Norsk politikk

Venstre i regjering, men uten makt?

Venstre har ikke fått noen av de viktigste statsrådspostene, og er i liten grad ansvarlig for sine kjernesaker, skriver Haakon Riekeles.

Haakon Riekeles

Publisert: 19. januar 2018

Venstre har nå omsider gått inn i regjering. Mens regjeringsplattformen har gitt mye gjennomslag for partiet, kan man ikke si det samme om fordelingen av statsråder.

Partileder Trine Skei Grande blir kulturminister, nestleder Ola Elvestuen klima- og miljøminister, mens Iselin Nybø blir statsråd i Kunnskapsdepartementet med ansvar for høyere utdanning og forskning. Det vil de fleste si er en svak portefølje.

Partiet har ikke statsråder i de tyngste og mest prestisjefulle departementene, som Finansdepartementet eller Utenriksdepartementet. Partiet har heller ikke statsråder i departementer med de største budsjettene, som Helsedepartementet eller Arbeids- og sosialdepartementet, eller viktige departementer for norsk økonomi og forvaltning, som Kommunaldepartementet eller Olje- og energidepartementet.

Venstre overlater dermed mye av den direkte styringen av landet til Høyre og Fremskrittspartiet, og nøyer seg med innflytelsen man får i regjeringskonferanser og underutvalg.

Det er kanskje ikke overraskende at Venstre har valgt å nedprioritere tunge departementer som har begrensede markeringsmuligheter. Kulturdepartementet og klimadepartementet kan være bedre utgangspunkt for å få oppmerksomhet utad enn for eksempel Finansdepartementet.

Det kan være tanken bak at Trine Skei Grande går i fotsporene til partilederne Anne Enger Lahnstein og Valgerd Svarstad Haugland, som hadde suksess som kulturministre. Hvis hun lykkes med det, kan regjeringsdeltakelsen bli en suksess.

Etter andre kriterier er uttellingen derimot svak.

SSB og Institutt for samfunnsforsknings valgundersøkelse spør velgere hvilke saker som er viktige for dem. I 2017-valget var ikke kulturpolitikk en gang på listen over de 12 viktigste sakene. Skole og utdanning var den tredje viktigste saken for velgerne, og det scorer alltid høyt, men det er grunn til å tro at det særlig er skolen velgere bryr seg om. Det er nærliggende å tro at høyere utdanning og forskning, i likhet med kulturpolitikk, er noe en svært liten, men talefør gruppe er opptatt av, mens de aller fleste ikke er opptatt av det overhodet.

Mens kultur og høyere utdanning er lite viktig for velgerne, er kultur og klima små i budsjettsammenheng. Hele Kulturdepartementets budsjett er på knappe 14 mrd. kroner, rundt én prosent av statsbudsjettet. Klima- og miljødepartementet er enda mindre i budsjettsammenheng, med et budsjett på bare 10 mrd. kroner. Her skiller høyere utdanning og forskning seg klart ut, med et budsjett på 45 mrd. kroner, utenom studiestøtten. Det er en betydelig sum, selv om flere andre departementer har større budsjetter.

Betydningen av et saksfelt avgjøres selvfølgelig ikke hovedsakelig hvor mye penger som brukes, men av hvor viktig politikken som utøves, er for samfunnet. Alle vil sikkert mene at politikkfeltet de selv er opptatt av, er blant de viktigste.

Men selv om man skulle mene at kultur eller forskning er noe av det viktigste et samfunn driver med, er det ikke åpenbart at statsråden med ansvar for feltet er viktig. Som et liberalt parti er det naturlig at Venstre er sterk motstander av detaljstyring av kulturinstitusjoner, forskningsinstitusjoner og universiteter.

En god kulturminister og forskningsminister kan sikkert gjennomføre en del viktige tiltak, men bør også være opptatt av å begrense sin egen makt overfor sektoren.

Klima- og miljødepartementet fremstår som et bedre valg av Venstre. Ikke bare er det en stadig viktigere sak for velgerne, det er også en av hovedsakene til partiet. Det er derfor et naturlig valg, selv om de viktigste tiltakene innenfor klimafeltet ligger under Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet.

Men siden det tross alt er et lite departement, med få virkemidler, som hverken Høyre eller Fremskrittspartiet har noen sterke grunner til å ønske å styre, burde Venstre ha krevd andre viktige departementer i tillegg.

