Små partier med stor makt

Kristin Clemet i Morgenbladet: Hvorfor orker så mange småpartier denne kampen for tilværelsen, år etter år, når utsiktene til å bli store partier er så begrenset?

Kristin Clemet

Publisert: 24. juli 2016

En vanlig oppfatning for noen tiår siden var at småpartiene i Europa ville forsvinne, og at vi gradvis ville bevege oss i retning av et topartisystem, som i England og USA. Mange så for seg et stort sosialdemokratisk parti på den ene siden og et liberal-konservativt eller kristelig-demokratisk parti på den annen.

Men slik gikk det ikke.

Det som har skjedd, er nesten det motsatte. For mens de store, massemobiliserende partiene i Europa har svekket seg, har det kommet nye småpartier til. Vi har blant annet fått flere såkalte høyrepopulistiske partier, noen venstrepopulistiske partier og mange grønne partier.

Hvordan kan vi forklare en slik utvikling?

Min kollega Jan Erik Grindheim viser, i et notat han har skrevet om nisjepartiene i Europa, at det kan være flere grunner til at det kommer til nye politiske partier.

Noen partier blir dannet, fordi de representerer et brudd med høyre/venstre-aksen og målbærer andre konfliktlinjer i samfunnet, for eksempel konflikten mellom sentrum og periferi eller vekst og vern.

Andre partier kommer til, fordi utviklingen bringer frem nye saker som de gamle partiene ikke har godt nok grep om. Typiske eksempler kan være klima, migrasjon og globalisering.

Noen av de nye partiene er dessuten protest- eller énsakspartier, som bare er opptatt av for eksempel innvandring eller miljø.

I Norge har det vokst frem nye partier i flere omganger. Senterpartiet og KrF ble valgt inn på Stortinget på 1920- og 30-tallet. SV og Frp kom på 1960- og 70-tallet. Miljøpartiet De Grønne kom i 2013. Også partiet Rødt og Kystpartiet har vært innom Stortinget.

I Sverige er det nå Sverigedemokratene som forandrer partibildet og den svenske debatten, og i Danmark skjer det en sterk fragmentering, særlig på borgerlig side. Dansk Folkeparti, Venstre, De Konservative, Liberal Alliance og nykommeren Nye Borgerlige kjemper alle om velgernes gunst.

Men hvordan går det med de nye partiene?

De fleste av dem når overhodet ikke frem til nasjonalforsamlingen. I Norge har vi tross alt en enorm mengde partier som aldri oppnår representasjon, eller som bare så vidt blir representert på kommunalt nivå.

Blant dem som oppnår representasjon på nasjonalt nivå, er det mange døgnfluer – de forsvinner igjen etter kort tid. Og bare de færreste vokser seg store. Noen iøynefallende unntak er for eksempel Dansk Folkeparti, som ved siste valg ble Danmarks største borgerlige parti, og Fremskrittspartiet i Norge – men mange andre nisjepartier forblir små. De frister ofte en utrygg tilværelse i en daglig kamp mot sperregrensen.

Det er ikke så lett å bryte opp gamle partimønstre som vi kanskje skulle tro. De gamle, massemobiliserende partiene, som Høyre og Arbeiderpartiet, har fortsatt en stor andel av velgerne. Og høyre/venstre-aksen er tross alt ikke utgått på dato: Fremdeles kretser mange viktige politiske spørsmål rundt avveininger mellom marked og plan, stat og privat, frihet og likhet. Sentrum/høyre- og sentrum/venstrepartiene i Europa står ikke langt fra hverandre, men de vektlegger fortsatt litt forskjellig.

Det kan altså være vanskelig for småpartiene ikke å forholde seg til høyre/venstreaksen, ettersom den fortsatt er den dominerende skillelinjen i den politiske debatten. Det finnes selvsagt andre dimensjoner og konfliktlinjer i politikken, men det betyr ikke at det er umulig å plassere nisjepartiene langs høyre/venstre-aksen. Da Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) gjorde en analyse av de norske partienes plassering på denne aksen for stortingsvalgårene 1993, 1997 og 2001, fant de, sikkert overraskende for noen, at Høyre, Venstre og KrF fremsto som de mest sentrumsorienterte partiene, mens Arbeiderpartiet og Frp plasserte seg lenger til venstre og høyre.

En annen grunn til at det kan være vanskelig for de små partiene å bevare sin identitet over tid, samtidig som de vokser seg større, er at de store partiene tilpasser seg og får bedre grep om de nye sakene, eller at de nye konfliktlinjene simpelthen viskes ut. Klima og innvandring er gode eksempler: Mens dette tidligere var saker som bare ett eller noen få partier engasjerte seg sterkt i, er det nå viktige saker for alle partier. Men dermed har selvsagt nisjepartiene spilt en viktig rolle ved å fremtvinge et engasjement i andre partier, og de utvikler seg kanskje selv til å bli partier som er mer helhetlig orientert, eller de forsvinner.

Hvorfor orker så mange småpartier denne kampen for tilværelsen, år etter år, når utsiktene til å bli store partier er så begrenset?

En viktig grunn er nok at den makten de kan få, er mye større enn partienes størrelse skulle tilsi. Ettersom mange av de store partiene er svekket, blir det mer nødvendig å danne koalisjoner, der flere partier må samarbeide for å få gjennomført politikk. Det gir de små partiene, som ofte håper å komme «på vippen», stor makt. De kan få makt til å bestemme hvilket av de store partiene som skal sitte i førersetet i en regjering, hvem som skal bli statsminister og hvilket program som skal gjennomføres. Dette kommer vi til å høre mye om i Norge frem mot valget i 2017. Kommer Venstre, KrF, MDG og SV over sperregrensen? Og hva vil de i så fall bruke makten sin til?

Små partier med stor makt kan i verste fall bruke makten sin til å tvinge gjennom mange standpunkter det reelt sett ikke er flertall for, til å trenere nødvendige reformer og til å forflate den politiske debatten til bare å handle om makt og ikke om saker.

I beste fall kan små partier bidra til at saker blir bedre belyst, til at nyanser, mangfold og legitime mindretallsposisjoner kommer bedre frem i politikken og til å skape brede og solide flertall for viktige saker.

Artikkelen er på trykk i Morgenbladet 22.7.16. Se også Jan Erik Grindheims notat om småpartiene.