Kritisk interessert – ikke respektløs
Human-Etisk Forbund har hele veien ønsket å ta markedsandeler fra kristendommen på det rituelle feltet. De har hatt suksess på dette området, først og fremst med utvikling av humanistisk konfirmasjon. Man har aldri lagt skjul på at man overtar det rituelle rammeverket fra den kristne tradisjonen og forsøker å fylle det med nytt, ateistisk innhold, skriver Torkel Brekke i Vårt Land.
Publisert: 23. oktober 2013
Av Torkel Brekke, professor i religionshistorike ved UiO og prosjektleder i Civita.
Oddbjørn Leirvik mener jeg var respektløs i mine kritiske uttalelser om Human-Etisk Forbund (HEF) tidligere i år, da jeg brukte betegnelsen «parasittisk» om organisasjonen (Vårt Land 16. oktober). Ledelsen i HEF reagerte da også på mine uttalelser, og ba meg forklare hva jeg mente på et offentlig møte. Det ble interessant, men jeg fikk mindre kjeft enn jeg hadde ventet. Et hovedpoeng for meg var å skille mellom to nivåer i mine uttalelser.
Det ene nivået er historisk og akademisk. Organisert ateisme er et svært interessant fenomen, som det er økende interesse for blant forskere utenfor Norge. Noen anslår at 500-700 millioner mennesker i dag ikke tror på Gud, og man spør seg om tallet stiger eller synker. Slike anslag blir likevel fort absurde hvis man undersøker premissene for de spørsmålene man stiller folk i forskjellige kulturer for å beregne ateismens utbredelse. I statistikker ser man likevel at Norge kommer veldig høyt blant land hvor folk sier at de ikke tror på Gud.
Det er helt rimelig fra et akademisk ståsted å hevde at moderne ateisme er parasittisk på teisme (oppfatningen at det finnes en gud). Eksplisitt avvisning av et bestemt gudsbegrep forutsetter at dette gudsbegrepet først er til stede, og at det har innflytelse. Det er ikke mulig å ha et bevisst forhold til egen ateisme dersom man ikke forholder seg til en teistisk tradisjon eller kultur i utgangspunktet, slik for eksempel Gavin Hyman sier i sin lille bok A Short History of Atheism.
Det andre nivået i diskusjonen dreide seg om Human-Etisk Forbund som organisasjon. Forbundets grunnlegger Kristian Horn skrev at det ikke var en selvfølge at humanetikere var motstandere av statskirken, men under Levi Fragells lederskap ble kampen mot statskirken sentral for HEF. Det var alltid krefter innenfor organisasjonen som ville bruke kraftige midler for å kjempe mot statskirkens og kristendommens posisjon i Norge, og da kampen om religion i skolen hardnet til fra midten av 1990-tallet, var det klare stemmer i Human-Etisk Forbund som ønsket skoleboikott og aksjoner.
I perioder av Human-Etisk Forbunds eksistens har organisasjonen agert på en reaktiv måte, og jeg tror denne reaktiviteten, sist rundt julegudstjenester, kan bli oppfattet som smålig. Den reiser også spørsmålet om hva som er HEFs substansielle budskap, hva de bringer til torgs ved siden av kritikk. Det er samtidig viktig å understreke at HEF var sentral i oppbyggingen av en bred plattform for samarbeid og dialog mellom religioner og livssyn fra 90-tallet. Denne plattformen er en lite synlig, men viktig, ressurs som blant annet gjorde at vi ikke fikk noen ordentlig karikakturstrid her til lands.
Human-Etisk Forbund har hele veien ønsket å ta markedsandeler fra kristendommen på det rituelle feltet. De har hatt suksess på dette området, først og fremst med utvikling av humanistisk konfirmasjon. De andre overgangsritualene har organisasjonen hatt mindre hell med. Man har aldri lagt skjul på at man overtar det rituelle rammeverket fra den kristne tradisjonen og forsøker å fylle det med nytt, ateistisk innhold.
Denne utviklingen er interessant. Jeg har brukt ord som «herming» (og engelsk «mimicking») når jeg har skrevet om hvordan moderne organisasjoner innen islam og hinduismen har etterapet kristne former på lignende måter i forskjellige deler av verden, uten at jeg har lagt noe verdi i dette. Hva bør vi kalle det? Jeg kan forstå at «parasittisk» lyder ubehagelig og respektløst, selv om jeg som sagt tror det er ganske presist for å betegne ateisme historisk.
Jeg ønsker ikke å uttale meg på måter som oppfattes som respektløs. Samtidig mener jeg ikke at jeg har nærmet meg den grensen her. Jeg redegjorde i detalj for hva jeg hadde ment på møtet i Litteraturhuset, og mitt inntrykk var at de fleste representanter for Human-Etisk Forbund forsto disse perspektivene, uten at de nødvendigvis var enige. Vi ble imidlertid enige om én ting, nemlig at Human-Etisk Forbund er blitt en viktig organisasjon, og at vi trenger mer seriøs forskning om organisasjonens historie. Jeg synes alle som har deltatt i denne debatten, både humanetikere, prester og forskere, skal underskrive på at norsk forskning så snart som mulig bør tilføres øremerkede midler til minst ett doktorgradsstipend for å utføre slik forskning.
Innlegget er publisert i Vårt Land 23.10.13.