Rødt skandaliserer seg selv
Hvis man har innsett at kommunismen er en katastrofe, er minstekravet egentlig å slutte å være kommunister. Bård Larsen i Minerva.
Publisert: 14. juni 2019
Som mange har fått med seg, ble ordet kommunisme heftig debattert på Rødts landsmøte i mai. Partiledelsen, med leder Bjørnar Moxnes i spissen, hadde sett seg lei på å gi kritikerne så mye gratis ved nærmest å innrømme at partiet har demokratiske utfordringer. Ordet kommunisme er som grus i skoen for landets mest venstreradikale parti.
Tidigere AKP-leder Jorun Gulbrandsen var lite begeistret for forslaget om å fjerne kommunisme fra programmet. Det var både høyreavvik og reformistisk, mente hun. Men Gulbrandsen har likevel tro på Moxnes, og partiet er stort sett det samme, uttalte hun til Dagbladet:
«For det første kjenner jeg igjen veldig mange mennesker som jeg har vært i samme parti med i tiår på tiår. For det andre så mener vi jo jevnt over det samme. Dette er et veldig fint sted å være.»
Tidligere leder av Vestfold AKP, Marcus Mærøe, som satt i Rødts redaksjonskomité (som foreslo at ordet kommunisme beholdes), var også bekymret: «Kommunisme er bra. … Det er et enormt «trøkk» mot selve begrepet, for eksempel fra mediene som hele tiden ber ledelsen om å ta avstand fra det. Jeg tror det vil bli vanskelig å kalle seg kommunist, også i Rødt-sammenheng, hvis det ikke står i programmet. Det vil gi en ryggdekning for å kalle seg kommunist. Ellers er jeg redd man bare feiger ut.» Alt dette ifølge Mærøe, som forsikret Dagbladet om at «et nytt flertall i Stortinget også skal kunne vrake sosialismen – på et senere tidspunkt.»
Fasiten kjenner vi. Gulbrandsen og Mærøe fikk grunn til å juble. Partiledelsen var skuffet. På landsmøtet gikk hele 157 av 220 delegater inn for å beholde kommunismen.
Bernt Hagtvet er en av flere som har reagert på at Rødt fremdeles står med (minst) et bein i den venstreautoritære tradisjonen. «Kombinasjonen kunnskapsløshet, autoritært sinnelag og politisk romantikk innbyr til de verste overgrep – uansett side», skrev Hagtvet i Aftenposten. Det er en betimelig selvfølgelighet. Men ikke for alle. Moxnes selv, og leder av Manifest, Magnus Marsdal, er blant dem som har reagert på Hagtvet. «Hagtvets lesing av Rødts landsmøtevedtak minner om djevelens lesing av Bibelen», svarte Moxnes. For vi er kjempedemokratiske, mer demokratiske enn alle andre, var omkvedet. Marsdal valgte å sitere Moxnes på at Moxnes selv ville vært «blant de første som ville havnet bak piggtråd i en fangeleir om slike kommunistpartier skulle kommet til makt her i Norge».
Marsdal og Moxnes stiller seg uforstående til at noen har problemer med å ta Rødts demokratiske, for ikke å si liberaldemokratiske, sinnelag på alvor. Er ikke det å anta at folk er i overkant naive?
I Aftenposten gjør Magnus Marsdal et nummer ut av det han oppfatter som sitattriks fra Bernt Hagtvet. Marsdal mener at Hagtvet tillegger Marx noe Engels skrev, på spøk. Om det var Marx eller Engels som skrev det ene eller det andre er flispikkeri; sannheten er at Marx skrev minimalt om hva det kommunistiske endemålet egentlig skulle bety.
Rødt har altså – nok en gang – valgt å endre den etter hvert famøse sistesetningen i programmet, den som omhandler kommunisme. Denne gangen fra «Dette kaller vi i Rødt kommunisme», som ble vedtatt i 2014, til «Det var dette Karl Marx kalte kommunisme». Forstå det, den som kan.
