Ideer

Er religiøst mangfold bra? Jeg aner ikke.

I hvert fall ikke før jeg får mer informasjon om hva spørsmålsstilleren mener med ordene sine, og hvor vedkommende hevder at mangfoldet kan observeres.

Torkel Brekke

Publisert: 8. august 2022

I debatt om økologi og bærekraft snakker man om mangfold som noe positivt. Naturmangfoldet forsvinner mange steder, og alle forstår nærmest intuitivt at det er et problem. Også i økonomien er mangfold noe positivt. Et marked med høy grad av mangfold har mer konkurranse, og dermed innovasjon og lavere priser. Synker mangfoldet, beveger man seg mot monopol, og det vil vi ikke ha. Bortsett fra på sprit da.

Sterke stemmer i offentlig debatt advarer om at både naturmangfold og kulturelt mangfold blir borte. Det er visstnok en side ved apokalypsen. Hvis du sier at mangfoldet blir borte, eller hvis du sier «her trengs mer mangfold», og hvis jeg ikke skynder meg å nikke kraftig og legge ansiktet i bekymrede folder, vil du anklage meg for å være en kynisk fyr.

De fleste som bruker mangfoldsbegrepet, beveger seg fram og tilbake mellom deskriptive og normative dimensjoner ved begrepet. Slik glidende og strategisk bruk av begreper handler om makt. Politikere er eksperter på det, filosofer hater det. Egentlig bør vi alle være på vakt mot det.

Å måle mangfold

For å snakke om mangfold med et minimum av presisjon, må vi i det minste huske på at mangfold bare kan måles innenfor et klart avgrenset sted. Når biologer måler mangfold, må de først bestemme seg for nøyaktig hvor de vil lete. En innsjø, kanskje, eller en kvadratkilometer skog. Det trenger ikke være et geografisk sted. Man kan peke på en sektor av en økonomi, la oss si markedet for produsenter av meieriprodukter, og måle mangfoldet av bedrifter i denne sektoren. Konkurransemyndigheter er avhengig av å kunne måle mangfold, også kalt «markedskonsentrasjon», på denne måten.

Hvis vi skal snakke om kulturelt eller religiøst mangfold, må vi gjøre samme arbeid med å avgrense før vi har noe som helst å diskutere. En by kan være interessant. Spanske kolleger av meg har lenge drevet et prosjekt om religiøst mangfold i Barcelona. En stor organisasjon kan kanskje være et sted hvor det er mulig å diskutere mangfold på en meningsfull måte.

De fleste land er såpass store at vi begynner å tøye grensene for hva som med rimelighet kan regnes som et sted. Og hvis vi snakker om verden som et sted, blir jeg svært skeptisk. Globale målinger av religiøst mangfold, kan du få billig av meg. Det høyt respekterte Pew Research Centre har forsøkt seg på slikt. Men målingene forteller null og niks, og skaper et falskt inntrykk av at noen land (som Norge) er religiøst homogene, mens andre land (som Taiwan) er supermangfoldige.

Viktige historiske erfaringer

Som leseren kanskje skjønner, er jeg fortsatt ikke overbevist om at selve mangfoldsbegrepet er egnet til å snakke om kulturelle fenomener, som religion. Men likevel ser det ut til at bekymringer for (antatt) voksende religiøst mangfold er reelle, og at slik bekymring skaper viktige debatter i Norge og i mange andre land for tiden.

Tre historiske erfaringer er spesielt viktige for å skjønne slike bekymringer i vår verdensdel. Den første startet sent på 1400-tallet da spanjolene kom til Amerika. I 1537 sendte pave Paul den 3. ut et pavelig brev hvor han bestemte at indianere var mennesker med rasjonelle evner og visse rettigheter. Man kunne ikke uten videre ta dem til slaver eller ta fra dem eiendeler. Sjenerøs fyr, den paven! Samtidig foregikk debatter ved spanske universiteter mellom jurister og teologer – den mest kjente var Francisco de Vitoria (1483–1546) – om hvilke rettigheter de kristne hadde i Amerika. Grunnlaget ble dermed lagt for internasjonal rett. Møtet med indianerne viste altså for spanjoler og andre europeere, at verden var kulturelt mangfoldig på en måte man ikke kunne forestilt seg tidligere.

