Er Donald Trump fascist?

Enkelte amerikanske skribenter har den senere tiden sammenlignet det absurde teateret som utspiller seg i presidentvalget med kontrafaktisk litteratur. Det er ganske interessante tanker.

I 1933 ga nobelprisvinneren Sinclair Lewis ut romanen It Can’t Happen Here, om den fascistiske populisten Buzz Windrip som overlegent vinner presidentvalget etter å ha lovet folket enorme sosiale og økonomiske reformer, samt å gjenoppreise patriotisme og tradisjonelle verdier (Make America Great Again?).

Windrip gyver raskt løs på de amerikanske institusjonene, søker allianse med Berlin og innfører diktatur etter tysk modell. Boken er ganske høystemt og bærer preg av mellomkrigstidens høyst reelle angst for sivilisasjonsfall.

America First

En annen bok, skrevet av Philip Roth, er mer subtil og relevant i vår tid. I Konspirasjonen mot Amerika fra 2004 stiller Charles Lindbergh som presidentkandidat for Republikanerne i 1940.

Taperen er den sittende presidenten, Europa-vennen og antifascisten Franklin D. Roosevelt, som i litt for arrogant tro på demokratiets uangripelighet fullstendig undervurderer Lindberghs appell. I den virkelige verden var flygerhelten og den nazivennlige antisemitten Lindbergh sentral i bevegelsen America First. 

Denne hadde som mål at USA ikke skulle blande seg inn i krigen i Europa. IKonspirasjonen mot Amerika går Lindbergh til valg på et program for isolasjonisme og en underliggende konspirativ fortelling om en global jødisk sammensvergelse. Som president skriver Lindbergh under en pakt med Tyskland, men i motsetning til Sinclair, beskriver ikke Roth et USA som forfaller til totalitarisme. I stedet blir rettsstaten delvis uthulet, ytringsfriheten begrenset og jødene blir «relokalisert». Roth forteller, gjennom kontrafaktiske fremstillinger av sin egen jødiske familie, hvordan frykt og fordommer gnager seg inn i det amerikanske sivilsamfunnet og legger veien åpen for gradvis demontering av den liberale orden.

Ifølge Simone Zelitch i ukeavisen Forward kan Trump tolkes som en slags syntese mellom romanfigurene Windrip og Lindbergh. Antisemitten og høyreradikaleren Lindbergh var en fåmælt og distingvert mann fra Midtvesten, mens Windrip var en vulgær posør. Lindbergh uttrykte jødehatet sitt i mer subtile former (men internerte jøder og iverksatte antijødiske lover), mens Trump på sin side ikke gjør noen forsøk på å dempe retorikken rettet mot muslimer og andre immigranter.

Det springende punkt her er selvsagt om sammenligningen i det hele tatt har noe for seg. For er Trump virkelig en fascist?

Er Trump fascist?

Trumps politiske program er paradoksalt i den forstand at det både er demagogisk og ganske substansløst. Det mest urovekkende er at det ikke er Trumps vanvittige utspill som er verst, men heller hans labile og narsissistiske personlighet.

Trump er tilsynelatende ikke kapabel til å håndtere demokratiets grunnleggende krav til politisk fingerfølelse og forhandlingsevne. Trump er ikke skrudd sammen som demokrat («I alone can fix it»). Ved å betrakte Trumps adferd er det nærliggende å forestille seg at om han fikk diktaturet servert på et sølvfat ville han gripe det begjærlig.

