Hvorfor skal vi egentlig bry oss om partiet Rødt?
Kommunister har alltid hevdet at de er mer demokrater enn liberale demokrater. Men i effekt, når kommunister har overtatt makta – har resultatet uten unntak blitt sentralisert og voldelig statsmakt, skriver Bård Larsen.
Publisert: 20. april 2018
Debatten om det voksende partiet Rødt og programmet deres ruller og går. Det er det god grunn til. Rødt har et partiprogram der kommunismen er nedfelt som mål. Et partiprogram der det uttalte formålet er revolusjon i verdens mest velfungerende og egalitære liberale demokrati. Et partiprogram der man ønsker at de revolusjonære skal overta samfunnets institusjoner. Likevel mener mange at dette ikke betyr noe (særlig).
Det er lite i Rødts program som avviker nevneverdig fra andre kommunistiske programmer. Kun de mest beinharde kommunistpartier programfestet arbeiderdiktaturet like ut.
Låta har nesten alltid vært den samme: Den bestående orden skal erstattes av reelt deltagerdemokrati. Kommunister har alltid hevdet at de er mer demokrater enn liberale demokrater. Men i effekt, når kommunister har overtatt makta – har resultatet uten unntak blitt sentralisert og voldelig statsmakt.
Liberalt demokrati er til for å demme opp for ideologiske eventyrere som forestiller seg en stat der vinneren tar alt, omtrent slik Rødt vil ta kontroll over samfunnets institusjoner og økonomien. Det hjelper lite at Bjørnar Moxnes forteller oss at alt dette bare vil skje etter ønske fra et flertall i befolkningen.
Det er mange rare ideer der ute om hva kommunisme egentlig er. I sin tid mente Tron Øgrim at brannvesenet var kommunisme i praksis (penga bestemmer ikke når de kommer). Han mente også at Pol Pot og Mao var kommunisme i praksis. Sånn kan det gå.
Spørsmålet bør vel være hvorfor kommunismen har gått til helvete i hvert eneste tilfelle noen har forsøkt å implementere den? Her finnes mange svar, men det viktigste svaret er nok fraværet av maktkontroll i kombinasjon med kompromissløs rettskaffenhet. I Rødts program er stort sett alle andre enn dem selv omtalt som svikefulle håndlangere for kapitalmakten Rødt ønsker å fase ut i Den nye staten.
Den ideologiserte staten, slik vi kjenner den fra det Rødt selv omtaler som kommunisme, vil alltid havne i forsvarsposisjon mot den som måtte ønske noe annet eller å reversere utviklingen, omtrent slik det er formulert i Rødts partiprogram: «… erfaringer tilsier at motkreftene ikke vil akseptere en folkelig og demokratisk maktovertakelse, men vil bruke uakseptable midler for å stanse denne. Dette vil gjøre det nødvendig å forsvare folkeviljen.»
For revolusjonens opponenter har det alltid vært for sent, all den tid ideologene har inntatt alle sentrale posisjoner i stat og samfunn. Dette er vannmerket for alle kommuniststater.
Slik har kommunister ved makten havnet i limbo i sitt eget historiesyn, den «vitenskaplige» historieutviklingen mot en høyere samfunnsform (kommunismen). Kommunistiske stater sto på stedet hvil, i diktaturets form, i en evig, som oftest innbilt kamp, mot kontrarevolusjonære krefter.
Rødt spinner videre i det samme hjulet: Dem mot oss! (hvem nå det skulle være). Ap, SV og «pampeveldet i LO», borgerskapet i statsapparatet og media er – ifølge Rødt – blant dem som «i kraft av sin posisjon» arbeider «for å få kapitalismen til å bestå». Hvem som er innenfor og hvem som er utenfor i Rødts foretrukne revolusjonære prosess kan man jo tenke seg. Do the math. At Arbeiderpartiet snuser på et samarbeid med dette partiet er interessant på flere nivåer.
Når vi i hverdagen snakker om «folket» har vi selvsagt noen felles referanserammer, som statsborgerskap og likhet for loven, men utover det har mennesker svært ulike meninger om moral, verdier og politikk.
