Ideer

Et oppgjør med politisk korrekthet

Sigurd Skirbekk vil knuse femti politisk korrekte myter, men tilfredsstiller neppe småbrune taxisjåfører på bygda. Til det er han for nyansert og saklig, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit på Minervanett.no.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 12. oktober 2012

Sigurd Skirbekk vil knuse femti politisk korrekte myter, men tilfredsstiller neppe småbrune taxisjåfører på bygda. Til det er han for nyansert og saklig.

Motforestillinger – femti påstander møter motforestillinger

Sigurd Skirbekk

Historie & Kultur, 2012

Motforestillinger er bygget opp med femti mer eller mindre politisk korrekte påstander som Skirbekk argumenterer mot, derav tittelen på boka. Etter et innledningskapittel om fortolkningseliter tar Skirbekk for seg fem store debatter i vår samtid: Innvandrings- og integrasjonsdebatten, familie- og moraldebatten, nasjons- og velferdsdebatten, sivilisasjons- og menneskerettsdebatten og økologidebatten.

Skirbekk er som før nasjonalt orientert og konservativ. Slik sett overrasker ikke noen av kapitlene i boka veldig mye. Boka har appell til motkulturer i Norge, til kritikere av politisk korrekte by-miljøer som anser nasjonalisme som farlig og særstilling av ekteskapet og kjernefamilien som reaksjonært. Skirbekk følger det vi kan kalle den konservative og folkelige høyrebølgen vi ser i dagens Norge, og som skiller seg ut fra den mer liberale bølgen en ser i Civita eller Unge Venstre-kretser. Denne er preget av innvandringsskepsis, sunn nasjonal stolthet, europeisk sivilisasjon som grunnlag for demokrati og menneskerettigheter og respekt for familieverdier. På et punkt bryter likevel Skirbekk med sine venner på den konservative høyresiden. Han er ikke klimaskeptiker. I klimaspørsmålet er Skirbekk mer på linje med Sveinung Rotevatn.

Lar seg distrahere

Skirbekk svarer godt for seg, men femti påstander er mye, og noen ganger blir det for tynt. Boken ville vært bedre hvis Skirbekk hadde kuttet i antall påstander og svart lengre og mer utfyllende.

Allerede ved første påstand, ”Menneskegrupper har alltid flyttet på seg”, plumper Skirbekk uti det. Det er mulig at Skirbekk har rett i at denne påstanden kan tilbakevises. Selv er jeg usikker på om påstanden holder, og som uviten lekmann på feltet gledet jeg meg til å lese Skirbekks svar. For dette er en påstand som krever omfattende arbeid å svare ordentlig på. Ja, det er rene masteroppgaven. Men som vi husker fra studietiden: Det er (nesten) lettere å vaske leiligheten enn å sette seg ned og skrive.

Skirbekk har ”vasket leiligheten”. Han har latt seg distrahere. Bortsett fra en genetisk studie som viser at tre fjerdedeler av dagens bristiske øyboere har genetisk arvemateriale fra 7500 år siden, gjør Skirbekk ingenting for å svare på påstanden. I stedet skriver han et par halvinteressante sider om SSBs beregninger av størrelsen på innvandrerbefolkningen i Norge. SSBs beregninger av befolkningsutviklingen i Norge fremover har vært grundig debattert, og flere har hevdet at antallet innvandrere er underkommunisert. Men det er en annen debatt, og det verken beviser eller motbeviser påstanden som Skirbekk setter seg fore å tilbakevise.

Forsvar for kjernefamilien

Andre steder er Skirbekks arbeid grundigere og mer originalt. Han er blant annet kritisk til urbane og liberale fortolkningseliter i Norge, med en klar appell til oss konservative. Han kritiserer for eksempel urbane eliter for å mangle kontakt med folkeligheten når det harseleres med norsk mentalitet og kultur. Skirbekk har rett i at denne harseleringen noen ganger ”går langt ut over det å være et korrektiv til det nasjonalpatetiske.” Og korrektiver er ikke Skirbekk mot. Han er ingen reaksjonær type. Boken er full av konservativ argumentasjon: Forandre for å bevare, men ikke hell barnet ut med badevannet.

Særlig i sitt forsvar av kjernefamilien er Skirbekk balansert og god. Før var det for få skillsmisser, og mange barn og kvinner måtte leve med autoritære fedre og ektemenn. Overgrep ble med urette sett på som et indre anliggende. Men i dag er det for mange skillsmisser, og for mange barn blir født utenfor ekteskapet. I EU blir en tredel av barna født utenfor ekteskap. Flere og flere barn vokser opp uten begge foreldrene. Denne utviklingen bør bekymre oss mer.

Selvsagt skal vi ikke se ned på barn som blir født utenfor ekteskapet. Både mor, far og barn fortjener å bli møtt med respekt. Alle som har forstått juleevangeliet er enig i dette. Men til tross for den moral vi kan trekke ut av juleevangeliet, er det å få en ”lausunge” ikke noe vi bør anbefale folk. Vi må skille mellom familieidealer og hvilken moral vi har i møte med brudd på disse idealene. Det handler om å ha to tanker i hodet samtidig – en øvelse som har vist seg vanskelig for de mest kulturradikale eller liberale.

