Demokrati

Hva slags kunnskap trenger våre politikere?

Norske politikere har lavere utdannelse enn i andre land. Men er de tettere på velgerne av den grunn?

Publisert: 24. desember 2023

«Er det på tide med et politikerløft?» Det spurte professor i pedagogikk Tom Are Trippestad ved Høgskulen på Vestlandet i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget for fire år siden. «I snart 30 år har profesjon etter profesjon vært effektivisert gjennom mål- og resultatstyring. Unntaket er politikerne», fortsatte han – og som om det ikke var nok, minnet han oss på at vi på de 30 årene også hadde vært gjennom et kunnskapsløft, et lærerløft, et yrkesfaglærerløft, et eldreløft og et helseløft, men altså ikke noe politikerløft.

Nå har riktignok jeg i denne spalten tidligere trukket frem den suksessrike Arendalsuka som et slikt kunnskapsbasert «politikerløft», eller det jeg vel kalte en fagkonferanse for politikere på lik linje med hva elektrikere, leger og andre yrkesgrupper har når de jevnlig må oppdatere sine kunnskaper i tråd med utviklingen på sitt fagområde eller i samfunnet generelt.

Men kanskje vi må se litt nærmere på dette og diskutere hva slags bakgrunn politikerne våre bør ha og hvordan de mer kontinuerlig over tid kan utvikle sine kunnskaper om det samfunnet de er valgt til å styre?

Hvis vi begynner på toppen, kunne kunnskapsavisen Khrono i oktober i år melde at «norske ministre er de lavest utdannede i verden» og at «nesten alle med utdanning har studert på samme sted».

Rangeringen baserte seg på et utvalg av hele 40.000 statsråder i 126 land i perioden 1966-2021. Fra norsk side var det Universitetet i Oslo som var ansvarlig for undersøkelsen, og det er også herfra de fleste politikerne med et vitnemål fra universitetet har sin utdannelse fra.

I USA har nesten alle medlemmene av den utøvende makten, altså den knyttet til presidenten, universitetsutdannelse. Det samme gjelder regjeringene i de neste landene på listen: Spania, Italia, Portugal og Frankrike. I Norge er tallet litt under 70 prosent. Av disse er 35 prosent utdannet ved Universitetet i Oslo, mens kun fire prosent for eksempel har studert ved Universitetet i Bergen.

En av dem er forresten Erna Solberg, som valgte å studere i sin hjemby. Men hun har i langt større grad fått følge av tidligere studenter fra hele landet som i dag arbeider i media enn av politikerkollegaer.

Flere toppledere og politiske kommentatorer i de norske mediehusene og NRK har sin bakgrunn fra Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, mens mange av journalistene er utdannet ved regionale høyskoler eller andre studiesteder i hovedstaden enn Universitetet i Oslo.

Dette er i seg selv et interessant fenomen: at toppen av den politiske eliten er utdannet ved det største og eldste universitetet i hovedstaden, og at et flertall av politikerne på dette nivået har kommet fra Oslo i den perioden som er undersøkt (1966-2021). Mens de som skal se disse politikerne i kortene, og kanskje til og med kritisere dem, er utdannet ved andre institusjoner rundt om i landet.

Dersom vi beveger oss til Stortinget, har hele 80 prosent av dagens folkevalgte det som kalles høyere utdanning. Det vil si en eller annen grad fra en høyskole eller et universitet, mens tallet for befolkningen ellers er 35 prosent.

Dette viser en undersøkelse Khrono gjorde i forbindelse med stortingsvalget i 2021. Venstre var det partiet som hadde flest med høyest utdannelse, mens Fremskrittspartiet og Rødt endte opp på den andre enden av skalaen og var således mer representative for velgerne enn stortingsrepresentantene for øvrig.

Agderbenken kunne forresten ha blitt representert med den eneste doktorgradskandidaten på Stortinget i inneværende periode dersom Aase Marthe Johansen Horrigmo fra Høyre hadde vunnet en plass. Men hun tapte mot Senterpartiets andrekandidat Anja N. Abusland.

Den fighten var i seg selv interessant, for som en gruppe forskere skrev i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift i desember 2022 så økte interessen blant velgerne for saker med geografisk tilsnitt etter at Erna Solberg dannet sin første regjering i 2013.

Dette ga seg spesielt utslag i Senterpartiets vekst i oppslutning i perioden 2013-2021, hvor «økt folkelig motstand mot regjeringens mange reforminitiativ, reformer og politiske enkeltvedtak med (oppfattet) territoriell betydning», er blitt trukket frem som en «geografiens tilbakekomst i norsk politikk».

Men fra å kunne feire tidenes beste lokalvalg i 2019, har Sp etter å ha sittet med regjeringsmakt – og ikke minst med sin partileder som finansminister – ifølge nettsted Poll of polls halvert sin oppslutning blant velgerne. Så den anti-eliteholdningen og sentrum-periferikonflikten Sp mobiliserte på var kanskje ikke en varig oppskrift på suksess?

Gitt at de politiske partiene er de viktigste aktørene og premissleverandørene på alle styringsnivåene i norsk politikk, nasjonalt, regionalt og lokalt, er det de som må ta dette spørsmålet på alvor og kanskje lytte mer til velgerne enn tilfellet er i dag.

Kanskje er det ikke antall studieår som teller mest for en god politiker, selv om jeg som universitetsansatt gjerne skulle ha sett flere med doktorgrad i politikken. Men kontakten med velgerne og en forståelse for den generelle samfunnsutviklingen vedkommende har gjennom sitt parti og sin tilstedeværelse overfor velgerne.

For et par tiår tilbake hadde de en ordning i Irland hvor representanter i nasjonalforsamlingen møtte velgerne sine til «political clinics» på den lokale puben i valgkretsen sin.

Men gitt at irene, ifølge landes helsemyndigheter, hadde et litt for høyt alkoholforbruk, ble ordningen fjernet og med det forsvant visstnok også en del av kontakten mellom velgerne og de valgte ifølge The Irish Times.

Pubbaserte politiske klinikker er neppe noe som ville fått gjennomslag i vår hjemlige politiske virkelighet. Men en eller annen måte å koble velgere og valgte på, kunne kanskje være en fin julepresang fra partiene til oss velgere i år.

God jul og godt nytt år!

Teksten er publisert i Fædrelandsvennen 22.12.2023.