Etter andre verdenskrig forsøkte filosofen Theodor W. Adorno og noen av kollegene hans å kartlegge fascismens psykologiske profil, eller mer presist: De utviklet en analyse av det de omtalte som den autoritære personlighet. Arbeidet er riktignok omdiskutert i fagkretser (Adorno fremhevet blant annet at den autoritære personlighet ble utviklet allerede i barndommen), men for oss legfolk gir det en viss mening, i alle fall om vi ser på en del av trekkene som kjennetegner den voksne demagogens karakter. Av disse fremhever Adorno og co. et sterkt ego (narsissisme) som overstyrer egen usikkerhet, mangel på impulskontroll, et aggressivt og kynisk menneskesyn, rigiditet, forestillinger om å utvise kontant tøffhet, antiintellektualisme, konspiratoriske ideer, hang til stereotypier og utdefinering av grupper, samt intoleranse og generell forakt for nyanser.

Andre forhold er mindre relevante når det gjelder Trump. Han er for eksempel ingen klassisk tradisjonalist og verken høyrerevolusjonær (skjønt han oppfordret til å marsjere mot Washington) eller uttalt tilhenger av ettpartistaten. Her skiller Trump seg fra den typiske fascisten. Men det er for så vidt helt i tråd med den tidstypiske radikale høyrepopulismen, som ikke faller inn under statsvitenskapelige definisjoner av fascisme.

Trenden blant disse er kvasidemokratisk, hvor målet er å ensrette statlige institusjoner med et skinn av konstitusjonell legitimitet, slik vi blant annet kjenner det fra Russland, Tyrkia og etter hvert også i Polen og Ungarn.

Grunn til uro

Riktignok er det høyst tvilsomt at Trump på kort sikt vil være i stand til å gjøre særlig store inngrep i den amerikanske rettsstaten. Institusjonene (kongress, senat, høyesterett, maktbalanse) står langt sterkere enn de fleste andre steder i verden. På mange måter kan vi si at de amerikanske grunnlovsfedrene utarbeidet konstitusjonen for å forhindre «fiksere» som Trump fra å få utvidede fullmakter.

Likevel er det grunn til å være urolig. Etterkrigstiden i den vestlige verden (særlig etter murens fall) har i stor grad vært dominert av forstillinger om den liberale rettsstaten som evig og uforanderlig, som så rasjonell og historiserende at ingen frivillig vil avvise den. Men det har vi sett flere eksempler på, riktignok i land uten særlig lang demokratisk tradisjon. Kan det samme skje i land med en liberal historie? 

Her er nok historikere som har jobbet en del med autoritær ideologi og sivilisasjonssammenbrudd gjennomsnittlig mindre overbevist av ukuelig fremtidsoptimisme. Et eksempel er den konservative Robert Kagan som skrev en kronikk i Washington Post med overskriften This is how fascism comes to America. I dag står demokratiske stater ofte som tilskuere til diktaturstaters behandling av egen sivilbefolkning. Utfallet av en Trump-seier kan således bli lite lystelig: At det internasjonale samfunn i overskuelig fremtid vil bestå av to parallelle globale systemer, autoritære og liberale, med Trump som mellommann med sympatier for autokratiet i Moskva.

Det er også urovekkende å registrere at radikale populister, både til høyre og venstre, utviser en så til de grader manglende forståelse av hva et moderne demokrati innebærer. Et moderne demokrati er ikke tuftet på flertallsmakt alene. Et moderne demokrati skal mer enn noe annet ivareta mindretallets rettigheter. Det er interessant å se hvordan den såkalte hesteskoeffekten, en teori om at ytterkantene i politikken ofte møtes når det røyner på, bekreftes til fulle.

Ytre høyre og ytre venstre er forent i troen på at Trump er et bedre alternativ enn Hillary Clinton, fordi førstnevnte er isolasjonist og mot frihandel. Mye av det samme så vi under Brexit. Det blir utfordrende tider for moderate fremover, med så mange destabiliserende og høyst reelle utfordringer for døren.

Clinton er nærmest blitt uinteressant i valgkampen. Det kommende presidentvalget dreier seg i hovedsak om å forhindre en katastrofe som i verste fall kan innebære at Roths og Sinclairs kontrafaktiske romaner vil bli husket som profetiske.

Innlegget var publisert i VG onsdag 10. august 2016.