Da sionisme ble nazisme
Hvis man setter seg inn i sionismens historie, skjønner man ganske raskt at det ikke er noe mystisk ved den.
Publisert: 21. mars 2024
Et stort, smertefullt spørsmål lå like under samtalens overflate mens Judith Vogt snakket om faget sitt. Judith var født i 1929 i Düsseldorf, men flyktet sammen med foreldrene fra Hitler-Tyskland til Danmark da hun var fire år. I 1943, da hun var 14, ble hun reddet av den danske motstandsbevegelsen.
Etter to uker i dekning på en rekke skjulesteder på Sjælland kom hun og familien seg til Sverige. Flukten preget Judith for resten av livet, og det var i denne erfaringen at det grodde frem, det store spørsmålet som drev arbeidet hennes.
Hvordan er det mulig at noen ønsket å ta livet av den jenta hun var, og familien hennes, fordi de var jøder?
Spørsmålet drev Judith til å arbeide hardt, som forsker, for å samle, katalogisere og tolke antisemittiske tegninger, malerier, karikaturer og symboler. Hun ble statsviter og giftet seg i 1960 med den norske samfunnsøkonomen Johan Vogt. Ekteparet bosatte seg i Heggeli. Han var eldre enn henne, professor ved Universitetet i Oslo, og en ikke uviktig skikkelse i arbeiderbevegelsen etter krigen. Trygve Bratteli og Einar Gerhardsen var del av omgangskretsen deres.
Finslipt over flere tiår
Jeg møtte Judith bare én gang, dessverre, på gamlehjem i København, sommeren 2023. Vi spiste kake og pratet i flere timer om bøkene hun hadde skrevet.
De viktigste arbeidene hennes utkom som en trilogi på dansk: «Historien om et image: antisemittisme og antizionisme i karikaturer» (1978), «Billedet som politisk våpen» (1988), «Som sort så rød: en billed-dokumentation» (1990). I bøkene viser Judith hvordan karikaturtegnere i sovjetiske og arabiske aviser over tiår finslipte ideen om at sionisme er rasisme og nazisme.
Det ble gjort ved å tilpasse klassiske antisemittiske temaer til en moderne politisk virkelighet hvor den uttalte, den eksplisitte, antisemittisme var blitt bannlyst fra språket. Den gammeldagse antisemittismen som nazistene hadde representert, var jo naturligvis tabu ikke bare i Sovjet, men også i Vesten.
De klassiske antisemittiske temaene som sovjetiske og arabiske propagandister hentet frem, var for eksempel krokete «jødeneser», pengegriskhet, davidsstjernen, jøden som slange, jøden som edderkopp. Leseren gyser av sionistens bloddryppende kniv, og av evnen til å utøve makt ved å manipulere stormakter, som edderkoppen i nettet.
Disse gamle temaene ble smeltet sammen med nye symboler, som oljebrønner, jagerfly og amerikanske presidenter, for å skape en ny form for propaganda mot Israel. Jødene hadde opprettet en stat i Midtøsten, som var en femtekolonne, like farlig og forrædersk som sionistiske jøder i Sovjet. Og det virket.
Kjempet med memer lenge før internett
Fordreiningen av sionismens egentlige innhold er blant etterkrigstidens mer effektive og ondskapsfulle propagandakampanjer, og den gikk hånd i hånd med Sovjets og araberstatenes krig mot Israel også på andre fronter. Delvis var krigen varm og blodig, utkjempet av sovjetiske stedfortredere i Egypt og Syria, som i 1967 og 1973.
Delvis var krigen retorisk, som i de brede svertekampanjene i FN-systemet, som blant annet førte til generalforsamlingens resolusjon 3379 fra 1975, hvor det ble slått fast at sionisme er rasisme. Og delvis ble kampen mot jødestaten kjempet med memer, ideer som kopieres og går viralt lenge før internett, i aviser, bøker, film og på frimerker.
Kort sagt: Kommunistblokken og araberstatene utviklet, mer eller mindre samkjørt, en offisiell form for antisionisme fra 1960-tallet, hvor målet var å få flest mulig mennesker til å assosiere sionismen og staten Israel med Hitler og nazismen. Assosiasjonene måtte skje automatisk og spille på folks følelser. Ved å se en karikaturtegning av en bloddryppende israelsk soldat med Hitler i bakgrunnen, skal leserne reagere med en følelse av vemmelse og avsky – og koble sammen begreper. Nazismen begikk folkemord, sionistene er de nye nazistene, altså begår sionistene folkemord.
Hadde en finger med i spillet
I sin ytterste konsekvens blir dette «argumentet» så ekstremt – og så absurd – at det bare gir mening hvis man er dypt inne i det antisionistiske symboluniverset: Dersom nazistene og sionistene er de opprinnelige folkemorderne, så måtte det vel også være slik at sionistene hadde en finger med i spillet i alle folkemords mor, altså holocaust.
