Norsk politikk

Venstres tronpretendenter

Hvem kan etterfølge Trine Skei Grande som Venstres leder ved neste korsvei? Det finnes intet åpenbart svar – og dermed mange muligheter, skriver Haakon Riekeles.

Haakon Riekeles

Publisert: 26. april 2018

Hvem kan etterfølge Trine Skei Grande som Venstres leder ved neste korsvei? Det finnes intet åpenbart svar – og dermed mange muligheter.

Trine Skei Grande ble forrige helg gjenvalgt ved akklamasjon som leder i Venstre. Etter å ha fått partiet over sperregrensen for andre stortingsvalg på rad, og ikke minst bragt partiet inn i regjering, står hun sterkt i partiet. Slik det ser ut nå, kan hun fortsette så lenge hun vil.

Det er likevel ikke usannsynlig at hun velger å trekke seg om to eller fire år. I 2020 vil hun ha vært leder i 10 år, og sittet på Stortinget i 19 år. Det er lang tid, selv om mange partiledere i Norge har sittet lenger. Det er klokt å gi seg på et tidspunkt man selv velger, heller enn når man må.

Hennes forgjenger Lars Sponheim var leder i 14 år. Han opplevde, i motsetning til Trine, perioder der krefter i partiet prøvde å mobilisere mot ham. Det skapte tilløp til lederstrid da Olaf Thommessen var nestleder i partiet. Sponheim vant den striden, men hans lederperiode endte på verst tenkelig måte: Han meldte sin avgang på valgnatten 2009 etter at partiet hadde falt under sperregrensen.

Den eneste trøsten for Sponheim den kvelden må ha vært at han på grunn av sin egen dårlige valgkampinnsats i Hordaland slapp å sitte fire år på Stortinget som avgått leder.

Hvis Venstre og Trine mislykkes i 2021, opplever hun neppe det samme, ettersom hun er innvalgt fra partiets eneste tilnærmet helt sikre stortingsplass. Hun kan også oppleve at det ikke finnes noen god arvtager blant de to til tre stortingsrepresentantene Venstre vil ha, hvis partiet igjen befinner seg under sperregrensen. Å måtte bruke fire lange år på å bygge opp partiet igjen etter å ha falt under sperregrensen kan umulig friste. For ettermælet til Trine vil det utvilsomt være bedre å gi seg på topp enn på bunn.

Faren for å falle under sperregrensen er langt fra hypotetisk i Venstre. Siden valget i 2017 har snittet av målinger hver måned ligget rett over fire prosent, og det før partiet har rukket å oppleve noen regjeringsslitasje. Det mest sannsynlige er at Venstre inn mot 2021 vil måtte kjempe hardt for å komme seg over sperregrensen.

Trine vil sannsynligvis måtte vurdere om hun er best egnet til å lede an i den kampen, eller om en fersk leder kan gi en nyttig revitalisering på et tidspunkt da partiet kan ha blitt usynlig i regjering. Hvis Trine Skei Grande ikke velger å gå av som leder i 2020, kan 2022, etter et forhåpentligvis vellykket stortingsvalg, være et naturlig tidspunkt å gi stafettpinnen videre på.

Til sist: Noe av det viktigste i politikken er begivenheter ingen kunne se komme. Det hender ledere må gå uventet, eller at de vokser på håndteringen av uventede kriser.

Alt dette tilsier uansett at det ikke er for tidlig å begynne å se på hvem som kan overta som leder etter Trine Skei Grande. Venstre mangler en åpenbar kronprins eller kronprinsesse. Det er til gjengjeld minst fem plausible kandidater: to som allerede nå er klare, dersom behovet plutselig melder seg, en utfordrer som gjerne vil, og to talenter for fremtiden.

De to som er klare nå, er de to nestlederne: Ola Elvestuen og Terje Breivik. Som nestleder er man nærmest per definisjon aktuell til å ta over som leder.

Den første av dem, Ola Elvestuen, er en av partiets mest erfarne politikere. Han har en lang karriere som bystyremedlem og etter hvert byråd i Oslo bak seg. Nå er han klima- og miljøminister. Det er den statsrådsposten det er viktigst at partiet lykkes i. Hvis Venstre, på samme måte som SV, opplever at sakseierskapet på miljø forsvinner i regjering, blir valgkampen i 2021 tung. Hvis han blir en populær og vellykket statsråd, vil han stå sterkt som potensiell ny leder.

Elvestuens svakhet er imidlertid at han kan være uklar og teknisk når han skal kommunisere politikk. Han er ofte mer komfortabel med å snakke om detaljer i saker han har fått gjennom i Stortinget, enn om hvorfor politikken er viktig og god. Han er også to år eldre enn Trine, som betyr at et valg av ham som ny leder ikke akkurat blir en fornyelse.