Den andre historiske erfaringen var reformasjonen. Tidlig på 1500-tallet fant det sted en splittelse i den katolske kirken som endret Europa på grunnleggende måter. (I 2017 markerte man at det var 500 år siden reformasjonens startskudd, men feiringen her i Norge ble omtrent så blodfattig som en gjennomsnittlig statskirkelig gudstjeneste.) Etter blodige konflikter og kriger mellom katolikker og protestanter, kom man fram til at religiøse forskjeller ikke måtte få lov til å rive i stykker land og byer. I 1555 i byen Augsburg ble den katolske keiseren og hans protestantiske fiender enige om å slutte fred. Fyrstene fikk selv bestemme om de skulle være katolikker eller protestanter, og man ble enige om at fyrstens religion var den som gjaldt internt i et land.

Konfliktene blusset riktignok opp igjen, men Europa var på vei til å erkjenne at det var etablert et helt nytt religiøst mangfold på kontinentet. Det nye mangfoldet skar tvers gjennom land og byer mange steder. Og trenden mot mer mangfold skulle skyte fart til tross for at både katolske og protestantiske statsledere brukte makt for å utradere mangfold i egen befolkning.

Nasjonalismen

Den tredje og viktigste erfaringen er nasjonalismen og framveksten av nasjonalstaten. Nasjonalismen har dype og gamle røtter, selv om historikere lenge har kranglet om hvor dype og gamle røttene er. Den sentrale erfaringen er at man fra slutten av 1700-tallet opplever en endring i europeisk mentalitet hvor folket oppfattes som den handlende kraften i historien.

Og hva er et folk? Jo, det er en gruppe mennesker med samme kultur. Språk har alltid vært det mest sentrale elementet i kulturen, men også geografisk tilhørighet og religiøs tro har vært viktig for nasjonalismen. Nasjonalismen har formet alle land i Europa. Med spredningen av europeisk ideologi, politikk og administrasjonsformer, har den formet alle andre land også.

Essensen i nasjonalismen er at verden kan klumpes sammen i grupper av mennesker som er kulturelt like og som bør ha sin egen stat. Imperier har ikke vært spesielt opptatt av kulturelt mangfold som politisk problem, så lenge folk holdt fred og betalte skatt. Dronning Victoria var ekstremt opptatt av at det britiske imperiet skulle respektere religiøst mangfold blant koloniserte folk, så lenge ikke de religiøse skikkene omfattet for mye lemlesting og sex med barn. Omtrent det samme kan man si om ottomanenes imperium, det romerske imperiet, og kinesiske og hinduistiske imperier. Det siste store imperiet (altså det amerikanske, som vi er en del av) er svært liberalt på denne måten. Men nasjonalstaten som vokser fram fra 1800-tallet, ser kulturelt mangfold som en trussel fordi den legitimeres av kulturell enhet, av homogenitet.

Politisk liberalisme trumfer

Hvis vi skal bevege oss fra historisk analyse til debatt om politiske tilnærminger, mener jeg bestemt vi kan slå fast følgende: Det er én politisk tradisjon som er bedre egnet enn alle andre til å håndtere både mangfold og bekymring for mangfold, nemlig den politiske liberalismen. Hva menes med politisk liberalisme? Først og fremst dette: Politisk liberalisme, slik den ble formulert av den viktige filosofen John Rawls, gjør et tydelig skille mellom politiske verdier på den ene siden og omfattende doktriner på den andre siden. Uttrykket «omfattende doktrine» viser til religioner og ideologier, men vi kan gjerne bruke det mer vanlige norske ordet «livssyn». Både kristendommen, islam, marxismen og den sekulære humanismen kan regnes som livssyn i denne forstand.

Den politiske liberalismen hevder at vi kan være enige om de politiske verdiene som institusjonene i samfunnet bygger på uavhengig av hvilket livssyn vi har. De liberale politiske verdiene er generelle og tynne i den forstand at alle rimelige borgere kan godta dem uavhengig av religiøse, filosofiske eller ideologiske overbevisninger. De politiske verdiene til den liberale tradisjon er altså ikke i samme kategori som et livssyn. Verdiene som forfektes av politisk liberalisme er forenelige med verdiene vi finner i sentrale tradisjoner i alle verdens religioner, og i andre livssyn, og dette er årsaken til at man kan kreve at alle skal slutte seg til verdiene i politisk liberalisme. Nettopp fordi politisk liberalisme er en doktrine på et annet abstraksjonsnivå enn et livssyn, kan den eksistere «over» eller «ved siden av» disse.