Moxnes og Rødt taler på vegne av folket, i entall. Men forestillingen om «folket» i ideologisk forstand er en autoritær illusjon og legitimeringsstrategi for maktkonservering. Allmennviljen inviterer til en sterk statsmakt som påberoper seg å virkeliggjøre det egentlige folkets vilje. Forestillingen om ett folk og én allmenn vilje (her: sosialisme) er pluralismens rake motsetning. Det vet Moxnes, og det er derfor Rødt ønsker en sosialistisk revolusjon i et liberalt demokrati. Det har gått galt og vil gå galt, selv i lettversjon.
Arild Rønsen, som riktignok oppfordrer Rødt til å rydde på loftet, skrev i Nettavisen at man ikke kan være udemokratisk hvis man vil endre samfunnsstrukturen gjennom frie valg. Mon det?
Det har aldri skjedd at folk frivillig har underlagt seg et kommunistisk regime. Folket – blant annet i kommunistisk tapning – er og har alltid vært et annet ord for ideologisk dogma. Da får man så pussige resultater som at et bittelite kommunistparti ynder å si de taler på vegne av folket (den tause majoritet) men også mer alvorlige resultater, som at den kommunistiske staten fengsler og dreper tusenvis av borgere og tvinger resten av befolkningen til taushet – alt sammen i folkets navn. Det høres unektelig pompøst ut å koble de to sammen, men logikken er altså den samme.
Den tunge ideologikritikken til side, så er det klart at Rødt og deres aktive er en sammensatt gjeng. Det går å senke skuldrene også. Mye av Rødts program er satt sammen for å blidgjøre gamle og nye småortodokse, mens mange andre i bevegelsen er idealister av et helt annet format. For mange er kommunistflørt som abstrakte drømmerier; en uforpliktende utopisk universalnøkkel til verdens elendighet. Antageligvis fremstår programmet som livsfjernt og det reneste babbel for veldig mange av dagens Rødt-medlemmer.
En gjenganger i debatten om Rødt er at vi ikke skal legge vekt på partiprogrammet. Partiprogrammer er jo bare et minste felles multiplum av ulike interesser. Det er hva Rødts politikere gjør i hverdagspolitikken som er av betydning, for der oppfører de seg jo som eksemplariske demokrater.
Det er selvsagt ingen som går rundt og tror at Rødt driver med snikinnføring av kommunisme i sin daglige dont. Eller at Bjørnar Moxnes er totalitær. Demokratiet vårt trenger et parti langt til venstre som røsker i makta. Men det betyr ikke at de bør unndras fra kritikk. Det er heller ikke slik at et parti langt til venstre i dag – altså i 2018 – er nødt til å vandre rundt i klær fra en tid da kommunisme for mange fremsto som en god idé.
Rødt draperer gammelkommunisme med lovnader om vern av rettsstat, stemmerett og beskyttelse av mindretallet. Den dagen (og ikke før) Rødt legger kommunisme og revolusjon i et liberalt demokrati bak seg, så kan vi snakke om et parti som har beveget seg inn i den demokratiske tradisjonen. De må bestemme seg for hvilken fot de vil stå på.
Hvis Rødt ikke lenger ønsker å oppfattes som et kommunistisk og illiberalt parti, må nesten minstekravet være at de slutter å vedta partiprogrammer som er det.
Det har blitt hevdet at kritikerne av Rødt må slutte med å dra frem AKP-spøkelset. At alle partier har skrot på loftet, og at det er på høy tid å komme seg videre. For eksempel var Arbeiderpartiet med i den kommunistiske internasjonale til langt opp på 1920-tallet. I mellomkrigstiden ble det leflet iherdig med nasjonalsosialismen i deler av Høyre og i borgerpressen. SV var på pilegrimsreiser hos rare sosialistiske despoter. Senterpartiet har også en historie.
Men for å komme videre trenger vi en dæsj tid og en dæsj politisk endringssubstans. Alle disse partiene drev med autoritært rot for lenge siden, i en ganske så annerledes historisk kontekst.
Det er svært lenge siden Ap forlot den doktrinære sosialismen. SV har ingenting i programmet som stiler tankene til antidemokratisk realsosialisme. Senterpartiet er ikke lenger agrarnasjonalister og Høyre har for lengst blitt et statsbærende sosialliberalt parti.
