Partiet Rødts oppblåste selvbilde

Publisert: 7. mars 2021

Bevegelsen som hjemsøker vårt land, har igjen landsmøte. Dette underlige partiet som er en direkte avlegger av AKP (m-l). Nå står vi altså der at Norges eneste kommunistiske parti utenfor sektløypa, Rødt, kan komme på «vippen» i det kommende stortingsvalget. Partileder Moxnes har gjort det klart at han ønsker et forpliktende samarbeid som vil dreie en eventuell ny regjering til venstre. Det er ikke helt umulig at han får det som han vil. At Rødt kan få betydning for et regjeringsskifte har nok vært klart lenge innad i den sosialdemokratiske bevegelsen.

Det er nye tider. Det gamle ærverdige Arbeiderpartiet er en skygge av seg selv. Helt bokstavelig er det kommet i skyggen av det gamle bondepartiet. Det er sjelden kost å høre fra sentralt hold at selv om partiet gjør det dårlig på meningsmålingene, så er det tross alt viktigere at en samlet rødgrønn side gjør det bra. Derfor er det ikke ofte vi ser Ap-folk gå i klinsj med våre hjemlige venstreradikale. Sett under ett er det ingen tvil om at Ap og Frp står mye nærmere hverandre politisk og institusjonelt enn det Ap og Rødt gjør.

Det første en kan si om Rødt og partiets programmer er at det aller meste handler om en kolossal interessekamp, mellom det som nesten konsekvent omtales som arbeiderklasse og kapitalklasse (hovedklassene). Det er klassisk marxistisk språkbruk, fra en annen tid, den gang kalt «hovedmotsetningen». Rødt definerer arbeiderklassen som de som selger arbeidskraften sin. Kapitalklassen er de andre. Det gjøres få forsøk på å skille mellom storkapitalister og lokale småbedrifter eller kiosken på hjørnet. Det er mellom de to klassene at den titaniske kampen skal stå, med revolusjon som den forløsende kraft.

Revolusjoner kan være så mangt, for eksempel mot virkelige tyranner. Men de har ofte også vært opptakten til tyranni. For den som ønsker revolusjon i et velfungerende liberalt demokrati, bør det være en tankevekker. For det er tanken på at vi lever i et brutalt og grusomt samfunn, som må røskes opp med roten, som motiverer folk til å mene at vi aldri må tilbake dit og til å se fiender i dem som vil bevare det. Et klasseløst samfunn der alle har det like bra og ingen kan tjene penger på andres arbeid, er jo dessuten en besnærende og vakker tanke for mange. Derfor er det ikke noe galt i at samfunnet ideologiseres, siden det er noe (nesten) alle egentlig ønsker.

Siden dette er gammelkommunistisk krigsspråk, er Rødts programmer fulle av demokratisk garnityr. Vi gis inntrykk av at selv om revolusjonen ikke er noe teselskap, skal det et flertall til, og dessuten vil alt være nesten som før etterpå. Vi skal alle være frie og meningsberettigede, alle vil yte etter evne og få etter behov, og arbeiderklassen skal styre sine egne bedrifter gjennom arbeiderråd. «Sammen med sine allierte» skal «arbeiderklassen utgjøre det store flertallet og ha makta over alle viktige samfunnsområder». Vel og merke under sosialismen. Det er dette Rødt mener er en utvidelse av demokratiet.

Rødt er ikke er nådig i sin kritikk av tidligere rødgrønne regjeringer. De får kritikk for ikke å ha vært sosialistiske nok, slik at «folkelig harme» går i feil retning, mot høyre og enda lenger ut. Særlig advarer Rødt mot høyrepopulisme som fjøslykter for misnøye. Det er for så vidt en helt legitim observasjon.

Likevel, for oss ikke-kommunister melder det seg gjerne et problem i møte med denne typen retorikk, nemlig at det kommunister omtaler som arbeiderklassen verken nå eller gjennom historien har vært en entydig størrelse. Det har vært særlig merkbart de siste årene, der vi ser hvor sterkt tradisjonelle, for ikke å si reaksjonære, verdier står i det vi kan kalle arbeiderklassen. Arbeiderklassen er ikke særlige kommunistisk, rett og slett. De er tvert imot ofte den største velgergruppen ute til høyre. I Norge har arbeiderklassen i all hovedsak vært en temmelig pragmatisk forsamling; sosialdemokratisk eller lyseblå, ispedd en dæsj nasjonalisme og bygdefornuft.

Det kreves ikke all verdens leseferdighet for å skjønne at Rødts «arbeiderklasse» egentlig er et annet ord for «sosialister». I den forstand at under sosialismen har arbeiderklassen funnet seg selv, sin indre kjerne, sitt rasjonale for å være arbeiderklasse.

Men som både Rødt og vi andre tross alt vet, er den viktigste årsaken til at kommunismen har feilet at den aldri egentlig hadde folkelig appell eller oppslutning. Svaret på problemstillingen var derfor like makabert som det var strategisk effektivt og banalt: Å rendyrke tesen om proletariatets diktatur, eller overgangsfasen, slik at folket kunne ledes vekk fra falsk bevissthet og inn på rett spor. Det tok som kjent ikke slutt før regimene imploderte og folket våknet til live igjen, like konservative som før revolusjonen.

