Alle er konservative
Det kan virke rart at en fra liberale Civita hevder at alle er konservative. Men mitt poeng er spissformulert. Og dessuten er det viktig å huske at norsk konservatisme alltid har vært liberal. En viktig grunn til å tenke konservativt er at det er ved å reformere sakte, og ved å ta hensyn til norsk særegenhet, at vi best bevarer et liberalt og åpent samfunn.
Publisert: 23. august 2021
Moderate styringspartier sliter. Senterpartiet er i vinden. Det kan forklares på mange måter, men en viktig grunn er at konservativismen er tilbake.
«Vi er alle sosialdemokrater», sa Einar Førde, som tok sitatet fra John Lyng. Men dette er alt for lenge siden. Sosialdemokratiet har dominert Norge så lenge at det gir mer mening å si at vi er alle konservative. For snart 20 år siden snakket jeg med en økonom i LO. Han understreket at arbeiderklassen og LO nå hadde blitt konservative. Målene var nådd, og en måtte kjempe for å bevare det vi har. Sigbjørn Johnsen snakket om det samme da han var finansminister siste gang i Stoltenbergs rødgrønne regjering. Tiden for store utbygginger av velferdsstaten var over.
Konservative og rødgrønne
Meningsmålinger tyder på at en rødgrønn regjering får makten etter valget. Til tross for at dagens regjering er blå kan det tolkes som en konservativ motreaksjon. Da Erna Solberg vant valget i 2013, var fortellingen at vi trengte en ny regjering som kunne reformere Norge og ruste oss for fremtiden. Nå er det derimot venstresiden som kan vinne ved å hevde at det er reformert for mye. Særlig fra Senterpartiet hører vi en konservativ argumentasjon om å bevare det nære og lokale. Torbjørn Røe Isaksen skriver i sin nyeste bok Hva er konservatisme at konservative blir sett på som umoderne som roper «stopp». Derfor fikk Høyre en bremsekloss av Arbeiderpartiet på sin 100-årsdag i 1984. Om Vedum og Støre vinner valget i september, kan Høyre kanskje returnere bremseklossen, som gave til Arbeiderpartiets 135-årsdag i 2022.
Myten om velferdskutt
Venstresiden vil, særlig siden det er valgkamp, sannsynligvis hevde at det er velferdskutt og «skattelette til de som har mest fra før», som skal bremses. Men som Røe Isaksen er inne på i sin bok, er konservative opptatt av realiteter. Min kollega Simon Seland har sett på realitetene i de siste års statsbudsjetter. Her viser han at økt handlingsrom i hovedsak har gått til helse, kommuner og samferdsel. En veldig lav andel har gått til skattelette. Likevel er forestillingen om at norsk høyreside prioriteter skattelette og kutter i velferden en myte som dyrkes av den politiske og intellektuelle venstresiden.
Norske følelser
Om dette bare er en myte, kan likevel drøftes. Røe Isaksen skriver også om følelsenes betydning i politikken. Han er inne på noe viktig, som vi kan avfeie som useriøst eller ta mer på alvor. Konservative vil erkjenne at nordmenns følelser og felles verdier er avgjørende. Disse følelsene er litt vanskelige å sette ord på, men i Norge står uavhengighet, arbeidsmoral og likhet sterkt. Og når likheten vektlegges er det ikke nødvendigvis jantelov eller misunnelse som pipler frem i den norske folkesjelen. Det er folks rettferdighetsfølelse. Særlig folk som omtaler seg som verdikonservative burde se dette.
På et Civita-møte om Røe Isaksens bok antydet Ola Borten Moe at globaliseringen taper, fordi det er innenfor nasjonalstaten at demokratiet virker best. Dette er mer konservative tanker som er i vinden. De bryter med kosmopolitiske og liberale tanker som har preget de to styringspartiene Ap og H de siste tiårene. Om Borten Moes kritikk av størrelsen på offentlig sektor appellerer til folk på venstresiden er derimot mer tvilsomt. Det er kanskje mer populært hos konservative nordmenn med arbeidsmoral.
Konservativ klimapolitikk
Mange sier at fremtidens velgere kommer til å dømme politikere hardt, fordi vi ikke i dag fører en mer ambisiøs klimapolitikk. Flere i mediene og unge, som ofte er mer radikale enn konservative, synes nok det er urovekkende at såkalte klimapartier ikke gjør det enda bedre på meningsmålinger. En grunn kan være at velgere flest er mer konservative. For det er, som i så mange andre politiske saker, en misforståelse å tro at vi konservative bryr oss mindre om klimapolitikk. Det er usaklig å for eksempel hevde at MDG ikke bryr seg om velferd og velstand. Det er mer saklig å anerkjenne at MDG tenker på en annen måte. De har andre argumenter. Men dette gjelder også motsatt.
For en konservativ vil ikke benekte klimakrisen. Tvert om. Sentralt i konservatismen står tanken om forvalteransvaret og generasjonsperspektivet. Samtidig advarer konservative mot politiske tiltak som ikke balanseres mot andre viktige hensyn. Radikale tiltak kan gi tilbakeslag og skade klimasaken. Innføringen av såkalte grønne sertifikater, og den påfølgende debatten om vindmøller er et eksempel.
Ketil Solvik-Olsens kritikk av dem som trekker forhastede konklusjoner på bakgrunn av FNs siste klimarapport, kan tolkes som konservativ kritikk. Kanskje neste generasjon dømmer oss hardt fordi vi ikke tenkte konservativt nok. At vi satset på usikre tiltak med høy risiko fremfor det som sannsynligvis virker bedre og kan få større legitimitet. Det kan for eksempel være sterkere prising av utslipp, samtidig som vi omfordeler inntektene fra avgiftene til dem som har minst.
Bevare friheten
Det kan virke rart at en fra liberale Civita hevder at alle er konservative. Men mitt poeng er spissformulert. Og dessuten er det viktig å huske at norsk konservatisme alltid har vært liberal. En viktig grunn til å tenke konservativt er at det er ved å reformere sakte, og ved å ta hensyn til norsk særegenhet, at vi best bevarer et liberalt og åpent samfunn.
Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad 21. august 2021.
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