Så er innvendingen denne: Mange livssyn vil ha meninger også om det politiske. Både kristendommens og islams klassiske tekster og tenkere har sagt mye om hvordan politikken bør være innrettet. Dermed kan man tenke seg at alle personer som tilhører en religion vil ønske at statens makt skal benyttes til å innføre et politisk styre som er mest mulig i overensstemmelse med deres eget livssyn. Spørsmålet er da: hvordan kan en borger holde fast ved eget livssyn og likevel mene at det ikke vil være rimelig å bruke statens makt til å få alle til å slutte seg til denne doktrinen?

Moralsk mangfold

John Rawls mente at bortsett fra visse former for fundamentalisme, kan alle de viktigste religionene behandles som rimelige livssyn og dermed regnes som kompatible med politisk liberalisme. Med andre ord: Vi kan forvente av troende kristne, muslimer og humanetikere at de kan tro på sitt eget livssyn og samtidig omfavne og forsvare de grunnleggende prinsippene, frihetene og institusjonene vi trenger for å realisere politisk liberalisme, som for eksempel frie valg, uavhengige domstoler, frie medier, ytringsfrihet og trosfrihet. Men samfunnet har også en del mennesker som ikke er rimelige i denne forstand.

Urimelighet kan bunne i bestemte måter å være religiøs på, eller i politiske ideologier som vil avskaffe demokratiet. En urimelig person i denne sammenheng kan best defineres som en som ikke godtar at godt opplyste mennesker kan komme til helt forskjellige konklusjoner om moralske spørsmål. Hvis vi er enige i at godt opplyste og tenkende mennesker kan være uenige om grunnleggende spørsmål, er vi også enige i at det er uunngåelig at et samfunn har moralsk mangfold, eller det Rawls kalte moral pluralism. Kravet om rimelighet utelukker alle former for fundamentalisme fordi fundamentalisme avskyr slik moralsk pluralisme.

Liberale politiske verdier kan ikke ha, og trenger heller ikke, begrunnelse og forankring i evige prinsipper. Men hvis livssyn, som for eksempel religioner, er viktige for folk, så vil de spille inn i hvordan borgere selv oppfatter de liberale politiske verdiene. Det er opp til folk selv å finne ut hvordan deres eget livssyn forholder seg til de offentlige politiske verdiene som binder samfunnet sammen. De kan gjerne lete i sitt livssyn etter begrunnelse og legitimering for samfunnets politiske verdier og de institusjonene som bygger på disse verdiene. Det er ikke skadelig for samfunnet om borgerne privat har helt forskjellige måter å begrunne og legitimere disse verdiene og institusjonene på. Det er heller ikke et problem om borgere mener at eget livssyn ikke har noe forhold til de offentlige politiske verdiene, så lenge de oppfatter at det ikke er konflikt mellom dem.

Grunn til optimisme

En utfordring i dag ser ut til å være at den politiske liberalismen er på vikende front globalt. Hele tanken framstår sikkert som en slags naiv drøm for noen. Tanken om at folk med grunnleggende forskjellige livssyn skal kunne leve i samme politiske system uten å slåss med udemokratiske midler om makt og innflytelse. Tanken om at mennesker med helt motsatte oppfatninger om hva som er grunnleggende sant og moralsk riktig, kan overlate styringen til opphøyde idealer og institusjoner som er nøytrale overfor deres respektive livssyn. En liberal utopi, vil noen si. Men jeg mener likevel det er grunn til optimisme.

Jeg tror nemlig at et flertall av menneskene i verden, hvis de bare får velge, virkelig foretrekker denne politiske tradisjonen og institusjonene den er bygget rundt. Folk flest går ikke rundt og skjærer tenner fordi ikke deres religion styrer stat og samfunn. Nei, de foretrekker den friheten fra innblanding i egne liv som den politiske liberalismen innebærer. Se på tidens tegn. I møte med totalitær aggresjon, enten den kommer fra en nabostat eller globale terrornettverk, blir jo de fleste av oss ikke mer relativistiske, mer forvirrede. Tvert imot, ting klarner. Tåka letter. Vi kjenner i hele oss at denne konflikten må vi ta. Vi er faktisk villige til å risikere mye, svært mye, for å forsvare måten vi velger å styre oss selv på – uansett hvilket livssyn vi måtte ha.

Teksten er på trykk i Vårt Land 6.8.2022.