Ja, slik måtte det være: Sionistene var medskyldige i folkemordet på jødene! Sionistene likte nazistene, de likte å gjøre avtaler med dem om hvilke jøder som skulle drepes, og hvem som kunne få leve.
Denne perverse argumentasjonen finner vi i flere kommunistiske og arabiske kilder, selvsagt helt løsrevet fra seriøs historisk forskning. Det er for eksempel et av budskapene i doktoravhandlingen til Mahmoud Abbas, palestinernes president, godkjent ved det sovjetiske vitenskapsakademiet i 1982.
Samme budskap kan også finnes igjen på det ytterste venstre i Norge. Jeg har tidligere skrevet i Aftenposten om hvordan avisen Klassekampen på slutten av 1970-tallet presenterte samme syn på holocaust, en undertrykt sannhet som måtte frem i lyset. Denne holocaust-revisjonismen ligner kanskje på den mer velkjente formen vi finner på ytre høyre, men har likevel har sin særegne form.
Puster liv i gamle debatter
Det er disse prosessene, og disse indoktrineringsteknikkene Judith Vogt dokumenterer i sine mange studier av karikaturtegninger. Hun viser hvordan sionisme ble til nazisme i kommunistisk og arabisk propaganda. En idéhistorisk forståelse av hvordan sionismen ble koblet til rasisme og nazisme er viktig fordi etter 7. oktober er disse gamle debattene vekket til live. De har aldri vært helt døde, selvsagt, men ligger der som et reservoar av symboler designet for å vekke sterke følelser: avsky, raseri, forakt.
De aktiveres enkelt når det er politisk formålstjenlig. Pro-palestinske aktivister vil bli kvitt sionistene, og roper det høyt, men sier at jøder som ikke er sionister, kan aksepteres. Det er som tatt ut av Stalins playbook. Diktatoren sa det samme da han renset ut jødene fra bolsjevikenes indre sirkler fra 1948 og kastet dem i fangehullet til torturistene sine. Det var ikke fordi de var jøder, men fordi de var sionister. Da stort sett alle gjenlevende jøder i Polen ble kastet ut av landet under kommuniststyret i 1968, fikk de samme beskjed. De var sionister, og dermed hverken lojale kommunister eller polakker.
Hva er botemiddelet mot indoktrineringen? Hvis man ønsker å forstå sionismens egentlige innhold, mangler det ikke på litteratur. Tvert imot, det er så mange forskningsbaserte bøker og artikler at det er lett å gå seg vill.
Blant de beste kildene er en diger bok redigert av Professor Gil Troy med tittelen «The Zionist Ideas: Visions for the Jewish Homeland, Then, Now, Tomorrow» utgitt i 2018. Boka er en samling tekstutdrag fra mange sentrale sionistiske tenkere, aktivister og politikere fra 1800-tallet frem til i dag.
Troy organiserer den sionistiske tradisjonen i seks brede linjer.
Den politiske sionismen
Den første formen for sionisme er den politiske sionismen. Den hadde i starten sitt fokus på det politiske og diplomatiske arbeidet som ble gjort av sionismens opphavsmenn, som Theodor Herzl (1860–1904) for å skape støtte for opprettelsen av en jødisk stat. Men her finner vi også tenkere som Michael Walzer (f. 1935), en av vår tids fremste amerikanske (og jødiske) politiske filosofer.
Den andre strømmen er arbeiderbevegelsens sionisme, som ønsket å bygge en sosialistisk stat i Midtøsten. Den er nært forbundet med en rekke store israelske ledere, som Golda Meir og Yitzhak Rabin. Deler av kibbutz-bevegelsen (et arbeidskollektiv hvor folk lever og jobber sammen) var inspirert av de kollektivistiske verdiene i sosialismen, og det kan bidra til å forklare hvorfor en del europeiske ungdommer som ikke var jøder, tilbrakte tid i kibbutz.
Som reaksjon mot den sosialistiske sionismen utviklet det seg en revisjonistisk sionisme, primært assosiert med den sentrale ideologen, poeten og soldaten og Ze’ev Jabotinsky (1880-1940). Revisjonismen ville ha en mer høyrevridd sionisme, og et jødisk folk som la mer vekt på muskler og våpen for å forsvare sine rettigheter. Dagens israelske statsminister, Benjamin Netanyahu, står godt plantet i denne tradisjonen.
Den religiøse sionismen
Den fjerde hovedstrømmen er den religiøse sionismen. Religiøs sionisme kan naturligvis spores langt tilbake i historien i den forstand at jøder mange steder i verden i århundrer har drømt om å vende tilbake til Zion, altså Jerusalem, men den moderne religiøse sionismens opprinnelse knyttes ofte til rabbineren Abraham Isaac Kook (1865-1935), den første askenasiske sjefrabbineren i Palestina i den britiske mandatperioden.
