Ideer

En merkelig politisk analyse

Kalle Moene fremstiller trygghet for liv, helse og arbeid som «sosialistiske verdier». Norge i dag ligner mer på det samfunnet de borgerlige så for seg etter krigen enn det samfunnet Arbeiderpartiet ønsket.

Kristin Clemet

Publisert: 12. mars 2021

Kalle Moenes kronikk i Dagens Næringsliv 6. mars kan ved første øyekast virke tilforlatelig. «Det sosialdemokratiske århundret er over» er tittelen på kronikken, og den gir unektelig assosiasjoner til de problemer som sosialdemokratiet har i Europa nå. Den passer også godt inn i det bildet vi har av det norske Arbeiderpartiet, som ligger veldig lavt på målingene. Det er ikke utenkelig at partiet ved valget i høst, for første gang på nesten 100 år, ikke blir det største partiet.

Ved nærmere lesning er det imidlertid mye som halter i Moenes kronikk. For her fremsettes det flere påstander som virker som grepet ut av luften.

Han stiller, i likhet med mange andre, sosialismen opp mot kapitalismen. Etter min mening er det to ulike størrelser. Sosialismen er et samfunnssystem, kapitalismen er et økonomisk system. Valget står mellom sosialisme og en form for planøkonomi – eller liberalt demokrati med markedsøkonomi og velferdsordninger.

«Politiske og ideologiske kompromisser er som kjent ofte upopulære», skriver Moene. Hvor har han det fra? Norge, et av verdens mest vellykkede samfunn, og det vi kaller den norske modellen, er et resultat av en lang rekke politiske og ideologiske kompromisser. Bare de to største og svært kompromissorienterte partiene – Arbeiderpartiet og Høyre – har til sammen hatt flertall i 17 av 19 valg siden annen verdenskrig.

Moene nevner at sosialdemokratiet på 1980- og 90-tallet ble kritisert for å ha gått for langt i sosialistisk retning, mens det i andre perioder har fått kritikk fra motsatt hold – og karakteriserer det som pendelsvingninger. Men det dreide seg også om realiteter. Arbeiderpartiet har flere ganger i historien tatt et oppgjør med seg selv, og det skjedde også på 1980-tallet, da partiet – for å sitere Thorbjørn Jagland – gjennomgikk en «revolusjon».

Slike endringer har selvsagt også skjedd i andre partier.

Moene mener at det fortsatt er mange som ikke innser at man kan kombinere «sosialistiske verdier og kapitalistiske drivfjærer» og fremstiller trygghet for liv, helse og arbeid som «sosialistiske verdier». Jeg vil anbefale Moene å ta en kikk på partiprogrammene som ble vedtatt rett etter krigen. Norge i dag ligner antagelig mer på det samfunnet de borgerlige da så for seg enn det samfunnet Arbeiderpartiet ønsket.

I dag slutter nesten alle partier opp om denne samfunnsmodellen: Liberalt demokrati, en åpen og velfungerende markedsøkonomi og trygghet for helse og velferd.

«Folk vil (likevel) ha rene og enkle ideologier», skriver Moene, men igjen: Hvor har han det fra? Han viser til at Rødt har hatt landsmøte denne helgen, og Rødt er, ideologisk sett, det «reneste» partiet vi har, siden det fortsatt bekjenner seg til kommunismen, som er en totalitær ideologi. Men partiet har én representant på Stortinget og er nå «all-time high» med cirka fire prosent oppslutning på meningsmålingene. 95 prosent av velgerne stemmer ikke på «rene» ideologier.

Moene henfaller til karikaturer når han skriver at sosialdemokratiet dominerte tidligere, fordi kommunistene i beste fall bare kunne tilby fremtidsvisjoner, mens «høyresiden» i beste fall bare kunne love fordeling av goder en gang i fremtiden. Kommunisme er diktatur, og høyresiden og Arbeiderpartiet har stort sett vært enige om velferdspolitikken i Norge.

Moene postulerer at kapitalismen «må vokse eller falle», og at sosialdemokratiet «må reformere eller tape». Han overfører altså en slags marxistisk logikk, som har vist seg ikke å stemme, på det norske Arbeiderpartiet.

Han har rett i at Arbeiderpartiet, og sosialdemokratiet i Europa, ikke lenger er hva det var. Det er mange årsaker til det, og noen av dem har lite med partiene selv å gjøre. Partibildet er generelt mer flyktig og fragmentert enn det var før.

Det er vanskelig for alle partier å finne enkle og grandiose løsninger på vår tids utfordringer, som ofte er svært sammensatte og komplekse.

Partier med «rene» ideologier kan nok late som vi kan vedta eller bevilge oss ut av problemer. Men takke meg til mer pragmatiske partier som bygger på erfaring, kunnskap og kompromiss.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 9. mars 2021.