Rødt har et fascinerende overdrevet selvbilde. Den som tar seg tid til å lese Rødts programmer og uttalelser, vil raskt oppdage at partiet taler på vegne av folket. Eller rettere: Det egentlige (eller forestilte) folket. I så måte er Rødt utvilsomt Norges mest rendyrkede populistiske parti. Noen vil hevde at det er rart at et parti som vaker rundt sperregrensen, erklærer seg selv som den fremste målbærer av folkets egentlige vilje. Særlig er det rart i en tid som preges så ettertrykkelig av flerkultur, motstridende verdier, identiteter, flytende sosioøkonomi, globalisering og pluralisme. Men dette er kjent retorikk i den venstreradikale tradisjonen. Rødt og dets forgjenger AKP er mestere i denne overmodige disiplinen. Det er nok heller ikke tilfeldig at vår mest bisarre kommunistsekt har tatt navnet Tjen Folket.

Rødt har en ukuelig tro på Mor Stat. Siden kapitalismen skal avskaffes, legger arbeidsprogrammet (som tross alt må forholde seg til en førrevolusjonær virkelighet) opp til en massiv statliggjøring av økonomisk virksomhet. Det er Rødts formål at folket, det vil si arbeiderklassen, skal ha råderett over økonomien (kjent som økonomisk demokrati). Dette demokratiet ser Rødt ut til å mene best ivaretas av at staten går inn som eier av veier, jernbane, flyplasser, havner, oppdrett, skogindustri og mineraler, telenett, strømnett, datasentre, internettlinjer og banker, samt selskaper som Equinor, Telenor, Norsk Hydro, Yara og DNB osv.

Det er en gammel logikk som ligger i bunnen, nemlig den romantiske fantasien om at staten er folket, og at folket er staten. En slik symbiose er umulig, noe som er ganske innlysende. Megastaten har gjennom historien vist seg å være utilnærmelig, treg og arrogant, og det er ingen samfunnsordninger som har klart å dyrke frem utilnærmelige og maktovergripende stater i større omfang enn de kommunistiske.

Sosialismens fiaskoer ligger ikke bare i idealene (som riktignok er virkelighetsfjerne), men i at de som forfølger disse idealene etter marxistisk ånd, oppfatter historien og menneskets plass i den som en prosess med et endemål. Mot slike historiske krefter kjemper selv gudene forgjeves. Derfor har staten raskt forfalt til en tonedøv, belærende og etter hvert dømmende koloss.

Det er også derfor Rødt, i likhet med de fleste andre tilsvarende venstrepartier, gjør sitt ytterste for å fortelle velgerne at de tidligere kommunistiske statene gjorde nesten alt feil. Dette til tross for at slike partier som regel har sitt relativt nære utspring i bevegelser som dyrket slike maktkonstellasjoner. Rødt vil altså gjøre omtrent det samme som har vært forsøkt utallige ganger med katastrofale resultater, mens de forventer et helt annet resultat neste gang. Det finnes ord for slikt.

At Rødt har en annen virkelighetsoppfatning, og at det meste vil gå seg til, er en annen sak.

De vil jo ha demokrati på arbeidsplassene, ikke helt ulikt Lenins «sovjeter» (arbeiderråd). Men også der hersker kontroll og det knurrende øyet. Det er de som er rette i trua, som får siste ord. Og for de av oss som har sett radikale aktivister i sving i større forsamlinger, så er dette ofte typer som ikke firer en tomme.

I Rødts prinsipprogram helgarderes det: Selvsagt skal det «etableres gode systemer for maktfordeling og maktkontroll» etter revolusjonen (som om vi ikke har det i et liberalt demokrati).

Det peker igjen på en floke som har preget interne debatter blant venstresosialister i mange tiår. Der ser vi et skille mellom sosialister som vil innføre det de oppfatter som sosialistiske løsninger innenfor rammene av en liberaldemokratisk nøytral rettsstat med de maktfordelende instanser som følger med. Implisitt også at sosialisme ikke er et endemål eller at staten skal ideologiseres. På den andre siden finner vi de revolusjonære sosialistene, som vil gjøre staten til en ideologisk institusjon hvis formål er å forvalte og realisere sosialismen og kommunismen som sluttprodukt.

Det finnes mange Rødt-medlemmer som vil modernisere og demokratisere partiet, men foreløpig er de i mindretall. På landsmøtene møter de ofte veggen, fordi flertallet står veldig langt til venstre. Rødt byr på mange godord om demokrati, ytringsfrihet og andre friheter og goder, og det er nok mange i rørsla som ønsker at det skal være veien fremover.

Dessverre lar ikke dette seg kombinere med revolusjonær kommunisme. Det er oppskriften på noe helt annet. Partiet henger igjen i retorikk og revolusjonsromantikk som med tiden visker ut hva dette har betydd historisk. Det er selvsagt ikke bra på noen måter, men kanskje naivt. På den annen side er det også naivt å forestille seg at det ikke finnes autoritære krefter på norsk venstreside, slik det finnes autoritære over alt. Slik sett er det liten tvil om at Rødt er det partiet som tiltrekker seg slike krefter på norsk venstreside. Og de finner foreløpig mye å kose seg med i Rødts programmer.

Til tross for alt dette er det liten grunn til å ligge våken om natta i frykt for revolusjon. Rødt Nesodden har for eksempel lagt inn forslag til et punkt i ny handlingsplan: «Det legges opp til en grundig diskusjon om forutsetningene for revolusjon (maktendringer) bygget på en konkret klasseanalyse av Norge og verden pr 2022.»

«Tiltres ikke», kan Handlingsplankomiteen melde. Så noen revolusjon i 2022 blir det i alle fall ikke.

Artikkelen er publisert i VG 5.3.2021.