SVs nysosialistiske økonomi er rik på illusjoner og sosialt sprengstoff.
Gode hensikter, men det blir for lettvint, SV.
Publisert: 31. mars 2023
SVs landsmøte behandlet nylig et forslag til nytt prinsipprogram. Da oppsto en symbolsk diskusjon om følgende setning skulle få plass i økonomikapitlet: «Vårt mål er å endre dagens kapitalistiske system til en demokratisk styrt, sosialistisk økonomi.»
Litt symbolsk kan det også sies å være at det nå er litt over 100 år siden starten på «den store systemdiskusjonen» blant samfunnsøkonomer, om konsekvensene av å innføre et sosialistisk økonomisk system. Uansett posisjoner ble alle den gang fort enige om definisjonen av økonomisk sosialisme: et system hvor staten eier produksjonsmidlene og alle vesentlige økonomiske beslutninger blir fattet kollektivt, basert på en koordinert plan. Herav begrepet kollektivistisk planøkonomi.
I ettertid må det kunne sies at historiens dom ikke falt heldig ut for sosialismens tilhengere. Kombinasjonen av ufrihet, ensretting, diktatur, nye former for ulikhet (basert på status og partitilknytning), økonomisk stagnasjon og relativ fattigdom viste seg å bli veien til trelldom.
På toppen av det hele snek Berlin-murens fall og Sovjetunionens oppløsning seg inn i fortellingen som et stilltiende punktum.
Det er derfor ikke så rart at SV i sitt nye prinsipprogram snakker mer om retningsvalg enn om noe endelig mål. Men partiet etterlater samtidig langt flere spørsmål enn svar om nettopp hva en sosialistisk økonomisk retning er for noe, selv om det gjentatte ganger påstås at SVs nysosialistiske økonomi er mer demokratisk enn dagens norske variant av markedsøkonomi.
Det høres tiltalende ut når SV så tydelig tar til orde for et mangfold av organisasjons- og eierformer. Her nevnes både arbeidereie, samvirker, ideelle aktører og «selskaper som styres etter andre mål enn ren profittmaksimering». Men det stopper dessverre med de gode hensiktene.
Den logiske konsekvensen av mangfoldsargumentet er å tilstrebe størst mulig regulatorisk og skattemessig likestilling av alle organisasjonsformer. Men denne muligheten hviler på en forutsetning om at vi har å gjøre med en fungerende markedsøkonomi med fri etableringsrett, virksom konkurranse, fri prisdannelse og en sterkt beskyttet privat eiendomsrett.
Alle kjente alternative eierformer til aksjeselskaper, som foreningseie, arbeidereie, samvirke, selveiende sparebanker og stiftelser, har det til felles at de i ytterste konsekvens er avledet av den private eiendomsretten. Den private eiendomsretten utgjør den kritiske minimumsbetingelsen for etableringsfrihet, risikotaking, autonomi og resultatansvar som alle de nevnte alternative eierformene forutsetter.
Men for SV kan det se ut som dette ønskelige mangfoldet først og fremst er å forstå som kvaliteter ved en sosialistisk økonomi som påstås å være «demokratisk styrt». Her reiser det seg en rekke spørsmål.
Det er vanskelig å se for seg at det er et liberalt demokrati SV her har i tankene, siden det nødvendigvis også vil bety omfavnelse av en åpen og konkurransebasert markedsøkonomi. Det finnes som kjent ingen eksempler på sterke liberale demokratier som ikke bygger på en variant av en relativt åpen markedsøkonomi – og ingen markedsøkonomi kan fungere bedre enn de demokratisk vedtatte spillereglene tillater og muliggjør.
Denne liberale formen for demokratisk rammestyring er forbundet med flere fordeler, sammenlignet med mer detaljerte og inngripende former for direktestyring: Den lar seg kombinere med det parlamentariske demokratiets kapasitet til å utøve kompetent beslutningsmakt på en betryggende informert, etterprøvbar og lett korrigerbar måte.
Men både på og mellom linjene går det frem at SV tolker det demokratiske som nærmest en iboende kvalitet ved mer offentlig eierskap og offentlig styrende kontroll. Det blir også temmelig uklart hvor grensene for denne ambisjonen går når man leser følgende sats: «Staten må ta kontroll over kapitaltilgangen og styre den mot fellesskapets mål….».
Ifølge dette synet blir økonomien mer demokratisk desto større rolle staten og det offentlige spiller. Men mer offentlig eierskap og direkte kontroll over økonomiske prosesser betinger i praksis omfattende delegering av makt til organer og enheter som ikke er folkevalgte og som folkevalgte representanter dessuten vanskelig kan utøve effektiv kontroll med. Hva slags «demokrati» ender vi da opp med?
En annen stor illusjon er knyttet til klimapolitikk og det grønne skiftet. SV mener tydeligvis at økonomisk vekst står i veien for økologisk bærekraft og er uforenlig med «en økonomi som dekker menneskelige behov innenfor naturens tåleevne». Men overgangen til en grønn økonomi er kritisk betinget av store investeringer i ny grønn energiproduksjon og infrastruktur, samt en storstilt omstilling av alle produksjons- og distribusjonsformer, boliger og mobilitetsløsninger med videre.
Alt dette krever en betydelig investeringsvekst i årene fremover, kombinert med en kraftig mobilisering av menneskelig kreativitet, skaperkraft og entreprenørskap. Hvordan det skal la seg gjøre uten økonomisk vekst er en gåte. Gåten blir enda større når man reflekterer over det sosiale sprengstoffet man risikerer å antenne via forsøk på å kombinere negativ økonomisk vekst med et effektivt grønt skifte.
Alle disse problemene med SVs nysosialistiske økonomi blir heller ikke mindre av å bli stilt opp mot et altoppslukende kapitalismebegrep, som kan bety alt og ingenting og er tilnærmet analytisk ubrukelig. Det blir for lettvint, for suggestivt og for tilslørende for en seriøs omgang med virkelighetens kompleksitet.
Jeg betviler ikke SVs gode hensikter, men det spørs om ikke en øko-sosial markedsøkonomi er et langt bedre alternativ enn SVs nysosialistiske økonomi. Spesielt hvis målet er å bidra til et levende demokrati hvor alle har frihet og reell mulighet til å ta aktiv del i samfunnet som frie og myndige samfunnsborgere – innenfor naturens tåleevne.
Teksten er publisert i Dagsavisen 29.3.2023.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
