Du bør betale for kirkens tjenester
Hvis du ikke vil betale, hvorfor skal du da ha rett til det som tilbys av kirken? Torkel Brekke i Aftenposten.
Publisert: 21. mars 2016
Alle har fått med seg at det foregår endringer i forholdet mellom staten og kirken. På Kirkemøtet I Trondheim 6.–12. april er det viktige saker som står på dagsordenen. Mer makt skal flyttes fra det offentlige til kirken, blant annet ved at kirken overtar arbeidsgiveransvar for prester. Heldigvis. Men Grunnloven sier at både kirken og andre tros- og livssynssamfunn skal finansieres av staten. Dessverre.
På bestilling fra Gjønnes-utvalget som utredet statskirkeordningen i 2006, ble det skrevet en rapport om mulige finansieringsordninger. Alternativene var:
1) Offentlige myndigheter trekker seg helt ut, og både kirken og tros- og livssynssamfunn utenom statskirken må basere sin virksomhet på medlemskontingent og andre frivillige bidrag.
2) Som i 1) med den forskjell at staten, ikke tros- og livssynssamfunnene selv, skal foreta innkrevingen av medlemskontingenten.
3) Det innføres en livssynsavgift, som alle innbyggere må betale.
4) Her videreføres dagens ordning, men staten overtar ansvaret for finansieringen, slik at kommunene ikke lenger får ansvar.
5) Viderefører dagens ordning.
Burde ha vært mer debattert
Hver av disse ordningene har styrker og svakheter. Valget mellom dem har stor politisk betydning, og burde ha vært gjenstand for mer debatt. Preferanser mellom alternativene forteller mye om hvor man plasserer seg i det politiske landskapet. Partier og personer som ønsker størst mulig kontroll over religiøse organisasjoner, mener at alternativene 3-5 er best, mens de som vil skape større avstand vil se positivt på alternativ 1 og 2.
Aftenposten finner i sin ferske undersøkelse at 41 prosent ikke ville være villig til å betale noe som helst dersom man innfører en frivillig kirkeskatt som ny finansieringsordning fra 2017. 37 prosent svarte at de ville være villige til å betale inntil kr 1000 pr år. Nesten ingen vil betale inntil – eller mer enn – kr 5000 pr år.
Det er ikke gratis å bli begravet
Her er det noe som ikke rimer. Omtrent 90 prosent av Norges befolkning får kirkelig gravferd, og omtrent 60 prosent døper barna sine. Mange deltar også på en gudstjeneste i ny og ne. Dermed tror tydeligvis en stor del av de spurte at disse tjenestene ikke koster noe å produsere. Det er mulig vi nordmenn trenger litt voksenopplæring. Det er faktisk ikke gratis å bli begravet. Hvis du velger å gjennomføre alle overgangsritualene til deg selv og barna dine langt utenfor en kirkelig ramme, så skjønner jeg godt at du ikke vil betale. Men hvis du er blant dem som faktisk bruker kirkens tjenester innimellom, som meg, så er det urimelig å tro at de ikke koster noe.
Resultatene av Aftenpostens undersøkelse viser en typisk norsk holdning til offentlige tjenester: siden vi ikke ser kostnaden – den bare trekkes av skatten vår – tror vi kostnaden ikke finnes. Men presten som døper ungene dine skal ha lønn, og kirkebygget ramler faktisk sammen om det ikke vedlikeholdes. Hvis du ikke vil betale, hvorfor skal du da ha rett til tjenestene som tilbys av kirken?
Offentlig støtte gir lavere deltagelse
Ingunn Økland skrev nylig om medlemsjukset som kan oppstå som resultat av offentlig støtte. Men offentlig støtte til religion har andre konsekvenser som sjelden snakkes om. La oss ta to. For det første er det publisert mye forskning som hevder at offentlig støtte til religiøse samfunn medfører lavere deltagelse og mindre interesse. Et begrep som kan belyse denne sammenhengen er crowding out, som betyr at offentlige midler utkonkurrerer folks personlige engasjement. Dette kan delvis forklare hvorfor visse sider ved sekulariseringsprosesser er kommet lenger i land som har lange tradisjoner for at en dominerende religion favoriseres av staten. Vi gidder rett og slett ikke.
For det andre er det kommet en del forskning de siste årene som tyder på at nære bånd mellom staten og en majoritetsreligion kan være en årsak til diskriminering av personer med annen religiøs bakgrunn. Hvis man for eksempel leser boken The Price of Freedom Denied av de amerikanske forskerne Brian J. Grim og Roger Finke, ser man en klar sammenheng mellom staters innblanding i religion og forfølgelse av religiøse minoriteter. Så kan man hardnakket hevde at dette ikke gjelder for fredelige land som Norge. Men det blir for enkelt. Det foreligger for eksempel forskning fra Sveits som viser at det er sammenheng mellom offentlig støtte til religion og negative holdninger til fremmede religioner.
Kultur truet av religiøst mangfold
Slik forskning ser altså ut til å vise at folk som er vant til at deres religion har en spesiell og privilegert plass i det offentlige, fortere føler at deres kultur og identitet er truet av økende religiøst mangfold. Det er ingen grunn til å tro at Norge er et unntak her. Den politiske ordningen vi velger for tros- og livssynssamfunn former altså våre holdninger til egen religion, til andres religion, og viktigst: til menneskene som tilhører dem.
Til syvende og sist handler våre holdninger om hva vi tror religion er og hva slags rolle vi tror den har i samfunnet. Selve folkekirkebegrepet, som er nedfelt i Grunnlovens paragraf 16, rommer en antagelse om at religion leverer offentlige goder som er nødvendige for at samfunnet ikke skal rakne. Det er nok derfor så mange nordmenn helst vil lene seg tilbake og la det offentlige ta seg av finansieringen, omtrent slik staten tar seg av virkelige offentlige goder, som politi og gatebelysning. Men disse antagelsene er gale. Antagelsen om at religion er et slags samfunnslim som holder nasjonen sammen, kan spores fra den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) og frem til dagens europeiske politikere som frykter oppløsningstendenser og nasjonalt forfall. En kjølig analyse vil tvert imot si at religiøse tjenester, fra dåp til gravferd, faktisk er helt normale tjenester som bør betales av deg og meg som privatpersoner. Hvis vi vil ha dem.
Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 20. mars 2016.