Det samme gjelder Terje Breivik, som er fire år eldre enn Trine. Hans utfordring er at han er lite synlig. Når han er i media, kan han ofte fremstå som litt traust og kjedelig. Det er ikke nødvendigvis en svakhet: både Angela Merkel og Erna Solberg har lyktes svært godt med å fremstå som trygge valg. Men for å gjøre det, må man først lykkes i å etablere seg som en kjent og troverdig politiker hos velgerne. Der har Terje Breivik fortsatt en vei å gå.

Breivik har heller ikke levert spesielt gode valg i Hordaland. Han var på nippet til ikke å få direktemandat ved fjorårets valg. For valgresultatet hadde det ikke betydd noe om han kom inn på direktemandat eller utjevningsmandat. Det er likevel et for dårlig resultat i et av Venstres kjerneområder. Terje Breivik var skeptisk til at Venstre skulle gå inn i regjering. Dersom deltakelsen blir mislykket, kan han derfor ha troverdighet til å stå for en reorientering. Problemet er at det ikke finnes noen klare ideer om hva en slik reorientering eventuelt skal bestå i.

Utfordrerkandidaten til ledervervet er Abid Raja. Det er åpenbartat han ser seg selv som en fremtidig partileder, og han er synlig og populær blant velgerne. Om så mange i Venstre ser han som en mulig fremtidig leder, er et annet spørsmål. Han er den politikeren i Venstre som er best til å få medieutspill, en klar mangelvare i partiet, og han har markert seg blant annet i integreringsdebatten.

Spørsmålet er om hans hyperaktive og impulsive stil vil fungere like godt i en lederposisjon. Man får ofte inntrykk av at han snakker raskere enn han rekker å tenke, og han bryr seg ikke nødvendigvis med å forankre politikken han kommer med. Uforutsigbare utspill på vekslende grunnlag er noe han etter hvert har blitt kjent for blant stortingskolleger fra mange partier. Det er ikke sikkert at han er en politikertype man ønsker å ha til å styre et stort og viktig departement, og da er det ikke sikkert at han bør bli partileder heller.

Han ble ikke statsråd da Venstre gikk inn i regjering, men er til gjengjeld overlesset med verv på Stortinget. I tillegg til å være visepresident er han både finanspolitisk og utenrikspolitisk talsmann for Venstre, og han uttaler seg ofte om innvandrings- og integreringsspørsmål, selv om det formelt ikke er hans felt. Dette er en gylden mulighet for ham. Dersom han fremstår med troverdighet i tunge og vanskelige saker, vil han motbevise sine kritikere. Hans ledersjanser vil da styrke seg, men foreløpig er han en klar utfordrer.

De to siste mulige lederemnene er talentene Guri Melby og Sveinung Rotevatn. Guri Melby, som etter fødselspermisjon blir fast møtende vararepresentant på Stortinget for Trine Skei Grande, er en populær politiker internt i partiet. Hun er flink til å kommunisere tydelig, og fronter gjerne liberale standpunkter på vegne av partiet. Hun har også styringserfaring fra sin tid som miljøbyråd i Oslo. Men hennes fartstid som nasjonal politiker er fortsatt kort. Dersom hun skal bli den neste lederen av partiet allerede i 2020, må hun overbevise som stortingsrepresentant de neste årene.

Sveinung Rotevatn har, selv om han er yngre enn Guri Melby, mer rikspolitisk erfaring etter å ha vært stortingsrepresentant og en profilert ungdomspartileder. Han er også en av partiets tydeligste stemmer, og sannsynligvis det største politiske talentet i partiet. Hans problem er at han ikke er valgt inn på Stortinget i denne perioden. Han har en viktig posisjon som statssekretær i Justisdepartementet, men der kan han risikere at han blir usynlig eller at hans liberale profil blir svekket av å forsvare Frp-politikk. At Sylvi Listhaug ble byttet ut med Tor Mikkel Wara er en stor fordel for ham. Uansett går han neppe fra å være statssekretær til å bli partileder. Skal han bli partileder i 2020, må han antagelig før den tid bli forfremmet til å være statsråd.

Dersom han skal bli partileder etter valget i 2021, må han først tilbake på Stortinget. Det krever en sikker stortingsplass, og da holder det ikke å være førstekandidat fra Sogn og Fjordane. Det er fortsatt mulig at valgkretsene blir endret i tråd med regionreformen i løpet av denne perioden, som åpner for at han kan være kandidat for Vestland, men det mest sannsynlige er at valgkretsene først blir endret før valget i 2025. Et alternativ er selvfølgelig å rydde plass til Sveinung Rotevatn på en trygg plass, i Hordaland for eksempel. Det vil ikke nødvendigvis bli tatt godt imot lokalt, eller av den nåværende stortingsrepresentanten Terje Breivik.

Venstre kan fort miste sitt største talent på grunn av uflaks med valgkretser.

Artikkelen er publisert hos Minerva 24.4.18.