Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Politisk filosofi og idédebatt

Det liberale komplottet

Publisert: 05.06.2018
Bård Larsen Bård Larsen

 

Leder Magnus Marsdal i tankesmien Manifest skrev nylig et lengre innlegg i avisen Klassekampen med utgangspunkt i den ungarske statsministeren Viktor Orbáns autoritære styresett. Manifest-lederens drøftelse går kort fortalt ut på at EU har skapt et markedsliberalt monster gjennom sine fire friheter, der det demokratiske underskuddet er enormt. Folk flest fremmedgjøres, og mange fortvilte velgere søker seg til autoritære krefter: Til businessfolk forkledd som sterke menn, til markeder uten demokrati.

Markedsliberale reaksjonære som Orbán – eller Donald Trump for den saks skyld – er rene demagoger, ifølge Marsdal, som i stedet for å ta tak i de underliggende sosiale og økonomiske problemene, noe de ikke er det minste interessert i, benytter seg av fremmedhat og nasjonalisme for å vinne velgere.

Ja, så langt har Marsdal noen poenger. Mange kan være enige i at EU har et demokratiproblem og at den nye nasjonalkonservative vekkelsesbølgen representerer demagoger som ønsker å drive nasjonen som et aksjeselskap, etter hvert som «kleptokratier». Men det er selvsagt ikke gitt at en del av disse demagogene ikke også er overbeviste nasjonalkonservative. Orbán begynte som liberalist, påpeker Marsdal, og impliserer at han egentlig er det fremdeles, minus demokratiet.

Problemet oppstår når Marsdal selv opptrer som demagog. Marsdals skriverier den siste tiden er en eneste lang harrang mot den liberale orden. Det er ikke noe nytt fra den venstresiden Marsdal sokner til. Marsdals skriverier ligner til forveksling Kjartan Fløgstads, der forestillingen om fascismen som kapitalismens pattebarn er slående (altså som et speilbilde av de på høyresiden som mener at Stalin er det naturgitte utfall av frihet, likhet og brorskap). I Fløgstads verden er nazismen et kapittel i en sosial og økonomisk kamp, der den kapitalistiske eliten utgjør den historiske kontinuiteten. For å få lignelsen til å gå opp fremstiller Fløgstad nazistene som en opportunistisk elite som i bunn og grunn primært er kapitalister. Men virkeligheten er selvsagt mer kompleks. I antologien «Intellektuelle og det totalitære», beskriver historikeren Bjarte Bruland hvordan Fløgstad underkommuniserer den ideologiske galskapen i nasjonalsosialismen, ikke minst den fanatiske antisemittismen. Men også forakten for det liberale demokratiet. En forakt som selvsagt forente ytterfløyene.

Kapitalisme og kapitalister er så mangt. Det tjenes penger på faenskap. Hvis vi bare ser litt kjølig på det er likevel de fleste kapitalister tilhengere av en velfungerende kapitalisme, en som er underlagt regulering, transparens og rettsstat. Kleptokratier gir elendige konkurransevilkår, skreddersydd for de som er korrupt tilknyttet den autoritære makten. Det er det vi kaller nepotisme.

Blant marxister er økonomien altforklarende. De økonomiske interessene er drivere for all politikk. Etiske og moralske normer er derfor å regne som garnityr for en kapitalist. Ideologi er overbygging. «Follow the money.» Det er nok en av mange grunner til at Marsdal ikke har den minste tillit til liberalismen. Marsdal presenterer liberalismen langs konspirasjonsteorienes linjer, som sekkebetegnelse for hele det politiske sentrum, som pengemakt forkledd som demokrati, villig til å kaste den demokratiske fernissen om det økonomiske hegemoniet (borgerskapet) kommer i en utsatt posisjon. Eller om arbeiderklassen organiserer seg og krever for mye.

Så langt gir det altså for Marsdal mening å skrive at vi er i en epoke der «høyresida har forlatt liberalismen til fordel for autoritær styring». Langt på vei mener Marsdal at høyresiden, inkludert den liberale, er i ferd med å normalisere både Trump og Orbán. Marsdal antyder altså at høyresiden er på vei ned i det brune (igjen); at den er i ferd med å kaste «den individuelle friheten fra seg i veikanten som noe gammelt skrot» og at noen andre derfor må «bære frihetens fane gjennom dette århundre». Det er altså ikke småpoteter Marsdal serverer.

Det er ikke en ny epoke, slik Marsdal vil frem til, men en reboot av det vesentligste skisma i politikken overhodet, nemlig det som er å finne mellom demokrater og illiberale krefter. Selv har jeg blitt møtt med forakt fra ytre venstre når jeg har hevdet at nyere historie er – og har vært – en sivilisasjonskamp mellom frihet og autoritarianisme. Venstreside eller høyreside er sånn sett uinteressant. Illiberale regimer har samme modus operandi, selv om målene er ganske forskjellige, nemlig å ødelegge den liberale orden, inkludert maktfordeling og individets og mindretallets rett til beskyttelse fra stat og majoritet.

