Fortsatt på statens premisser

Medlemsavgift er den finansieringsform som utvilsomt er mest rimelig hvis man ser på tros- og livssynsfeltet i et liberalt perspektiv. Det bør være full frihet til å være medlem eller ikke i et tros- eller livssynssamfunn, og slikt medlemskap bør medføre forpliktelser og ansvar, også på det økonomiske området. Denne modellen fungerer utmerket i mange andre land, skriver religionshistoriker Torkel Brekke i Aftenposten, i forbindelse med det delvise skillet mellom stat og kirke.

Torkel Brekke

Publisert: 23. mai 2012

Av Torkel Brekke, professor i religionshistorie og prosjektleder i Civita.

Den beste måten å sikre Den norske kirke mot statlig innblanding, er å overlate finansieringen til trossamfunnene selv.

Norges grunnlov ble endret mandag 21. mai. Staten er nå konfesjonsfri, og dét er et viktig skritt i riktig retning. På et sentralt punkt er imidlertid endringene et tilbakeskritt. Den nye §16 i Grunnloven sier nemlig at Den norske kirke forblir Folkekirke, og understøttes som sådan av staten, og at andre tros- og livssynssamfunn skal understøttes på samme linje. Dermed sier Grunnloven tydeligere enn før at religion og livssyn i Norge skal betales av det offentlige. Mulighetene for en liberal religionspolitikk er med dette fjernet for overskuelig fremtid.

Det kommer selvsagt ikke som en bombe at man nå har grunnlovsfestet offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunnene. I avtalen mellom de politiske partiene av 2008 heter det i punkt 4 om finansiering: «Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke.» Dette innebærer en fortsatt todelt finansieringsordning for Den norske kirke, hvor både Stortinget og kommunene bevilger midler. Over statsbudsjettet bevilges noen av de større økonomiske postene, som avlønning av prester, mens kommunene tar en rekke utgifter til for eksempel avlønning av kirketjenere, organist, klokkere, og utgifter til lokaler og utstyr til konfirmasjonsopplæring.

Bevilgninger til tros- og livssynssamfunn utenom statskirken regnes ut som en funksjon av bevilgningene til Den norske kirke. Man kan dermed si at det er en formell likhet i finansieringen av Den norske kirke og tros- og livssynssamfunn utenom statskirken fordi hvert medlem av alle tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, bevilges samme sum. En slik formell likhet, og en stor grad av religionsfrihet generelt, er likevel ikke argumenter som er gode nok til å videreføre dagens finansieringsordning.

Viktige stemmer har imidlertid vært uenig i at kirken skal finansieres på samme måte som tidligere. I utredninger om kirkeordningsspørsmål har finansieringen av Den norske kirke regelmessig vært oppe til drøfting. I NOU 1975:30 Stat og kirke (Sivertsen-utvalget) ble det pekt på at en selvstyrt kirke burde finansieres ved medlemsavgift. I Bakkevig-utvalgets utredning fra 2002 gikk flertallet inn for at Den norske kirkes finansiering skulle baseres på en obligatorisk avgift for medlemmer, mens mindretallet anbefalte en felles livssynsavgift for alle skattebetalere. Utvalget anbefalte videre at staten tok ansvar for vedlikeholdet av de kulturhistorisk verdifulle kirkene, og at Den norske kirke ble eier av Opplysningsvesenets fond.

Gjønnes-utvalget diskuterte alternative finansieringsordninger for Den norske kirke, og la til grunn tre mulige modeller.

Man kan videreføre offentlig finansiering.
Man kan innføre en obligatorisk livssynsavgift for alle, som kan fastsettes etter inntekt, eller utgjøre et flatt beløp. Livssynsavgiften fra de innbyggerne som ikke er medlem av et tros- eller livssynssamfunn, kan gis til andre kulturelle formål.
Man kan innføre en medlemsavgift for medlemmer av tros- og livssynssamfunnene. Denne vil være frivillig i den forstand at man selv velger om man vil være medlem. En slik kontingent til Den norske kirke ville ligge på mellom 1300 og 1700 kroner årlig, avhengig av hvilket ressursnivå man legger seg på. Gjønnes-utvalget skrev:

«Kontingent knyttet til medlemskap er kjent fra det alminnelige organisasjonsliv. Enhver organisasjon med frivillig medlemskap kan bruke en slik finansieringskilde. Finansiering av kirkelig virksomhet gjennom medlemskontingent er ikke forankret i norsk kirkelig tradisjon, men er en vanlig finansieringsform som nordmenn kjenner godt fra annet organisasjonsliv. I kirker over hele verden er dette den mest vanlige finansieringsformen.»

Her beskriver man den finansieringsform som utvilsomt er mest rimelig hvis man ser på tros- og livssynsfeltet i et liberalt perspektiv. Det bør være full frihet til å være medlem eller ikke i et tros- eller livssynssamfunn, og slikt medlemskap bør medføre forpliktelser og ansvar, også på det økonomiske området. Denne modellen fungerer utmerket i mange andre land. Konsekvensene av en slik omlegging ville sannsynligvis være positive. Erfaringer fra land hvor tros- og livssynssamfunn finansieres direkte av medlemmene, er at engasjement, ansvar og frivillighet øker. Sverige gikk over fra kirkeskatt til medlemskontingent da statskirkeordningen opphørte i 2000. Denne innkreves av skattemyndighetene, og samme ordning tilbys også andre trossamfunn.

Den beste måten å sikre alle tros- og livssynssamfunn inkludert Den norske kirke mot statlig innblanding, er å overlate finansieringen til samfunnene selv. Denne ordningen er også den klart beste hvis man mener personvernet bør spille en rolle. Hvis man innfører finansiering etter medlemskontingent, vil ikke offentlige myndigheter ha behov for medlemslister for å sjekke at medlemstallene stemmer, og staten vil ikke kunne kreve innsyn i personers og gruppers religiøse liv med mindre man har mistanke om at gruppen gjør noe kriminelt.

Nordmenn flest har en innstilling til religion hvor det personlige ansvar har liten eller ingen plass. Man forventer at statskirken skal være gratis, og at den skal tilby de rituelle tjenester vi trenger når vi skal døpes og konfirmeres, når vi gifter oss, og når vi begraves. Statskirken er den rituelle og seremonielle siden av velferdsstaten. En liberal tilnærming til spørsmål om stat og kirke bør innebære grunnleggende endringer i finansieringen av Den norske kirke og av andre tros- og livssynssamfunn. Med den nye § 16 ser det dessverre ut til at tros- og livssynssamfunnene i Norge for alltid vil eksistere på statens premisser. Statskirken videreføres altså på det økonomiske feltet, selv om båndene på visse områder er løsere enn før.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 23.5.12.

Se også Brekkes bok:

Frihet og religion

En liberal religionspolitikk bør ha to overordnede mål: frihet og likhet. Det bør være religionsfrihet, slik at borgere kan utøve den religion de ønsker, og delta eller la være å delta i religiøst liv. Det bør også være likhet i den forstand at alle tros- og livssynssamfunn behandles så likt som mulig.

I denne pamfletten diskuteres forholdet mellom stat og kirke i Norge, og det foreslås grunnleggende endringer i Norges religionspolitikk og i måten man forstår religionens plass i samfunnet på.

Last ned her: Frihet og religion