Du betyr noe – for andre
Frihet står ikke i en nødvendig motsetning til forpliktelse. Uten det sosiale finner individet ikke sin plass, og livet får ikke sin mening.
Publisert: 22. juli 2020
Filosofer får kanskje oftere enn andre spørsmål om hva som er meningen med livet. Å svare kort og forståelig på det spørsmålet er vanskelig. Viktor Frankl klarte det likevel. Hans bok Vilje til meninger en klassiker. Han satt selv i konsentrasjonsleir, og evnet å løfte så mange i en håpløs situasjon ved å peke utenfor dem selv, mot den andre, moren som ventet, eller oppgaver som ventet på dem, for at de igjen skulle se meningen med livet. Det er sterk lesning.
Frankl gir et kort svar på meningen med livet: bety noe for andre. Han snur altså svaret fra å være noe vi kanskje tenker finnes i hver enkelt av oss, til noe som kommer til oss utenfra. Frankl mente at denne vendingen var viktig å minne om i vår moderne og individualistiske tid. Det er ikke spesielt overraskende fordi det går igjen i hele den vestlige sivilisasjons tenkning om individuell frihet: Anerkjennelsen av individets frihet, likeverd og selvbestemmelse er helt sentralt. Men på ett plan kan denne individualismen slå feil, den kan bli for innadvendt, slik at mennesker opplever et eksistensielt vakuum. Vi trenger plikt, tradisjoner og fellesskap som veileder oss mot hva vi bør gjøre. En for snever individualisme kan lede folk mot ensretting, ifølge Frankl.
Jeg tror det er en misforståelse at «folk flest» ikke ønsker å tenke selv, og derfor lett peker på sterke ledertyper for å finne mening og retning. En vel så stor grunn kan være at forsvarere av individuell frihet har glemt hvordan individet kan gi livet sitt innhold. Selvrealisering starter kanskje ikke med individet likevel. Livet forplikter, sa Frankl. Det kaller på oss utenfra. Forpliktelser utenfra kan riktignok skape avhengighetsforhold og bety at noen bruker makt over andre. Det er jo nettopp protester mot denne maktbruken vestlig tenking – både innenfor filosofi og religion – kanskje spesielt protestantismen, har dreiet seg om. Liberalismens tankegods om individets frihet og ukrenkelighet har utvilsomt vært avgjørende. Samtidig er det en spenning her, hvor konservative frykter at liberale heller barnet ut med badevannet. Individets frihet anerkjennes ikke gjennom å forkaste at vi er avhengig av hverandre. Det som teller, er en ny «avhengighet» som er basert på likeverd – en gjensidig anerkjennelse, for å si det med Hegel. Individuell frihet og selvrealisering er slik sett noe grunnleggende sosialt. Frihet står ikke i en nødvendig motsetning til forpliktelse. Uten det sosiale finner individet ikke sin plass, og livet får ikke sin mening.
Artikkelen er publisert i spalten «Filosofen» i Minerva nr. 2/2020.