Han tolket den jødiske innvandringen til Palestina teologisk og så de sekulære sionistiske bestrebelsene på å etablere en jødisk stat som en del av en guddommelig plan på vei mot frelse. Innenfor den religiøse sionismen finner vi en rekke forskjellige strømninger og tanker, også noen mørke og ekskluderende. Like etter seksdagerskrigen i 1967 vokste det frem en sjåvinistisk, religiøs sionisme kalt Gush Emunim med mål om å omgjøre Vestbredden, Gaza og andre okkuperte områder til permanente jødiske territorier.
Mer ekstrem var den religiøse sionismen til rabbineren Meir Kahane (1932-1990). Han var født i New York og startet det høyreekstreme bevegelsen Jewish Defence League. I 1971 flyttet Meir Kahane til Israel, hvor han grunnla det politiske partiet Kach. Hans mål var å gjøre Israel til et teokrati med religiøse lover. Han var altså en typisk fundamentalist, men i tillegg var han uttalt rasist og ville kaste arabere ut av alt land som han mente tilhørte jødene.
Partiet Kach ble forbudt på grunn av sin rasisme, men deler av den ekstreme politiske arven finnes i dag i partiet Otzma Yehudit (Jødisk makt). Itamar Ben-Gvir er leder for partiet og er sikkerhetsminister i dagens israelske regjering. Ikke nødvendigvis den type leder du vil ha hvis fred er et mål.
Kulturell- og diasporasionisme
Kulturell sionisme og diasporasionisme er de femte og sjette hovedstrømmene av sionismen. Hver av de seks sionistiske hovedretningene kan igjen deles opp i forskjellige filosofier, kulturelle uttrykk og politiske posisjoner. Kort sagt: sionismen er, som alle nasjonalismer, en enormt mangfoldig ideologi og bevegelse.
Å redusere de forskjellige tradisjonene innenfor sionismen som uttrykk for én og samme ideologi, er like feil som å sette Henrik Wergeland i bås med Anders Behring Breivik. Men i dagens debatter er det for mange som plukker ut den sjåvinistiske, religiøse sionismen og hevder at den representerer både sionismen som helhet og Israel som nasjon. Det er blir omtrent like riktig som å peke på Al-Qaida og hevde at man ser essensen av islam.
Ikke særlig mystisk
Hvis man setter seg inn i sionismens historie, skjønner man ganske raskt at det ikke er noe mystisk ved den. Sionismen er en form for nasjonalisme. I sin generelle form er den altså en ideologi og en bevegelse som jobber for at en bestemt gruppe mennesker, jødene, skal ha et hjemland, en stat. Her er antisionistene raske med å rekke opp hånden. «Men, men …» sier de, «det er noe helt særegent med sionismen siden den er så eksklusiv, den gjør forskjell på folk.»
De fleste stater i verden behandler folk forskjellig. Nasjoner er til syvende og sist forestilte fellesskap uansett om de snakker om blod, arv og etnisitet. Hvis du har en stamfar langt bak i historien som var greker, kan du få statsborgerskap i Hellas. Det samme prinsippet gjelder i Italia og Polen. Vi har selvsagt rett til å synes at Israel, Hellas, Italia – eller Pakistan og Malaysia – er urettferdige stater, siden de skiller mellom mennesker, hvis vi vil bruke kreftene våre på det.
Men det vi ikke kan gjøre, hvis vi skal bevare et minimum av intellektuell redelighet, er å hevde at Israel er et unikt tilfelle, og at sionismen er verre enn andre nasjonalismer.
Slukte propaganda ukritisk
I februar i år døde Judith Vogt, nesten 95 år gammel. Livet hennes sluttet med det samme spørsmålet like nærværende og vondt. For hun fikk med seg 7. oktober. Og hun fikk med seg hvordan samtalene mange steder slett ikke kom til å dreie seg om Hamas’ ufattelige myrderier og tortur av uskyldige. Hun fikk med seg at svært mange ukritisk slukte innholdet i den godt planlagte globale propagandakampanjen som ble lansert av Hamas i samme øyeblikk som terroren starten 7. oktober.
Judith Vogt brukte livet sitt på å dokumentere og forstå hvordan mørke krefter i verden har klart å få så mange til å tro på løgnen om at sionister er nazister. Hun døde med det samme vonde, insisterende spørsmålet bak pannebrasken.
Vi må ta det på største alvor.
Innlegget er publisert i Aftenposten 14.3.2024.
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Norge må innse at verden er endret
Norges alenegang er ikke en styrke
Tyskland står foran et valg i misnøyens tegn
Folkeretten forsvares best av demokratier
