Ideer

Drivkraft og de skriftlærde kristendemokratene

Skal KrF utvikle seg og være et sted hvor unge mennesker med politisk talent opplever takhøyde, er ikke partiet tjent med at sentrale personer i partiet på tynt grunnlag advarer mot Civita, eller andre tenketanker og miljøer for den saks skyld. Lars Kolbeinstveit i Vårt Land.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 15. februar 2019

Det er selvsagt legitimt å ha ulike meninger om hva kristendemokratiet innebærer. Det finnes argumenter for at kristendemokratiet har mye til felles med liberalismen og kanskje særlig konservatismen. Samtidig finnes det argumenter for at kristendemokratiet representerer en tredje vei «mellom arbeid og kapital». Noen er mer opptatt av at det finnes et fellesskap mellom arbeiderbevegelsen og kristenfolket. Andre igjen er mer opptatt av kristendemokratiets mer realistiske tankegods.

Hva disse ulike oppfatningene innebærer og hva som står nærmest kristendemokratiets kjerne, er vanskelig å svare på. Men er det noe som er sikkert, så er det at vi ikke kommer nærmere svaret om vi velger å stenge ute bestemte perspektiver, slik Hareide antyder i sin kritikk av Civita.

Jeg har selv jobbet med skoleringsaktivitetene til Civita i snart 10 år. Jeg synes det er merkelig at Hareide, og Vårt Land for den saks skyld, ikke er mer nysgjerrig på hva vi driver med. Det er riktig at personer som er ansatt i Civita, har anlagt et mer borgerlig perspektiv på kristendemokrati, men hva er problemet med det så lenge vi ikke prakker bestemte meninger på kursdeltakerne? Målet med Civita-akademiet er ikke å ensrette, men at kursdeltakerne skal få mer innsikt og kunne drøfte politiske målsetninger ut i fra ulike tankesett. Er det ikke positivt at studenter kan diskutere likheter og ulikheter mellom kristendemokrati, liberalisme, konservatisme og sosialdemokrati med Henrik Syse? Eller lytte til og drøfte en forelesning om venstresidens syn på frihet av Kari Elisabeth Kaski (SV)? Og at vi reiser til Berlin og besøker den kristendemokratiske tenketanken Konrad Adenauer Stiftung?

Som Kristin Clemet påpekte i Vårt land 12.2., er våre skoleringsaktiviteter åpne, og det er stort mangfold av deltakere fra alle partier – deriblant både «røde» og «blå» fra KrF – og fra mange utenom de politiske partiene. Men Hareides kritikk overrasker dessverre ikke. Det som kunne vært lagt til, er at det er påfallende at det særlig er personer fra KrF eller KrFU som forteller at de har blitt advart mot å delta på våre kurs. De oppfatter (selvfølgelig) disse advarslene som nedlatende, siden de opplever at det blir stilt spørsmål ved deres integritet.

Tidligere redaktør i Vårt Land, Åshild Mathisen, som deltok på Drivkrafts arrangement på lørdag, har skrevet godt om dette problemet i KrF. For eksempel hevdet hun for om lag et år siden at hvis Krf skal lykkes, så «må organisasjonen ha en kultur som oppmuntrer til sterke meninger.»

Hareides advarsler mot Civita harmonerer dårlig med Mathisens oppmuntring til å uttrykke sterke meninger. Hun advarte også mot tendensen til å «sette merkelapper på hverandre heller enn å lytte og diskutere.» Dette paradoksale forsterkes bare ytterlige, fordi et av målene til de «moderne» og «røde» KrF-erne jo nettopp er å løsrive seg fra en mer «konservativ» kultur, hvor man blir bedømt etter hvorvidt man omgås folk på Samfunnshuset eller Bedehuset, om man er bibeltro nok eller har et bestemt syn på homofili osv.

Jeg har vokst opp i et kristent miljø på Sørvestlandet, men opplevde heldigvis lite av den kristne sneversyntheten som tradisjonelt har preget deler av landsdelen. Likevel henger det kristne sneversynet delvis igjen. Kanskje særlig kirkegjengere, som har gått til venstre politisk, synes hele tiden å ha et behov for å ta et oppgjør med slik forstokket kristendom.

Det er blant disse kirkegjengerne «røde» KrF’ere og Drivkraft mener at KrF har et velgerpotensial. Hvor store muligheter KrF har her, og hvorvidt Hareide ville lyktes om han hadde fått gjennomslag for ideen om å ta partiet til venstre, er jeg usikker på. Det jeg er mer sikker på, er at det er fåfengt å moralisere «modernisering» ved – satt på spissen – å opptre som en skriftlærd som hever pekefingre mot partimedlemmer som omgås og diskuterer politikk eller ideologi med de som har andre meninger enn dem selv.

Innlegget var publisert i Vårt Land torsdag 14. februar 2019.

Publisert: 15. februar 2019