Hvor er de norske statsviterne?
Det er påfallende hvor fraværende norske statsvitere er i debatten om politisk lederskap.
Publisert: 9. juli 2022
Når det går godt eller dårlig med en regjering, eller med de partiene som regjeringen består av, er det alltid mange som gjerne vil forklare hvorfor det går som det går.
Et eksempel på en slik analyse er Tone Sofie Aglens siste kommentar i VG før hun, etter ferien, begynner i NRK.
Her skriver hun om årsakene til at det går så dårlig for Ap/Sp-regjeringen.
Hun peker blant annet på at folkemeningen har skiftet raskere enn Senterpartiet greier å levere «reverseringspolitikk», at håndteringen av krisene ikke alltid har vært så god, og at det særlig i næringspolitikken kanskje er for mye vidløftig og tom retorikk. Andre forklaringer som Aglen peker på, er Arbeiderpartiets vanlige folk-strategi, som gjør det vanskelig for partiet i de store byene, og Jonas Gahr Støres lederskap.
I andre sammenhenger har Aglen uttalt at det neppe (og sjelden) er én enkelt årsak til at det går dårlig. Det er jeg enig med henne i. Det er dessuten god erfaring for å si at vindene fort kan snu.
At Støres lederskap blir nevnt, skjer ikke så ofte. Det virker heller ikke som Aglen selv tror så mye på en slik forklaring. Hun karakteriserer det som en «ønskekonsert» som kommer opp hver gang partiet sliter.
Akkurat det kan hun kanskje ha rett i, men det spørs jo hva som menes med «Støres lederskap».
Mitt inntrykk er at mange tenker på Støres evner som personalleder, det vil si evnen til å løse og forebygge konflikter, bygge opp nye talenter og få folk til å trives. Og de tenker på han som leder av en politisk bevegelse. Er han virkelig én av dem, og har han tilstrekkelig erfaring med å lede i et politisk parti?
Men det politiske lederskapet omfatter så mye mer, og dette er det få kommentatorer som trenger dypt inn i.
Det er kanskje ikke så rart. Få journalister har vært på innsiden av regjeringsapparatet, og de har ofte dårlig med kilder i departementene. Det er dessuten få forskere som bidrar til å belyse temaet, selv om det finnes unntak.
Det er for eksempel påfallende hvor fraværende norske statsvitere er i debatten om politisk lederskap. Vi vet at Bondevik, Stoltenberg og Solberg ledet regjeringene sine på veldig forskjellige måter, men statsviterne har nesten ingenting å fortelle oss om hva dette betyr.
Kontrasten til Danmark er enorm.
Der gjennomgår nå det politiske system og forvaltningen flere store kriser: En tidligere minister er nylig dømt i en riksrettssak. En etterretningssjef er fengslet, og han og en fremtredende politiker er anklaget for å ha røpet statshemmeligheter. Samtidig har minkkommisjonen avgitt sin rapport, og der fremkommer det at både ledende embetsfolk, ministre og statsministeren har begått svært alvorlige feil.
Og det interessante med særlig minkkommisjonen er at mye av årsaken til at det er begått så store feil, er statsministerens lederstil og måten hun har organisert regjeringens arbeid på. Hun anklages for å ha en sentraliserende og maktfullkommen måte å styre på og å omgi seg med embetsfolk som ikke tar de byråkratiske dydene tilstrekkelig alvorlig.
At Mette Frederiksen har organisert regjeringens arbeid slik hun har gjort, og har en slik lederstil, er ikke tilfeldig. Det var noe hun planla og annonserte også før hun ble statsminister. Nå har dette fått så dramatiske og alvorlige konsekvenser at også hun skjønner at hun må lede arbeidet på en annen måte.
Danske akademikere, særlig statsvitere, deltar aktivt i denne debatten. De bidrar til å opplyse publikum om ulike måter å lede regjeringsarbeidet på og hva som er fordeler og ulemper for effektiviteten, rettssikkerheten og samarbeidet i regjeringsapparatet.
På dette området virker det ikke som norske statsvitere har noe å bidra med. Og det er merkelig, siden det bør være nok å gripe fatt i. Her er noen eksempler:
- Har Støre-regjeringen et underutvalg, og hvilken rolle spiller i så fall dette utvalget?
- Hvor sammensveiset er politisk ledelse på Statsministerens kontor og i departementene? Velger statsrådene sine politiske medarbeidere selv, eller er det partiledelsen og partikontoret som gjør det?
- Hva betyr det når statsministeren sier at han og finansministeren er «de eneste» som leser alle regjeringsnotater? Bør ikke alle regjeringsmedlemmer lese alle notater når alle er like ansvarlige for de beslutningene som treffes? Greier man å bygge et kollegium, hvis ikke alle er med?
- Og hva betyr det, som Aftenposten meldte, at tidligere arbeidsminister Hadia Tajik var en slags «skygge-finansminister» for Arbeiderpartiet? Er det en nyordning i denne regjeringen?
- Er det sant, som noen vil ha det til, at statsrådene ikke behøver å være til stede på regjeringskonferansene annet enn når deres egne saker, eller saker de er interessert i, behandles?
- Hva slags forhandlingskultur er det i regjeringen? Ligner den mest på kulturen i Stoltenberg- eller Solberg-regjeringen? Og hvordan løses konflikter mellom partier og departementer?
- Hvor grundig behandles de vanskelige sakene? Regjeringen har åpenbart problemer med å sette ned «et offentlig utvalg som skal utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester, og legge fram en egen nullprofittmodell for hver slik sektor». Og det ikke rart. Det kan ikke være lett å sette sammen et offentlig utvalg, som per definisjon skal være bredt og balansert, med et så bundet mandat. Men hvorfor var det ingen som så dette før beslutningen om å sette ned utvalget, ble tatt?
- I hvilken grad presser regjeringen igjennom saker og løsninger som embetsverket advarer mot?
Og hvor «hands-on» er statsministeren og Statsministerens kontor når problemene melder seg, slik de gjør ganske ofte?
Dette er ikke trivielle spørsmål.
Svarene på spørsmålene bør være interessante for alle som interesserer seg for politisk lederskap og sentralforvaltningen, men de kan også fortelle noe om hvorfor regjeringer og regjeringspartier lykkes godt og mindre godt.
Dette betyr selvsagt ikke at det bare er én måte å løse oppgavene på.
Det betyr bare at det fins både gode og dårlige måter å løse oppgavene på.
Men hvorfor deltar ikke statsviterne i denne debatten, og hvorfor vet de tilsynelatende ingenting om hva som er godt politisk lederskap?
Innlegget var publisert i Minerva 7. juni 2022.
Relatert
Utfordringen for KrF er å få frem at det faktisk kan være et folkeparti
Et liberalistisk Frp i Oslo?
Rolleforståelse og demokrati
Er Aps oppdrag allerede utført?
Over og ut for regionhovedstaden Kristiansand?