Abortdebatten kan illustrere problemet. Abort er intet ideal, men brudd på dette idealet er dessverre av og til nødvendig, og loven om selvbestemt abort før uke 12 må derfor forsvares. Det er en slik argumentasjon – med to tanker i hodet samtidig – Kristin Clemet brukte når hun nylig skrev om abort på sin blogg.

Familien er en helt grunnleggende institusjon i samfunnet. Noen vil til og med ha dette med i den nye utformingen av grunnloven. Det er en dårlig ide, men det betyr ikke at familien ikkesosialt sett er av avgjørende karakter. Det er et sentralt hegeliansk poeng at det er i familien barn utvikler sosial karakter og utvikler seg som et selvstendig individ. Det forplikter foreldre og krever et visst alvor, noe dagens individualistiske syn på familien ikke alltid ivaretar.

En sunn individualisme anser familiens rammer som muligheten til individuell frihet, fremfor som et hinder for individuell frihet. Et barn som oppdras ”lekkende og fritt” på grunn av at man ikke vil være autoritære foreldre risikerer ironisk nok å bli et barn som oppfører seg autoritært. Det er når barnet vokser opp sammen med begge foreldrene at barnet har størst mulighet for å lykkes. Gifte foreldre gir barn de beste vilkår for å utvikle en slik sunn individualisme. Det er ingen motsetning mellom det å vise barnet kjærlighet og det å sette klare grenser – snarere tvert imot. Denne kombinasjonen av kjærlighet og grensesetting har sine beste vilkår innenfor ekteskapet og familien. Disse meningene om ekteskap og familie kan virke snevre, men empirien viser at det er velbegrunnede meninger: Gifte par går sjeldnere ifra hverandre.

Skirbekk viser også til masse empiri som viser at barn med skilte foreldre oftere begår lovbrudd. En dansk undersøkelse viser at der barn var utsatt for skilsmisse i løpet av sine tre første leveår, hadde guttene 1,7 ganger større og jentene nesten to ganger større risiko for å bli siktet for første lovbrudd som ungdom. Skirbekks forsvar av kjernefamilien er noe vi trenger mer av. I norsk offentlighet forsvares familien i for liten grad fra konservativt (ikke reaksjonært) hold. Men den offentlige debatten om familien må likevel avpolitiseres. Skal familien gjenvinne sin sentrale posisjon i samfunnet må politikere erkjenne at det er grenser for politikk. Dette har ikke Martin Kolberg forstått når han hevder at «bare politisk styring kan ivareta familienes ve og vel».

Tillit avhengig av mistillit

Skirbekks bok har også klar relevans i debatter om tillit som foregår i Norge. I flere sammenhenger, og som oftest fra sosialdemokratisk hold, hevdes det at velferdsstaten er avgjørende for tilliten i samfunnet. Tillit fremstilles ofte som en noe naiv innstilling til våre medmennesker. Å stille krav og kontrollere mennesker som mottar velferdstjenester fra det offentlige, blir sett på som uforenelig med den norske tilliten.

Filosofen Harald Grimen hadde et litt annet perspektiv. Han hevdet at kontroll eller mistillit på mange måter er en forutsetning for tillit. Mistillit og tillit er ikke gjensidig motstridende begreper. En kan hevde at Skirbekk er inne på noe av det samme, siden han hevder at det er visse sosiale forutsetninger som må ligge til grunn for at tillit skal oppstå. Tillit skapes ikke uten visse kontrollmekanismer, som familieverdier, nasjonen, felles kultur og rettstat. Ifølge Skirbekk er fordommer mot fremmede ikke utelukkende et onde. Innvandrere til Norge bør bevise at de er tilliten verdig. Det trengs visse sosiale forutsetninger for å kunne danne tillit, og om ikke forutsetningene er der, er ikke tilliten der heller.

Det samme kan vi si om velferdsstaten. Velferdsytelsene danner ikke tilliten alene. En viss bruk av egenandeler, lav eller ingen mulighet for korrupsjon i møte med velferdsytere, en fungerende rettstat og et relativt effektivt skattesystem er forutsetninger for tilliten i det norske samfunnet. Dette er den institusjonaliserte mistilliten, kontrollsystemet, som bekrefter for oss at vi kan stole på systemet og våre medmennesker når de mottar velferdsytelser.

Nasjonalstaten igjen

Disse forutsetningene hadde vært svært vanskelige å bygge opp uten nasjonalstaten og en felles kultur. Skirbekk trekker muligens dette poenget litt langt noen ganger, men han har mer rett enn liberalere som kun vektlegger universelle verdier. At det finnes universelle verdier, er jeg ikke i tvil om, men de blir mangelfulle dersom de ”fikseres … i en slags kosmopolitisme i motsetning til det konkrete livet i en stat”, som Hegel uttrykker det i Rettsfilosofien (§209 anm.).

Skirbekk har skrevet en viktig bok som ikke bare liberale optimister bør lese, men også grinete konservative. For Skirbekk nyanserer det mest negative bildet av utviklingen. Og dessuten tar han klima og økologiutfordringene våre på alvor.

Minervanett.no 12. oktober 2012.