Norsk politikk

Keine Experimente!

«Keine Experimente!» er et av de mest vellykkede politiske slagordene som noen gang har vært brukt. Og Norge trenger ingen eksperimenter nå, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 5. september 2017

«Keine Experimente!» er et av de mest vellykkede politiske slagordene som noen gang har vært brukt. Og Norge trenger ingen eksperimenter nå.

Det var CDU (Christlich-Demokratische Union), Angela Merkels parti og Høyres søsterparti, som første gang brukte dette slagordet i 1957. Og det partiet advarte mot, var eksperimenter i den økonomiske politikken og sikkerhetspolitikken.

Partiet gjorde sitt beste valg noensinne og fikk over 50 prosent av stemmene.

I Norge forbinder mange Arbeiderpartiet under Brundtland og Stoltenberg med et lignende slagord, nemlig «Stø kurs». Nå ser det ut til å bli et av Solberg-regjeringens trumfkort i valgkampinnspurten: Landet trenger ingen eksperimenter nå. Det går stadig bedre, og da må vi holde stø kurs!

Det er vanskelig å flytte velgere over blokkgrensene mot slutten av en valgkamp. Det partiene prøver på nå, er å overbevise velgere som «sitter på gjerdet» og er usikre på om de skal stemme, og velgere som ligger og flyter mellom to eller tre partier. En velger, som typisk lurer på om han skal stemme Arbeiderpartiet eller Høyre, eller kanskje Venstre, kalles ofte en «lillavelger», og han kan la seg påvirke, selv om det er kort tid igjen.

Mitt tips er at Arbeiderpartiet vil forsøke å skremme «lillavelgerne» med Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug. Men noen av dem som blir skremt, vil nok foretrekke Venstre fremfor Arbeiderpartiet. På den andre siden vil de skremme med SV, MDG og Rødt, siden disse partiene nå kan komme på vippen og få stor innflytelse på politikken.

Selv stemmer jeg borgerlig, og det er derfor naturlig at jeg ser med en viss skepsis på sosialistiske eksperimenter. Noe av det som bekymrer meg mest nå, er ønsket om reformstopp i offentlig sektor og de angrepene som kommer fra deler av venstresiden på privat sektor og markedsøkonomien.

Eksemplene er mange:

Private sykehjem kommunaliseres.
Næringsdrivende blir nedsettende omtalt som «velferdsprofitører» og kriminelle.
Stadig flere partier vil forby «profitt» i velferden.
Bedriftsledere som sier at de trenger kapital for å sikre eller utvide virksomheten, og at formuesskatten tapper bedriften for ressurser, blir nærmest latterliggjort og fremstilt som superrike og griske.

Men verre enn retorikken er politikken, fordi det kan virke som mange på venstresiden ikke lenger tror på markedsøkonomien, enda den har vært helt avgjørende for den sterke velstandsveksten vi har hatt i Norge de siste 200 år.

Norge har en stor og omfordelende velferdsstat, men den må finansieres. Derfor er det bekymringsfullt at så mye av valgkampen dreier seg om mer velferd, mens debatten om verdiskaping ofte føres med negativt fortegn.

Markedsøkonomien er fortsatt det beste økonomiske systemet vi kjenner. Men den fungerer ikke godt av seg selv. Den må pleies og rammes inn på en god måte, slik at for eksempel miljøet ivaretas og konkurransen er rettferdig. En velfungerende markedsøkonomi er et resultat av politikk.

Dette har vi greid veldig bra i Norge. Vi forlot reguleringsøkonomien på slutten av 1970-tallet, og på 1980- og 90-tallet fikk vi et nytt økonomisk system som har tjent oss svært godt. Men fordi viogså har hatt en sterk stigning i oljeinntektene, har vi kanskje glemt hvor viktig næringslivet er for finansieringen av vår felles velferd.

«Alle skal med», er Arbeiderpartiets slagord nå. Men det gjelder åpenbart ikke alle som starter, driver og arbeider i private bedrifter. I stadig flere kommuner blir de ekskludert fra å få være med på å løse felles oppgaver, enten det er å drive sykehjem, hjemmetjenester eller barnehager. Og i den grad de får være med, er det mange som vil nekte dem å tjene penger.

Det er ikke uten videre klart hva venstresiden mener når den sier at den vil forby «profitt».

Private bedrifter må konkurrere. Det leder til innovasjon, læring på tvers og produktivitetsvekst, som er selve grunnlaget for velferden vår. Går de med overskudd, gir det skatteinntekter til staten, muligheter for å vokse og flere arbeidsplasser. Man skulle tro det var bedre enn å gå med underskudd.

Det er mulig at venstresiden bare vil forby eierne å ta ut utbytte, altså den «lønnen» de tar ut for å ha bidratt med kapital og arbeidsinnsats. Men også det virker merkelig, for alle som tar ut utbytte, må jo betale skatt. Og hvem vil egentlig satse sparepenger, lånte penger og stor arbeidsinnsats dersom det ikke finnes utsikter til å tjene noe?

Venstresiden omtaler ofte «profitten» som bortkastede penger, som alternativt kunne gått til en sykehjems- eller barnehageplass til. Men markedsøkonomien er ikke et nullsumspill. Det fine med vårt økonomiske system er at det skaper større verdier og mer å fordele. Dessuten fungerer heller ikke offentlig sektor perfekt, særlig ikke hvis den er uten korrektiver og konkurranse. Det kan snarere være helt motsatt: Vi får mest for pengene og best kvalitet i offentlig sektor, dersom den også blir utfordret av private bedrifter.

Samtidig er det også motsatt: Privat sektor kan ikke greie seg uten en effektiv og velfungerende offentlig sektor. Derfor er det bekymringsfullt at Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå går så langt i å ville stoppe og reversere reformene i offentlig sektor.

Rødt er, som Jonas Gahr Støre har påpekt, et revolusjonært parti som vil avskaffe hele vårt demokratiske og økonomiske system. Det er ytterst uklart hva som skal komme i stedet.

I Sosialistisk Venstreparti kan det virke som meningene er mer delte, men også dette partiet vil holde ikke-ideelle aktører utenfor og forby profitt i velferden. Miljøpartiet De Grønnes økonomiske tenkning er vanskelig å forstå, men det kan virke som partiet ønsker nullvekst. Det vil, etter min mening, kreve svært sterke og illiberale tiltak. Et samfunn der den felles samfunnskaken ikke vokser eller blir mindre, tror jeg dessverre blir et samfunn med mye konflikt.

Valgkampen er blitt mer spennende enn mange trodde. En av grunnene er at både Høyre og Arbeiderpartiet må samarbeide med flere andre partier for å få flertall.

Ved forrige valg ble det spekulert i hva et samarbeid mellom de fire borgerlige partiene ville bety. Nå er det mer spennende hva et eventuelt samarbeid mellom de fem partiene på rødgrønn side vil bety. Mye vil sikkert gå bra, men jeg tviler på at kombinasjonen reformstopp i offentlig sektor og skepsis til private aktører er en vinneroppskrift for Norge.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 3.9.17.