Dette kan man jo le litt av, men det er altså verd å huske hva Rødt egentlig er – og var. Faktum er at ingen noensinne har hatt noen virkelige solide betraktninger om hvordan kommunisme skulle realiseres. De landene vi omtaler som kommunistiske, var i realiteten sosialistiske, i tråd med marxistisk lære, som forutsetter at sosialisme er forstadiet til … ja, nettopp kommunisme (som ingen aner hva egentlig er).
Men dette åpenbare usikkerhetsmomentet har likevel ikke forhindret europeiske hel- og halvkommunister fra å kaste seg begjærlig over et hvert forsøk på å hoppe inn i det ukjente. Et vell av sosialistiske diktaturer som på papiret skulle ende i den kommunistiske himmelen, fikk derfor sine trofaste disipler her hjemme. Og det sluttet ikke med kommunismens sammenbrudd. Den varslede katastrofen i Venezuela fikk raskt bifall fra SV og AKP, og Rødt klamrer seg fortsatt til masten.
Hovedattraksjonen var – og er fremdeles hos noen – en knagg å henge vidløftige ideer på. Det dreier seg ikke primært om hva som er bra for Venezuela og menneskene som bor der, men om makt. Sagt på enklest mulig måte: Når sosialismen har festet grepet i en stat, settes alle kluter inn på å opprettholde makten. Hva makten brukes til er underordnet. For dypest sett er det snakk om hegemoni og interessekamp, en ideologisk sivilisasjonskamp, der Venezuela har vært på den rette siden av historien. For historien, den handler ikke bare om Maslows behovspyramide.
Sosialisme i alle mulige bisarre revolusjonære laboratorier har altså vært som fjøslykter for store deler av den radikale venstresiden. Her stiller Rødts foresatte i en enestående divisjon.
Skal vi forstå Rødt, må vi se på hvor de kommer fra. Kort fortalt er Rødt AKPs ektefødte barn. Rødt er i realiteten et parti som ble stiftet med AKP som partner og mentor. Det skjedde i 2007, altså for 12 år siden. Uansett hvordan vi vender på det: Tolv år er ikke veldig lang tid. Vi snakker altså ikke om fortidens synder, men om gårsdagens aktive politikk.
De fleste forstår at Rødt ikke er like langt ute som forgjengeren AKP. Men her er utgangspunktet bisart. Hva som kan sies om tilsiget av ferske medlemmer er vanskelig å vite. Rød Ungdom var blant de ivrigste pådriverne for å beholde kommunismen. Helt sikkert på grunn av historieløshet (Hagtvet) og utålmodig idealisme, men sikkert også fordi summen av laster blant våre borgere er rimelig konstant. En viss andel av befolkningen er svært radikale, til og med ekstreme, og de søker tilhørighet der de føler seg mest hjemme.
Som vi har sett, traver fremdeles de gamle ml-erne rundt i Rødt. Flere av dem stiller høyt oppe på lister til det forestående kommunevalget. At Rødt med overveldende flertall gikk inn for å beholde kommunisme i programmet hadde åpenbart ikke skjedd uten innflytelse fra AKPs museumsvoktere.
Og enda viktigere: Den kommunistiske arven til AKP lener seg ikke på frimodige og halvliberale tolkninger av Marx’ sprikende tekster, men på den utprøvde marxist-leninismen (derav navnet AKPml). Kort fortalt er ikke Rødt et hvilket som helst venstreradikalt parti som snuser på kommunismens forestilte beste sider, i en slags historieløs og uforsvarlig naiv kardemommetapning. De er en direkte avlegger fra en av de mest totalitære bevegelsene som har eksistert i de europeiske demokratiene i nyere tid.
