Radikale representerer ikke alltid motmakt
Kirken har fortsatt en moralsk autoritet i Norge. Den kan lett mistes om den brukes til å gi bestemte, og ofte snevre, politiske syn større tyngde. Lars Kolbeinstveit i Vårt Land.
Publisert: 6. juli 2017
Hvor grensene går for kirkens politiske engasjement er det ulike legitime meninger om. Lars Laird Iversen skriver (Vårt Land 4. juli) at jeg har rett i at en kirke som er aktiv i klimasaken kan komme på kant med en relativt stor gruppe av sine medlemmer. Samtidig sier Iversen at grupper kan bli provosert av manglende engasjement for skaperverket. Men mitt anliggende har ikke vært å kritisere engasjement, men snarere vise betydningen av den åpenheten som også er viktig for Tor B. Jørgensen (Vårt Land 1. juli).
Tradisjonsbundet. Et engasjement som blir så sterkt at det for eksempel tenderer til å stemple meningsmotstandere som motstandere av å hjelpe for eksempel flyktninger eller løse klimakrisen, fordi de har andre syn på løsninger, tilfører den politiske debatten lite. Kirken bør holde seg på armlengdes avstand fra en slik debattform, hvis den skal fungere som en åpen kirke for troende og tvilende. Kaj Skagen skriver i Dag og Tid 30. juni at mange ønsker at kirken skal være et tradisjonsbundet sted hvor en slipper mediestyrt politikk. Kirken har fortsatt en moralsk autoritet i Norge. Den kan lett mistes om den brukes til å gi bestemte, og ofte snevre, politiske syn større tyngde.
Autoritært. Undertrykkelse av homofile har langt på vei vært kirkens ansvar, og et oppgjør her skulle på mange måter bare mangle. Et oppgjør med reaksjonære krefter har vært nødvendig fordi kirken, som Jørgensen sier, ikke har lyttet til de homofiles virkelighet. Men i dagens norske samfunn, inkludert Den norske kirke, har kampen for homofiles rettigheter kommet langt på kort tid. På et frokostmøte i Civita 21. juni spurte Øyvind Håbrekke om ikke det kunne bli et problem for homofiles kamp hvis andre spørsmål, som ikke nødvendigvis har med legning å gjøre, for eksempel kunstig befruktning, barns rett til å kjenne biologisk opphav osv, ikke kan diskuteres åpent nok. Kirken har vært autoritær i møte med homofili, men Håbrekkes spørsmål kan tolkes som en advarsel mot at oppgjøret med det autoritære omdannes til ny maktbrukt. Det er viktig for kirken å snakke om disse spørsmålene til tross for at de er vanskelige. Og de står nærere hva kirken har etisk kompetanse til å snakke om, enn spesifikke spørsmål om oljeboring nord eller sør for en eller annen breddegrad.
Nasjonalisme. Til slutt vil jeg si meg enig med Laird Iversen i at koblingen mellom norskhet og kristendom ikke bare er fremprovosert av radikale krefter i kirken. Han har rett i at denne retningen suger næring fra eget bryst. Mitt poeng er at vi også bør anerkjenne en inkluderende nasjonalisme slik at ikke høyrepopulister alene får definere koblingen mellom norskhet og kristendom.
Innlegget var publisert i Vårt Land onsdag 5. juli 2017
Relatert
Norge må innse at verden er endret
Norges alenegang er ikke en styrke
Tyskland står foran et valg i misnøyens tegn
Folkeretten forsvares best av demokratier
Kritikken mot norsk utenrikspolitikk vokser – fordi den er feilslått