Hos det ytre venstre er man villig til å torpedere de liberale institusjonene til fordel for klassekamp, mens nasjonen gjør samme nytte hos høyresidens randsoner. Ikke sjelden sammenfaller høyre og venstre i det som blir omtalt som hesteskoen. Begge sider er enige om at de snakker på vegne av Folket.

Den som følger med i sosiale medier vil legge merke til at mye av det som kommer fra ytre venstre sammenfaller med standpunkter man finner på ytre høyre. Særlig hvis EU er tema. De (liberale) politiske elitene er livredde for folkemakta, er omkvedet. Nå sist utviste tospannet en rørende felles omtanke for de italienske høyrenasjonalistenes problemer med å danne regjering.

Det er heller ikke så lenge siden Klassekampen omtalte kritikken mot Ungarn for en «veritabel svertekampanje i europeisk offentlighet». Kontroll over sentralbank, pengepolitikk og domstolene «betyr ikke at Ungarn går i totalitær retning. Snarere kan det argumenteres for at det utvider demokratiet», skrev redaktør Braanen på lederplass.

Det er i det hele tatt påfallende at venstreradikale, som ellers er nådeløse mot høyresiden, viser så mye forståelse for den outrerte delen av den.
Marsdal sirkelargumenterer til fordel for Orbán, muligens uten at han skjønner det selv. I og med at Marsdal på sitt vis fremstiller Orbán som en forhåndsgitt evolusjon på høyresiden. Marsdal og Orbán er nok rørende enige om at de liberale elitene har skylda for det meste som er vondt i verden, selv om de åpenbart drar i helt forskjellige retninger ellers.

Imens, i den virkelige verden, får Orbán massiv kritikk av hele det «liberale» etablissementet og han har måttet tåle stort press fra EU. Men EU kan muligens også beskyldes for en viss naivitet da de har valgt å holde Orbán inne i varmen.

Spørsmålet her er jo om det er lurt å skyve Ungarn ut i kulda og over i armene på Putin.

Så får vi andre liberale demokrater leve i visshet om at autoritært tankegods er relativt broderlig fordelt mellom høyresiden og venstresiden. Det er åpenbart en skremmende tanke at mange konservative lever i en forestillingsverden der en konservativ kan være fullstendig illiberal. Heldigvis skal man lete relativt lenge blant norske oppegående på høyresiden som svermer om Trump, selv om de finnes. Men historien er som et glatt svaberg. Det finnes mange der ute med autoritære hang ups. På de politiske ytterkantene mangler den demokratiske intuisjonen.

Det er ikke så lenge siden Marsdal selv hyllet sosialismen i det 21. århundre, et prosjekt som fra dag én gikk til krig mot institusjonene: «Noen mener Hugo Chávez virker gal. Jeg mener han minner mer om Einar Gerhardsen … Men diktatur? Jeg har tvert imot oppdaget at denne mannen er mer folkevalgt enn de fleste statsledere. … Mye av det regjeringen Chávez nå går i spissen for, er faktisk ikke annet enn den samme velferdsstatlige politikk som mange nordmenn er så stolte av at Einar Gerhardsen og andre gikk i spissen for her hjemme.»

Sånn kan det gå. Skjønt «frihetens fane»?

 

Artikkelen er publisert hos VG 3.6.18.

 

 

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Hvorfor skal vi egentlig bry oss om partiet Rødt?

    20. april 2018

    «Kommunister har alltid hevdet at de er mer demokrater enn liberale demokrater. Men i effekt, når kommunister har overtatt makta – har resultatet uten unntak blitt sentralisert og voldelig statsmakt», skriver Bård Larsen.

    Les mer »
  • Winston Churchills liberalisme

    12. januar 2018

    «Churchill bør leses også som en praktisk orientert, politisk tenker, ikke bare som en stor statsmann. Hans liberalisme er pragmatisk, men nettopp derfor er den viktig,» skrev Marius Doksheim i Minerva i 2013.

    Les mer »
  • Sentrums valg står ikke mellom fellesskap og individ

    29. desember 2017

    «Ingen politiske retninger har monopol på sosialt ansvar,» skriver Lars Kolbeinstveit i Vårt Land om liberalismen og sentrums retningsvalg.

    Les mer »
  • Moralistisk om rasismens farer

    1. mars 2017

    Nymotens autokratier oppstår ikke på ruinene av hovedsteder der folk deporteres til GULag-leire. Det er lenge siden autoritære i vår del av verden marsjerte i gatene. I dag ser vi illiberale stater som gjennom manipulering av konstitusjon og lovverk sikrer politisk hegemoni helt uten å ty til vold eller innføre diktatur. Bård Larsen anmelder bok hos Minerva.

    Les mer »
  • Spørsmål fra grisetrauet

    23. februar 2014

    «Liberale økonomiske ideer og et fritt marked har vært like viktig for vår velferd som kollektive løft og økonomisk planlegging», skriver Bård Larsen i Aftenposten, i et svar til Per Edgar Kokkvold.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »