Kirkevalget: En sosialdemokratisk lekestue

Forsøkene på å belyse forskjellene mellom kandidatene, er enten så hyggelig og konsensusorientert at de blir meningsløse, eller spørsmålene blir stilt fra så marginale stemmer at den gjengse kirkegjenger har vanskelig for å engasjere seg, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit hos Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 7. september 2011

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

Årets kirkevalg er en oppvisning i mangel på prinsipiell tankegang. En sosialdemokratisk lekestue hvor en ikke makter å skille mellom stat og samfunn, eller religion og politikk.

Årets kirkevalg har blitt kritisert for ikke å være demokratisk nok. Medlemmene i Den norske kirke har ikke nok tilgang på informasjon om hva de ulike kandidatene mener om sentrale kirkespørsmål, og valget mangler derfor både demokratisk prosess og engasjement.

Ulike grupperinger, som ”kirkevalget.no”, gruppen ”Mor, far og Barn” og organisasjonen ”Raus folkekirke”, har forsøkt å bøte på dette ved å utfordre kandidatene på ulike spørsmål overfor medlemmene.

På tampen av valgkampen kan man konkludere med at grupperingene har gjort en for dårlig jobb. Ingen av grupperingene later til å ha lest Jesu ord om å gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Prinsipiell tankegang om grensene mellom religion og politikk er fraværende.

Dårlige spørsmål

Nettsiden kirkevalget.no, som vel er den nøytrale og offisielle nettsiden, har stilt kandidatene en rekke halvslappe spørsmål om forskjellige kirkelige anliggende. Her er konsensus og sentrumsorientering så viktig at spørsmål som kan få frem substansielle forskjeller er utelukket.

Faktiske kontroversielle temaer, som forholdet mellom kirke og stat eller synet på homofilt ekteskap, er ikke nevnt. Mens spørsmålet om statskirke er knyttet til religionsfrihet og kirkens uavhengighet fra staten, så er spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapsliturgi et indre kirkeanliggende. Det er uforståelig at ingen gjør en sterkere innsats for å avdekke hvilken holdning kandidatene har til disse prinsipielle spørsmålene.

Mor, far og barn

Noen som gir seg i kast med de kontroversielle temaene, er organisasjonen for Mor, far og barn, som er opptatt av er motstand mot kjønnsnøytral ekteskapsliturgi. De er særlig opptatt av at barn under 18 år skal ha rett til å vite om sitt biologiske opphav. Nina Karin Monsen er selvsagt Morfarbarn.no sin store helt.

Motstanden mot kjønnsnøytral ekteskapsliturgi er så bastant at fremtoningen og retorikken skjuler et poeng som er prinsipielt veldig viktig. Det er merkelig at anonym sæddonasjon blir tatt så lett på i norsk offentlighet, men det er et problem at opposisjonsrollen er kuppet av marginale grupperinger som blander inn masse reaksjonært mas om homofili i retorikken sin.

Mange mennesker kan enes om at barn burde ha rett til å vite hvem biologisk far er – både ateister, agnostikere og religiøse. Hadde Nina Karin Monsen og hennes tilhengere fokusert mer på dette, så hadde deres sak stått mye sterkere.

På organisasjonens hjemmesider kan man blant annet lese mer om kjønnsnøytral ekteskapsliturgi: ”Ved å innføre en likekjønnet ekteskapsliturgi vil barn uunngåelig følge med på kjøpet. Kirken vil dermed innføre en lære som sier at det er akseptabelt – og i pakt med Guds gode vilje – å frata barn deres biologiske far eller mor ved fødselen. Vi har et ansvar for å hindre at det skjer!”

Det finnes flere teologisk grunner til å være mot likekjønnet ekteskapsliturgi. Men frykten for at det skal legitimere en verdslig lov, er kanskje ikke den beste grunnen, fra et teologisk perspektiv. Det blir en teologi som er politisk motivert.

Sosialistisk folkekirke

Også organisasjonen Raus folkekirke er kritiske til at vi ikke får vite nok om kandidatene, men fra et utgangspunkt som er ganske annerledes enn kirkevalget.no.

At Raus folkekirke – som blir kalt det liberale alternativet – heller ikke stiller spørsmål om hvorvidt kandidatene er for å skille stat og kirke, er merkelig. Spørsmålene som blir stilt, er ledende og spekulative. De preges av en ukritisk politisering og er alt annet enn rause mot for eksempel mennesker som definer seg som både teologisk og politisk liberale.

Hva menes for eksempel med spørsmålet: ”Er du enig i at det er Den norske kirke sin oppgave å arbeide for mindre sosiale og økonomiske forskjeller i Norge og i verden forøvrig?” Nestekjærlighet og omsorg for fattige har alltid vært av stor verdi for kristne, men betyr det at kirken skal aktivt mene noe om dette politisk?

Blant kirkens medlemmer vil det jo være svært ulike politiske syn på hvor viktig dette er, og eventuelt hvordan man kan arbeide for mindre sosiale og økonomiske forskjeller. Noen kan mene at økte økonomiske forskjeller er bra hvis det fører til at de fattige får det bedre. Dessuten er det stor forskjell på en kirke som driver med veldedighet eller u-hjelp, og ser på dette som en viktig oppgave for kirken i samfunnet, og en kirke som aktiv forsøker å påvirke statlig politikk.

Og hvorfor skal kirken jobbe for å miljøsertifisere seg eller utelukkende servere rettferdig kaffe, som det også spørres om? Menneskene bak Raus folkekirke skjønner tydeligvis ikke at når de går ut av Blitzhuset og inn i kirken, så går de fra en arena til en annen. Ved å politisere spørsmålene sine i så sterk grad blir betegnelsen ”Raus” folkekirke direkte misvisende. Dette lukter ikke bare kristenmannsblod – dette lukter revolusjon.

Norges kristelige Studentforbund er en av initiativtakerne bak Raus folkekirke. Den samme organisasjonen som har vedtatt en økonomisk boikott av Israel. Raust.

Skill stat og kirke.

Problemet til kirkevalget er ikke at medlemmene ikke vet hva kandidatene står for, problemet er at stat og kirke fremdeles har for tette bånd, og at kirkevalget avholdes på de samme dagene som kommune og fylkestingsvalg.

Kirkevalget, slik det fungerer i dag, er bare nok et tegn på at tiden for å skille stat og kirke er overmoden. Hvis vi skiller stat og kirke vil vi få plassert kirken i den sfæren hvor den hører hjemme: som en del av samfunnet – ikke staten. Dette betyr ikke at kirken som nasjonalt samlingspunkt – slik vi for eksempel så i etterkant av 22. juli – trenger å forsvinne.

De moderate kreftene som tilhører det store flertallet av kirkens medlemmer må engasjere seg mer, men så lenge vi har en statskirke hvor politikere sørger for at en relativt moderat linje, sløves de moderate kristnes engasjement. De trenger ikke stemme så lenge ingenting står på spill. Hvis stat og kirke skiller lag vil mer stå på spill og kristne som verken ønsker revolusjon eller svovelpredikanter vil forhåpentligvis engasjere seg mer. Muligens er dette ønsketenkning, men det er i tilfelle ikke et politisk problem. Det er et problem for kirken.

Innlegget er publisert på Minervanett.no 7. september 2011.

Publisert: 28. oktober 2024