Konservatisme

Filosofen: Individualisme og konservatisme

At individet kan bli utsatt for misbruk av autoritet i det sivile samfunn er det liten tvil om. Men det legitimerer ikke nødvendigvis statlig overstyring, skriver Lars Kolbeistveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 12. februar 2018

En vanlig kritikk fra venstresiden er at høyresiden vektlegger individet for sterkt. Kritikken kan ha noe for seg, men er ofte basert på mistolkninger av hva både liberale og konservative mener om individuell frihet. Den mest grunnleggende mistolkningen er at høyresidens vektlegging av individuell selvbestemmelse er anti-sosial. Det er nemlig ingen som hevder at individets frihet sikres gjennom totalt fravær av samfunn. Selv de mest liberale vil ha et samfunn med en sterk stat som forsvarer individet mot en brutal og ufri naturtilstand.

Der uenighetene er mer interessante, er i synet på autoritet og frihet og ulike syn på hva som er stat og samfunn. Å sette grenser for staten handler om å beskytte individet mot autoritet og dermed gi det frihet til å utvikle en sunn individualisme i et fritt samfunn. Begrensningen av statens ansvarsområde dreier seg altså ikke om en nedvurdering av individets sosiale karakter og forankring. Det handler snarere om at sosiale relasjoner må være basert på likeverd og frivillighet dersom det skal utvikles en sunn individualisme.

Innenfor tillitsforskningen er det ting som tyder på at individualistiske kulturer fremmer tillit fordi individet føler seg respektert. Det interessante er at tillit er et sosialt anliggende. Det samme ser man innenfor forskning på ensomhet. Ensomheten kan være høyere i mer kollektivistiske kulturer. Individet føler seg ikke nødvendigvis hjemme hvis autoriteter eller tradisjoner gis for mye makt. Samtidig vil for frie samfunn hvor alt flyter også skade individet. En kulturrelativisme hvor ingen moralske eller kulturelle verdier gis en form for forrang kan forvirre et sosialt orientert individ. Nye eller gamle autoritære kulturer kan (gjen)oppstå for å bøte på dette.

Balansen mellom staten og familiens makt kan her være vanskelig. Det er begrenset hvor frivillig et barns relasjon til foreldrene er. Samtidig har ikke familien all makt. Staten beskytter ikke bare familier – også individer. Foreldres autoritet over barn er en maktrelasjon, men foreldres makt gis legitimitet gjennom at målet med autoritet – oppdragelsen – er å frigjøre barnet, ikke styre det.

At individet kan bli utsatt for misbruk av autoritet i det sivile samfunn er det liten tvil om. Men det legitimerer ikke nødvendigvis statlig overstyring. En konservativ er pessimistisk og har ingen illusjoner om maktmisbruk i verken stat eller samfunn. Men nettopp derfor må staten og samfunnets makt være balansert, for slik å verne om mest mulig individuell frihet.

Artikkelen er på trykk i Minerva nr. 4-2017.