå må kjenne sin besøkelsestid som landets mest framtidsrettede grønne nærings- og nyskapingsparti.

Venstres leder Guri Melby har nok helt rett når hun i et nylig intervju med Vårt Land klokelig ga uttrykk for at gjenoppbyggingen av Venstre må få ta litt tid. Samtidig er det vanskelig å fatte at ikke nettopp dette stortingsvalget byr på en enestående ny sjanse for Venstre til å gjøre de små forventningers forbannelse til skamme – en gang for alle.

Innlegget er publisert i Dagbladet 31.8.21.