Ideer

Å tolerere er å fornærme

Som borgere er en god tommelfingerregel at vi bør vise den samme toleransen for andre som vi ønsker at de skal vise for oss. Og så får vi akseptere de fornærmelsene som all denne toleransen utgjør.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 15. juni 2019

Man kan bare vise toleranse overfor noe man mener er galt eller i hvert fall mindreverdig. Som Johann Wolfgang von Goethe formulerte det: Å tolerere er å fornærme. Hvis jeg tolererer noe du sier, gjør eller er, impliserer det at jeg helst skulle sett at verden var det foruten.

Medlemmene av det liberale demokratiet må ikke nødvendigvis like hverandre, men de må kunne leve med at andre mennesker er annerledes enn dem selv. Tilsvarende gir det liberale demokratiet toleransen gode kår fordi styresettet fastslår at den enkelte i det vesentlige har retten til å leve livet sitt ut fra de oppfatningene han eller hun selv har om hva som gir livet mening og verdi. Selv om genuin toleranse alltid inneholder et element av fordømmelse, hviler den på et dypere fundament av forståelse for nødvendigheten av en pluralitet av overbevisninger og levevis for at individuell frihet og et liberalt samfunn skal kunne eksistere.

Det du tolererer må være av betydning for deg, for hvis du oppfatter det som uviktig, er du ikke tolerant, men likeglad. Du er heller ikke tolerant hvis du unnlater å gjøre noe med noe du faktisk ikke kan gjøre noe med. Og selvsagt er du ikke tolerant hvis du bekjemper det du misliker. For å kunne «tolerere» må man altså for det første ha en negativ innstilling til noe, for det andre må det være i ens makt å bekjempe det, og for det tredje må man unnlate å gjøre det.

Det er tilsynelatende et paradoks at jo mer intenst en person misliker noe, desto mer tolerant må vedkommende sies å være hvis han ikke forsøker å bekjempe det. En homofob rasist som kun vil anerkjenne hvite, heteroseksuelle som fullverdige mennesker, men som lar homofile med en annen hudfarge være i fred, er mer tolerant enn en person som ikke bryr seg nevneverdig om andre menneskers legning og etnisitet. Jo mer rasistisk og homofob personen er, desto mer tolerant vil han altså være.

Når jeg kaller dette et «tilsynelatende» paradoks, er det fordi man ofte blander sammen to fenomener: å være intolerant og å være fordomsfull. Hvis den homofobe rasisten får et par naboer som ikke bare har mye melanin i huden, men attpåtil er kjærester og av samme kjønn, og han erfarer at disse er gode mennesker, slik at han i neste omgang blir mindre negativ til mennesker i denne gruppen, innebærer det at han blir mindre tolerant. Imidlertid innebærer det også at han blir mindre fordomsfull, og det må sies å være et fremskritt.

Toleranse per se er ikke godt. Hva du er tolerant overfor, forteller mye om hvilke verdier du har. Derfor bør man ha en viss skepsis til mennesker som hevder å være overmåte tolerante overfor andre mennesker, da det ofte vil bety at deres syn på andre mennesker er gjennomsyret av fordommer. Toleranse er heller ingen dyd hvis du tolererer noe som ikke burde tolereres.

Bør vi tolerere de intolerante? Filosofen Karl Popper påpekte at ubegrenset toleranse vil være toleransens undergang. Bare hvis vi forsvarer et tolerant samfunn mot intolerante grupper vil de tolerante kunne overleve. Popper mente at vi ikke alltid bør være intolerante mot de intolerante. Hvis vi for eksempel kan holde de intolerante i tømme ved bruk av fornuftige argumenter fremfor makt, vil det være å foretrekke. Imidlertid må man være villig til å bruke makt hvis de selv vil fremme sine oppfatninger gjennom bruk av makt og vold. I toleransens navn må vi derfor kreve retten til ikke å tolerere de intolerante.

I tråd med det liberale skillet mellom juss og moral, bør vi skille mellom juridisk og moralsk toleranse, mellom hva lovverket bør slippe gjennom og hva vi som sivilsamfunn og privatpersoner bør se gjennom fingrene med. Ikke bare de rettslige, men også de sosiale sanksjonene bør ha et begrenset omfang av hensyn til individets frihet.

Blant slike sanksjoner kan vi nevne sosial utstøting, latterliggjøring, moralsk fordømmelse og så videre. Å utøve sosialt press er en del av den friheten som staten bør innrømme borgerne, og derfor bør heller ikke staten gripe inn selv om borgerne utøver presset på en måte som går på bekostning av andre borgeres reelle frihet. Også det sosiale presset reguleres, men det må reguleres av sivilsamfunnet selv, ikke lovverket. Det er i utgangspunktet legitimt å være moralsk intolerant mot de moralsk intolerante. Imidlertid bør et liberalt samfunn også ha rom for de intolerante, og det forutsetter at de ikke knuses av en kompakt majoritet så snart de våger å ytre seg. Også de liberale bør holde sin moralisme litt i tømme.

Sivilsamfunnet kan utføre sin sanksjonsvirksomhet for aktivt, når det reageres for mye og for sterkt. Når noen avviker fra den liberale konsensusen – som jeg selv slutter meg til – blir trykket mot vedkommende ofte forbløffende sterkt. Fra dette liberale ståstedet fremstår aktører som intolerante når de for eksempel er skeptiske til abortlovgivningen, homofilt samliv eller lignende. Den liberale har selvsagt retten til å imøtegå utspill av dette slaget, men når svært mange slutter seg sammen i en massiv fordømmelse som ofte ikke nøyer seg med å kritisere vedkommendes standpunkt, men også personen selv, blir trykket sterkt. Det blir i praksis å benekte at de har legitim plass i debatten.

Det finnes legitim, rasjonell kritikk, også kritikk som retter seg mot presumptivt sårbare grupper, ikke kun fobier. At en kritikk er legitim betyr ikke at den er holdbar, men kun at den har en plass i debatten. Gruppen som er gjenstand for kritikk kan ikke gjøre krav på eneretten til å avgjøre hvilke perspektiver som kan tillates i debatten eller ikke. Når grupper tilkjennes et slikt monopol, blir resultatet en uholdbar intoleranse overfor dem som måtte være av en annen oppfatning enn dem selv.

Det er hyklersk hvis de intolerante krever en annen og større toleranse for seg selv enn den de er villige til å innrømme andre. Som borgere er en god tommelfingerregel at vi bør vise den samme toleransen for andre som vi ønsker at de skal vise for oss. Og så får vi akseptere de fornærmelsene som all denne toleransen utgjør.

Innlegget er på trykk i VG 13.6.19. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/hva-er-toleranse