Vestlendinger elsker staten

Vestlendinger stemmer ofte konservativt, men det betyr lite, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Bergens TIdende.

Publisert: 5. juni 2015

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver og filosof i Civita

Man skulle kanskje tro at høyresiden og de borgerlige partiene førte en mer konservativ budsjettpolitikk enn venstresiden. Men i praktisk politikk og reelle vedtak er en konservativ budsjettpolitikk nærmest fraværende.

I KrF-, Venstre-, Høyre- og Frp-kommuner finner vi mange eksempler på investeringer og tiltak som bryter med det som kan kalles prinsipper for en forsiktig økonomisk politikk. I stedet feilinvesteres det i for eksempel for mange og for store kulturhus. Troen på at offentlige utgifter kan løse samfunnsproblemer er vel så stor under borgerlig styre, som når venstresiden har makten.

Ideen om fergefri E39 fra Stavanger til Trondheim kan kanskje på lang sikt være en god investering, men det er ikke så sikkert som svært mange later til å tro. Når man i tillegg snakker varmt om å bygge jernbane fra Bergen til Stavanger, eller skipsfartstunnel ved Stad, har man forlatt det meste av konservativ nøkternhet.

En borgerlig politikk må være forsiktig i pengebruken. Det vil si at man holder orden i de offentlige budsjettene, ikke opparbeider for høy gjeld og vedlikeholder offentlige bygg, som for eksempel skoler. Borgerlige politikere burde heller effektivisere enn å øke skattene, men effektivisering og hardere prioriteringer kan være vanskelig å få politisk gjennomslag for, og i Bergen kommune øker bare gjelden. Når man i Bergen fjerner eiendomsskatten og feirer med fyrverkeri, samtidig som skoler forfaller, så er man dessverre mer populistisk enn konservativ.

Blir politikere fra høyresiden på Vestlandet valgt inn på Stortinget, fungerer de heller ikke der som en brems på veksten i offentlig sektor. Hva skyldes det at det konservative Vestlandet, som ellers elsker å fremstille seg selv som en motmakt i norsk politikk, ikke taler for en nevneverdig alternativ politikk, spesielt ikke en konservativ økonomisk politikk?

Ikke-sosialistiske partier har historisk stått sterkt på Vestlandet. Årsakene til dette er selvsagt sammensatte, men historiske årsaker som et sterkt næringsliv drevet frem av kystkultur og handel med Europa er sentrale. Gjennom handelen utviklet man kjøpmannsånd. En protestantisk kultur hvor man verdsetter hardt arbeid og individuelt ansvar, samt setter tæring etter næring, harmoniserer mer med konservative enn sosialistiske verdier. Problemet er at disse verdiene for lett forsvinner når vestlendingene går inn i politikken.

I dag har Vestlandet statsministeren. Som tidligere kommunalminister ble Erna Solberg kalt Jern-Erna. Likevel måtte hun snu strategien sin og snakke om «mennesker – ikke milliarder» for å bli statsminister. Strategien er politisk forståelig, men hvorvidt det egentlig er gagnlig for Norge på sikt at man underkommuniserer betydningen av nøktern pengebruk, er mer usikkert.

Nå vil tilhengere av dagens regjering gjerne fremheve at den er opptatt av «å ruste Norge for fremtiden», ved blant annet å satse på samferdsel og vekstfremmende skattelettelser. Men hvorvidt det prioriteres hardt nok – sett i lys av fallende oljepris og svekket konkurranseevne – er ganske usikkert.

Historiker Einar Lie sammenlignet i Aftenposten 11. april 2015 den norske økonomiske situasjonen med det tidlige 80-tallet og opptakten til jappetiden: «Situasjonen minner faktisk litt om første del av 80-tallet, som vi lenge arbeidet oss bort fra. Den gang skapte lavrentepolitikken, sammen med en ekspansiv budsjettpolitikk, en utlånsboom. I dag er husholdningenes gjeldsgrad på et historisk høyt nivå, det samme er boligprisene. Og de lave rentene stimulerer til videre vekst.»

Skal man ta Einar Lies advarsler på alvor, er det åpenbart at nøktern pengebruk burde stå høyt i kurs og det med Vestlands-Høyre i front. Men lite tyder på at det vil skje.

Under det rødgrønne styret fra 2005 til 2013 hevdet konservative stemmer at statsbudsjettene prioriterte offentlig forbruk for høyt, og at nødvendige reformer ble utsatt. Kritikken var god, men den fremstår som impotent all den tid offentlige utgifter fortsetter å øke mer enn veksten i økonomien med dagens regjering.

Den blå regjeringen har i tillegg iverksatt relativt store administrative reformer som kommunesammenslåing og politireform. Enhver konservativ politiker bør se at disse reformene kan være meget nødvendige, men at det knytter seg usikkerhet til hvilke virkninger de vil ha på offentlige utgifter.

Nesten alle reformer som direkte bedrer insentiver og kutter i utgiftene til velferd, som for eksempel en reduksjon i sykelønnen, er lagt i skuffen av dagens regjering. Uføre- og pensjonsreformene – som dagens statsråder først og fremst må bære den politiske kostnaden med å forsvare – er et unntak, men de ble vedtatt tverrpolitisk, da de rødgrønne hadde regjeringsmakten.

I pressen på Vestlandet har man også sett en konservativ eller motkulturell avstand til sosialdemokratiet i Norge. Helt opp til våre dager, og fortsatt, spiller mange i pressen på en motsetning mellom Vestlandet og sentralmakten i Oslo. Man spiller på at det er Vestlandet, med olje, vannkraft, industri og fisk, som skaper de reelle verdiene, mens byråkratene der inne i Oslo omfordeler til gamlehjem og opera.

Motsetningen er kunstig. Uten en sentralmakt kunne norsk olje fort havnet på utenlandske hender. Slik sett har vestlandsk entreprenørånd dannet grunnlaget for god bruk av oljeressursene i et samspill med forvaltningen i Oslo.

Men vi vestlendinger er konservative. Ingen tvil om det. Vi stemmer blått, Bergens Tidende er ganske blå, næringslivet står sterkt, og vi arbeider hardt, men er selve politikken blå? Hva er årsakene til at det konservative Vestlandet ikke er spesielt konservativt i den økonomiske politikken?

For det første er konservative og ikke-sosialistiske politikere også politikere som alle andre politikere. De forvalter skattepenger og må vinne valg. Det gir åpenbart en del insentiver som det er krevende for ethvert parti – både til høyre og venstre – å håndtere.

For det andre kan det kanskje være at partier på høyresiden har overdreven tro på sin egen kompetanse på økonomisk politikk. Høyresiden kom overlegent seirende ut av den store systemkampen mellom planøkonomi og markedsøkonomi. Men at man vet at markedsøkonomi er mer effektivt enn planøkonomi, betyr ikke at man nødvendigvis fører en mer fornuftig offentlig budsjettpolitikk.

I Vestlandets høyrepolitikk overdrives haugianer- og entreprenøråndens vilje til å satse og ta risiko. Disse verdiene må balanseres mot hardt arbeid og (puritansk) streng økonomistyring, men fordi det siste blir tillagt for liten vekt fungerer ikke Vestlandet som en konservativ motkraft i norsk økonomisk politikk.

Kronikken er publisert i Bergens Tidene fredag 5. juni og en bearbeidet og forkortet versjon av et lengre essay i siste nummer av tidsskriftet Minerva.