En sammenligning med tidligere regjeringer er interessant for å vurdere uttellingen partiet har fått. I Bondevik-II regjeringen hadde Venstre kun to representanter på Stortinget og var ikke nødvendig for å oppnå flertall. Venstre var egentlig kun med i regjering fordi Krf ikke ville være alene i regjering med et betydelig større Høyre. Da fikk partiet tre ministerposter, i Justisdepartementet, Samferdselsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

De fleste vil være enige i at Justisdepartementet er viktigere enn Kulturdepartementet, og at Samferdselsdepartementet har større potensiale for å få gjennomført politikk enn Klima- og miljødepartementet. Å ha ansvar for en liten del av Kunnskapsdepartementet er kanskje litt bedre enn hele Landbruksdepartementet.

Likevel er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at uttellingen i sum er betraktelig svakere denne gangen, og det fra et sterkere forhandlingsutgangspunkt.

En forskjell siden da er at man nå i større grad har statssekretærer i andre partiers departementer, noe som kan gi mer innflytelse enn antall statsråder tilsier. Sveinung Rotevatns plass i Sylvi Listhaugs justisdepartement er et eksempel på det.

Hvor stor innflytelse slike statssekretærer faktisk har, vil imidlertid variere. Rotevatn er uansett bare en av fire (!) statssekretærer for Listhaug, og Høyre og Frp har plassert flere statssekretærer i andre partiers departement enn det Venstre har fått.

Sammenligner man resultatet med SV og Sp i Stoltenberg-II regjeringen, blir resultatet tydeligere.

SV sto i 2005 for en betydelig større andel av regjeringens parlamentariske grunnlag enn Venstre gjør i dag, og er derfor ikke direkte sammenlignbart. Sp i 2005 og både Sp og SV i 2009 hadde derimot rundt 13 prosent av regjeringens stortingsrepresentanter, som ikke er så langt fra de 10 prosentene av dagens regjeringspartiers representanter som Venstre har.

Forskjellen i oppslutning gjør det rimelig at Venstre nå får tre statsråder, mens Sp og SV da fikk fire, men det er fortsatt mulig å sammenligne hvilke poster partiene fikk.

SV fikk i 2009 hele Kunnskapsdepartementet (fordelt på to statsråder), Barne- og likestillingsdepartementet, forsterket med integreringspolitikken, samt en statsråd med ansvar for både utviklingspolitikken og miljøpolitikken. Hele Kunnskapsdepartementet er mye bedre enn halve, barne-, likestillings og integreringspolitikk er i sum minst like viktig som kulturpolitikk, og selv om det var en merkelig blanding, er miljø og utvikling et større ansvar enn miljø alene.

At SV i liten grad klarte å utnytte disse postene, illustrerer at departementene man bestyrer, ikke er det eneste som teller, noe som kan gi håp til Venstre, som har valgt tilnærmet motsatte strategi.

Senterpartiet hadde i hele perioden fra 2005 til 2013 ansvar for Samferdselsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Med unntak av LMD er også alle disse departementene viktigere enn de Venstre har fått, og LMD er selvfølgelig enormt viktig for Sp og dermed naturlig å prioritere.

Det er ikke slik at Venstre, som regjeringens desidert minste parti, kunne krevd et hvilket som helst departement. De to andre partiene har gode grunner til å holde på sine departementer.

Det er likevel vanskelig å forstå at partiet ikke klarte å få et bedre resultat.

Hvis man kun skulle fått relativt uviktige poster, burde man argumentert for at man fikk en ekstra. Alternativt kunne Venstre vært godt fornøyd med å få hele Kunnskapsdepartementet, ikke bare en liten flik av det. Og hvis det var umulig, kunne Trine Skei Grande selv blitt minister for høyere utdanning og forskning og for eksempel krevd næringsministerposten til Iselin Nybø, Sveinung Rotevatn eller Terje Breivik.

I sum har Venstre ingen av de mest betydningsfulle statsrådspostene, og er i liten grad ansvarlig for sine kjernesaker.

Intet ansvar for næringspolitikk eller arbeidsplasser, intet ansvar for skolepolitikk, og et begrenset ansvar for klimapolitikken. Venstre har fått mye gjennomslag i regjeringsplattformen, men gjennomføringen av det må statsråder fra Høyre og Fremskrittspartiet stå for.

Desto viktigere for partiet blir det da å kjempe hardt for sine prioriteringer innad i regjeringen. Samtidig er partiet avhengig av at de tre statsrådene virkelig lykkes i å profilere seg eksternt. Det kan fungere som strategi, men det er utvilsomt risikabelt.

Artikkelen er publisert hos Minerva 17.1.18.