Rødt derimot, har fremdeles programfestet kommunismen. Kjernen i ideologien deres er den samme som hos forgjengerne, om enn i en lettutgave. Her må man altså huske at Rødt relativt nylig kalvet fra en bevegelse som i sin «storhetstid» mente at Mao var enn større demokrat enn Gro Harlem Brundtland. Det er bare elleve år siden partiet ble etablert. Det skjedde ved at stalinistiske AKP og det noe mindre kommunistiske Rød Valgallianse fusjonerte. I dag er mange av Rødts aktive, også i landsstyret, fra det gamle AKP. Har de blitt omvendte demokrater alle sammen? Det er selvsagt høyst tvilsomt, noe også Bjørnar Moxnes’ relativt mislykkede forsøk på å fjerne gammelt skrot fra partiprogrammet vitner om.
Få, om noen, har hevdet at Rødt er farlige. Men de forfekter ideer som har vært farlige, og som for så vidt også kan bli farlige igjen. Historien er ikke særlig forutsigbar. Hvis vi ser over kjølen er en del av den sterkeste kritikken mot Sverigedemokratene deres fortid i den nynazistiske bevegelsen. Selv hevder de at dette er tilbakelagt og glemt, men hvem tror egentlig på det? I alle fall få av de som nå mener Rødt er gjenstand for urettferdig kritikk.
Det er et besynderlig og tilbakevendende fenomen at ramsalt kritikk av venstreautotarianisme sitter litt langt inne på deler av den demokratiske venstresiden.
Et anekdotisk eksempel er hvordan Arbeiderpartiet med et skuldertrekk feirer 1. mai på Youngstorget i selskap med NKP og – utrolig nok – stalinistiske Tjen Folket. «Organisasjoner som ønsker å delta i demonstrasjonstoget 1. mai kan gå i toget så lenge de ikke har paroler eller et formål som strider imot arbeiderbevegelsens verdisyn og parolene med det politiske grunnlaget som LO i Oslos representantskap vedtar for 1. mai», heter det hos arrangørene. Da er det altså plass til Tjen Folket. Hva er disse felles verdiene?
Noe av det samme har vi sett i LO, der Internasjonalt Utvalg med hyppige mellomrom arrangerer møter der Cuba og Venezuela hylles som demokratiske idealer. Hvordan er det mulig?
Så kan vi si at ingenting av dette representerer noen fare i dagens Norge. Det er sant. Men her snakker vi om ideer og om hvorvidt ideer kun er forkastelige når de er farlige i øyeblikket.
Jeg har hørt mange som spør hvorfor vi skal bry oss om Rødt når det er så mye der ute som er mye farligere enn Rødt. Sånn parkerer man enhver debatt som ikke kun handler om umiddelbar fare – og det henger jo ikke på greip. Selv randsonefenomener uttrykker et politisk ståsted som liberale demokrater bør markere avstand til. Så kan man legge til de dypt moralske implikasjonene: De rundt hundre millioner mennesker som har krepert i kommunistiske samfunn – der ml-bevegelsen har støttet de mest drakoniske av dem. Selv dagens Rødt har kjørt reprise på gamle synder ved å omfavne lausungekommunismen til chavistene i Venezuela til det siste. Det tar liksom aldri slutt.
Så hvorfor farer så mange med harelabb over Rødts ideologiske skrifter? Hvorfor er man såpass overbærende med et parti som fremdeles sverger til en anakronistisk ideologi som bare har ført til fiasko og enorme menneskelige lidelser? Hvorfor blir partiet særbehandlet? Se det er det store spørsmålet.
Svaret ligger nok i en ganske banal og historieløs, men veldig romantiserende forestilling, om at kommunismen, selv om det gikk fryktelig galt, har en indre kjerne av godhet og solidaritet i seg. Kommunister har hjertet på rett plass. Det kan også være sant, men også folk med hjertet på rett sted kan føre ulykke over andre. Det har historien vist oss til gangs. Denne feilkoblingen er dessverre ikke noe nytt i norsk politisk historie. Tilsvarende på norsk moderat høyreside ville naturligvis skapt ramaskrik. Man kunne like gjerne hatt et horn i panna.
Artikkelen er publisert hos VG 18.4.18.
Relatert
Den instinktive fascisten Trump
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
