Ideer

Er kristendemokratiet borgerlig?

Kommentator i Vårt Land, Berit Aalborg, skrev før samtalemøtet mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF i Nydalen en kommentar om jakten på det borgerlige. Hun skriver om KrF som ikke vil kalle seg borgerlig, men et sentrumsparti. Men hvis vi et øyeblikk legger partipolitikken til side: Er kristendemokratisk ideologi, og dermed også kristendemokrater, likevel borgerlige?, skriver Mathilde Fasting i Vårt Land.

Mathilde Fasting

Publisert: 18. mars 2015

Av Mathilde Fasting, siviløkonom og idéhistoriker i Civita

Ideen om «borgerlig» er både verdimessig og politisk forankret. Borgeren og borgerlige verdier er helt sentrale i europeisk og norsk samfunnsstruktur. Uten et grunnleggende borgerlig samfunnssyn ville samfunnsutviklingen blitt en helt annen. Borgeren og verdiene borgerlig bygger på, er effektive vern mot totalitære ideologier.

I min nye bok «Borgeren og fellesskapet – et politisk essay» utforsker jeg begrepet «borgerlig», og etter mitt syn er kristendemokratisk tankegods godt forankret i borgerlige verdier. Kristendemokratisk tenkning har elementer som deles med de andre borgerlige ideologiene, konservatismen og liberalismen, og tenkningen er klart forankret i en klassisk borgerlig liberal tankegang. Dette kan nok møte motstand i noen kristne miljøer, men i en europeisk politisk kontekst, vil en slik påstand være gyldig. Forståelsen av hva mennesket er som et sosialt vesen, og at politikk har sin begrensning, plasserer kristendemokratisk tenkning på borgerlig side ideologisk.

Kristendemokratiet baserer seg på subsidiaritetsprinsippet, det vil si at politikken kun brukes når naturlige fellesskap svikter. Familien og de nære fellesskapene er viktigst, deretter samfunnet og til slutt staten. Tillit og ansvar legges på så lavt nivå som mulig. Det er helt sentralt at stat og marked er forskjellig fra samfunn. Borgerne, som frie, velgende individer, inngår i ulike fellesskap i samfunnet. Et kristendemokratisk samfunnssyn er også grunnleggende liberalt, i den forstand at rettsstat, demokrati og ytringsfrihet er sentralt. Kristendemokratisk tenkning er trygt forankret i prinsippene om privat eiendomsrett og sosial markedsøkonomi, alle grunnleggende borgerlige verdier.

Kristendemokratisk tenkning ser mennesket som del av naturlige fellesskap, og har således mye av kommunitaristisk tenkning i seg. Kommunitarismen kritiserer både markedsliberalisme og individualisering og den instrumentelle velferdsstaten. I Norge – og i Europa for øvrig – er denne kritikken ofte målbåret av konservative og kristendemokrater. Sivile fellesskap skal ikke være supplement til, eller instrumenter for, en offentlig velferd, de skal utøve en selvstendig rolle med borgeren i sentrum.

Generelt vil også borgerlige ønske at den politiske makten har en grense, og at samfunnslivet i størst mulig grad får utvikle seg og fungere uten politisk inngripen. Borgerlige vil se på sivilsamfunnet og markedet som ulike, men ikke på en måte som gjør dem uforenlige. Begge sfærer forutsetter at mennesker i mest mulig grad råder over seg og sitt. Respekt for enkeltmennesket, egenverdien av sivilsamfunnet og vernet om den ikke-politiske sektoren er andre verdier som går igjen. Parhestene frihet og ansvar, valgfrihet og konsekvens, eller generelt ideen om at mangfold og frihet er goder, er sentrale for borgerlig innstilte mennesker. Troen på det enkelte mennesket og kraften i frivillig samarbeid er andre kjennetegn.

Det finnes en rekke forklaringer på hvorfor en del KrF-ere ikke kaller seg borgerlige. De viktigste er nok historiske. Partiet stammer fra avholdsbevegelse og bedehusmiljøer, distrikt og motkultur. I en rekke historiske kamper ble byfolk og borgerlige sett på som motstanderne. Og kanskje ligger djevelen i semantikken. Men i en idéhistorisk forstand er det vanskelig å se hvilke verdier kristendemokratiet bygger på som ikke kan kalles borgerlige.

Innlegget er på trykk i Vårt Land onsdag 18. mars 2015.