Likevel skriver Marsdal: «Jeg er enig med professor Bernt Hagtvet: Det er uforståelig at Rødt insisterer på å forbinde partiet sitt til begrepet «kommunisme». Få regimer har vel drept flere sosialister og revolusjonære enn Josef Stalins diktatur.»
Marsdal vet selvfølgelig bedre. AKPs historie skiller seg markant fra de aller fleste andre venstreradikale partier. AKP oppsto som en bevegelse der Stalins ære skulle gjenopprettes i den venstreradikale kanonen, helt i tråd med Maos drakoniske politikk under kulturrevolusjonen (og Det store spranget før det). Der andre venstreradikale partier febrilsk (om ikke alltid så vellykket) forsøkte å markere avstand til de verste sidene ved kommunismen, gjorde AKP sitt ytterste for å dyrke dem. Det var ikke mange som hadde mage til å følge Pol Pot hele veien over dødsmarkene og inn i sultedøden, men AKP gjorde det, fra orkesterplass.
Der i gården var tonen at man må ha vært bra dum om man ga seg til å dø av sult i Kambodsja. «Selv hønene får gå i fred i Phnom Pen», som det het i boka Overfallet på Kampuchea (1979).
Rødt, Moxnes og Marsdal kan selvsagt gjenta det samme mantra i alle sammenhenger: Slutt å mase om snøen som falt i fjor, i alle fall i Rødts tilfelle. Men det er ikke særlig troverdig.
Er det ikke lov å endre mening? Jo, bevares. Men det fordrer egentlig ganske mye. Å tro at et parti kan vandre fra eksplisitt autoritarianisme til demokrati uten å anstrenge seg noe særlig, er altfor lettvint.
Hvis Rødt-folket ikke liker å bli omtalt som et kommunistparti, kan det være lurt å utelate kommunisme som et endemål i partiprogrammet. Hvis man har innsett at kommunismen er en katastrofe, så er minstekravet egentlig å slutte å være kommunister. Det er selvsagt en problemstilling som Rødt ikke tar på alvor. Slik de ser det, har kommunismen nemlig blitt tilgriset av regimer som ikke var kommunister på ordentlig. En oppfatning som er fantastisk nok i seg selv, men sånn er det. Her støter uansett Rødt på det nevnte problem at de er stiftet i forbund med et parti som har gjort sitt aller ytterste for å gi kommunismen et dårlig rykte. Det er ikke så lett å bøte på det.
En hjelp kunne kanskje være å fase ut dogmatikk og gamle dogmatikere i bevegelsen. Hvis Rødt er demokrater, slik de hevder, hva i all verden har de i så fall der å gjøre? Skjønt uten dogmatikk får vi et ekstra SV.
Det viktigste og vanskeligste imageproblemet for Rødt er nok likevel et partiprogram som inneholder en mengde poster som tidligere har vært utprøvd med skjebnesvangre resultater i kommunistiske land. Poster som Rødts medlemmer tydeligvis ønsker, men som partiledelsen ikke ønsker skal forbindes semantisk med måten det har blitt praktisert på tidligere.
Det hjelper ikke stort å krydre et program med demokratiske besvergelser (ikke uvanlig i kommunistpartiers programmer), når essensen er at Rødt – etter revolusjonen, vel og merke – vil arbeide for en sosialistisk stat der «representative folkevalgte forsamlinger» må ha «overordna kontroll med økonomien og statsapparatet». En prosess der «et revolusjonært partis formål og oppgave er å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp» og «Rødt tar mål av seg til å bli et slikt parti.» Det har vi hørt og sett mange ganger gjennom historien.
Det vi ofte får høre fra ytre venstre er at liberalt demokrati skal erstattes av noe langt mer demokratisk. For eksempel rådsforsamlinger, arbeiderråd eller andre innretninger. Her skal folk flest komme til orde og ta beslutningene der de befinner seg.
Men hvordan ville rådene se ut? Hvordan blir det med han som mener at Jesus er frelseren, veien og målet? Eller hun som slår i bordet for frihandel og kontrarevolusjon?
