Politikk og samfunn

Politikken skal bestemme rammene rundt teknologien. Men hva når teknologien sprenger rammene?

Politikk kan danne rammene som utvikling, omsetning og bruk av teknologien skjer innenfor, så den kommer flest mulig til gode, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 26. august 2017

Min egen, litt løse definisjon av «teknologi» er som følger: Teknologi handler om hvordan vi mennesker manipulerer den fysiske og digitale verden rundt oss til vår egen fordel.

Men hvem er «vi», og hva er «vår egen» fordel? Selv om teknologisk utvikling ofte handler om å bruke minst mulig ressurser for å få mest mulig velstand, kan fordel for én være en ulempe for andre. Bare tenk på forurensningen som har fulgt utviklingen av transportteknologi, eller personvernutfordringene som følger av teknologi som utnytter store datamengder eller nye, avanserte sensorer.

Det er derfor vi har politikk. Min løse definisjon av politikk, er at det handler om hvordan vi kan manipulere systemene rundt teknologien (og økonomien) til vår egen, og samfunnets fordel.

Men igjen er spørsmålet hvem «vi» er, og hvem i samfunnet som får fordelene.

Politikken sees ofte som en ideologisk kamp, hvor ulike verdier og prinsipper prøves mot hverandre. Men i praksis kan politikk også være en langt mer nærsynt interessekamp. Arbeidere mot kapital. Sentrum mot periferi. Gammel industri som ønsker beskyttelse, mot forbrukere som ønsker bedre og billigere produkter. Eller ny industri som ønsker økonomisk drahjelp, mot skattebetalernes interesse av å beholde egne penger.

Likevel – politikken, på sitt beste, kan løse interessemotsetninger på en måte som er akseptabel for alle parter. Gjennom politikken kan vi i hvert fall strebe etter det som gagner hele samfunnet, ikke bare dem som roper høyest.

Politikk kan danne rammene som utvikling, omsetning og bruk av teknologien skjer innenfor, så den kommer flest mulig til gode. Politikken kan hjelpe oss å unngå allmenningens tragedie og andre former for markedssvikt.

Men hva når ny teknologi dramatisk endrer forutsetningene for hvilken politikk som er mulig å føre? Et av mange eksempler fra historien, er den gamle laugsordningen, som regulerte produksjon, utdanning, lønn og økonomisk samhandling i det «gamle» Europa. Industrialiseringen gjorde det umulig å beholde den gamle ordningen, den ga ikke lenger mening. Politikken måtte tilpasse seg teknologien.

Også i dag ser vi tilfeller av at den teknologiske utviklingen løper fra den politiske. Ta den såkalte «delingsøkonomien», som ofte mer presist kan kalles «formidlingsøkonomien»: Teknologiske løsninger har redusert transaksjonskostnadene ved å kjøpe og selge goder og tjenester dramatisk. Men hva skal Mattilsynet gjøre, når noen helt frivillig velger å bo på en sofa hos privatpersoner? Hvordan skal drosjeløyver deles ut, når hvem som helst kan tilby hvem som helst å sitte på i bilen deres?

Eller ta et annet eksempel: Blockchain-teknologien har muliggjort heldigitale valutaer. Men hva skjer med sentralbankenes evne til å regulere økonomien den dagen Bitcoin blir gjengs akseptert valuta?

Svarene er ikke gitt. Selv er jeg overbevist om to ting. For det første: Politikken må være ydmyk for hva den kan oppnå i møte med teknologisk utvikling. Endringer kan kanskje styres og håndteres, men sjelden stanses. For det andre: Både norsk og internasjonal politisk debatt trenger sårt at ingeniører og teknologer blander seg inn i den politiske debatten. For den som forandrer verden, er det intet mindre enn en plikt å snakke om det.

En kortere versjon av dette innlegget ble trykket i Ingeniørenes Stemme sommeren 2017.