Alle som vet litt om gruppedynamikk og menneskelig interaksjon, om masse og makt, rettferdighetens overmot, vet at en slik forsamling raskt vil bli dominert, for ikke å si kontrollert, av kompromissløse. Av idealistiske bøller som peker ut folkefiendene på vegne av folket. Det var jo akkurat det som skjedde under Lenin.
Fremdeles er det de som hevder at «rådene» under Lenin fungerte demokratisk, en stund. Men selv der innrømmes det blant noen at det gikk galt etter hvert. Det var visst noen som ville for mye, både den ene og den andre veien.
Alt dette har det vært skrevet om mange ganger før. Det preller naturlig nok av som vann på gåsa hos Rødt-folket.
Her har få sagt det bedre enn Sigurd Skirbekk.* Så bra at det bør gjengis i sin helhet:
«For så vidt kan det gjerne hevdes at det ikke var Karl Marx´ skyld at en person som Josef Stalin skulle få toppmakt i Sovjetunionen. Men det var avgjort trekk ved den marxistiske lære som gjorde at Stalin og andre kunne holde seg i sine maktposisjoner ved å delegitimere fornuftig kritikk.
Vi bør her vende tilbake til den status som den kritiske fornuft har fått innenfor det marxistiske tankesystem. Den marxistiske lære har som nevnt vært bygd opp over forutsetningen om at all menneskelig på en eller annen måte er bestemt av en sosio-materiell basis, som til overmål er blitt forstått i økonomiske kategorier. Når en slik materialisme kombineres med en historieoppfatning som går ut på at utviklingen går mot en stadig større frigjøring av sosiale klasser og tidligere undertrykte, og når sosialistiske partier og grupperinger oppfatter seg som organer for den lengst komne utvikling på denne vei, da blir det vanskelig å bli tatt alvorlig med argumenter som går imot slike partier. Tanker som bryter med tankegangen til de historisk mest progressive, vil da vanskelig kunne tolkes som noe annet enn som uttrykk for tidligere samfunnsordninger, med andre ord som noe historisk reaksjonært. Fundamental kritikk kunne dermed avvises med historiske karakteristikker, uten at det ble nødvendig å undersøke sannhetsinnholdet i det som ble framført.»
«Ingen har skandalisert sosialismen i større grad enn de selverklært kommunistiske partidiktaturene, der en liten elite undertrykte befolkningene de sa de skulle frigjøre», skriver Moxnes.
Hvis Moxnes hadde vært ærlig, ville han fortalt at ingen i norsk politikk har skandalisert sosialismen i Norge i større grad enn det partiet hvis ungdomsforbund han selv var leder for, hvis parti (AKP) kollektivt gikk inn i det partiet han selv er leder for i dag.
«Delegatene på Rødts landsmøte er, i likhet med andre demokratiforkjempere, blant de første som ville havnet bak piggtråd i en fangeleir om slike kommunistpartier skulle kommet til makt her i Norge», fortsetter Moxnes. Her «glemmer» altså Moxnes at en del av delegatene på Rødt landsmøte ikke var så veldig ivrige demokratiforkjempere for noen år siden, men tvert i mot med våpen ville innføre et kommunistisk partidiktatur i Norge som, om man skal ta Moxnes på ordet, ville plassere Moxnes i fangeleir. Alt etter mønster av stater som ifølge Moxnes har skandalisert sosialismen mer enn noe annet. Her snakker vi altså bakvendtland.
Men dette kan eller vil selvsagt ikke Moxnes si, kanskje av innvortes årsaker. Kanskje på grunn av noe helt annet.
Rødt skandaliserer seg selv. At kommunismen består i partiprogrammet er bare en symbolsk bekreftelse på dette.
Innlegget var publisert i Minerva 13. juni 2019.
* Navnet er rettet 17.6.
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Den instinktive fascisten Trump
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
