Når vi skiller oss, svikter vi

Ekteskapet er også en vanskelig greie, men da er dere to.

Publisert: 1. juni 2018

Mange snakker om at vi lever i en tid med store forventninger til å lykkes. Man skal lykkes med valg av partner, studier, yrke, bolig også videre. Personer som fikser «alt» har blitt definert som überseksuelle. For eksempel Jonas Gahr Støre, da han var utenriksminister.

Hvorvidt det egentlig er noe slags økende ytre press i vår tid er heller tvilsomt. Vi er rikere og friere enn noen gang. Men det er heller ikke temaet for denne artikkelen.

Det som er interessant i en tid hvor «man skal lykkes med alt», er at det er tendenser til at folk også snakker om «å lykkes» med skilsmisse.

Det er selvsagt bra at skilte par har et godt forhold til hverandre, spesielt når det er barn involvert. Samtidig kan forventningen om en vellykketskilsmisse virke mot sin hensikt. Det blir et slags raushetstyranni hvor alle skal være venner.

Hovedgrunnen til at ideen om den lykkelige skilsmisse kan være uheldig, er at det er sterke subjektive og individuelle fortellinger involvert.

Partene har ulike historier, behov og opplevelser. At noe er sant, betyr ikke at ikke også noe annet er sant, skriver Karsten Isachsen og Per Frick Høydal i boken I all fortrolighet (2001).

Jakten på en «objektiv» sannhet kan bli det bestes fiende, kanskje spesielt etter skilsmisser. I tillegg har tid mye å si for hvordan vi oppfatter ting. En part kan si nøyaktig det samme med en tids mellomrom. Første gang er den andre helt uenig og forstår lite. Etter en tid øker forståelsen, man har kanskje senket skuldrene, reflektert og fått innspill fra tredjeparter.

At man trenger tid til å reflektere, er et godt argument for at gifte par må være separert i et år før de kan skille seg. Særlig med tanke på barna. Noen mener at seperasjon er unødig regulering av voksnes privatliv. Men det er snarere en helt legitim regulering for å ivareta andres interesser. Staten sparer til julepresanger for oss og vi får halv skatt i desember – det er også til glede for barn. Skal staten trekke seg tilbake, bør vi begynne et helt annet sted enn med separasjonsåret. Ingen foreldre blir unødig hindret av det.

Tidsaspektet viser også at hvis skilsmisser skal fungere, bør man ikke være for bombastisk i beslutninger og tolkninger.

Samtidig bør parter som har opptrådt steilt og hardt, gis nye sjanser. Parter som ikke snakker sammen lenger fordi den ene har kuttet all kontakt, bør få en ny sjanse. Det er trist hvis sjansen forspilles fordi ingen våger, eller fordi man setter sin ære i ikke å ta initiativ. Man beholder i beste fall kun selvrespekten. Taperen er som i mange andre tilfeller barna.

Hvordan man gir en ny sjanse og hvorvidt man må snakke om alt, kan variere.

Ofte kan forsoning dreie seg om stilltiende anerkjennelse. Man kan for eksempel vise at man anerkjenner den andre parten med handling og hjelp. En taus skilt far som ikke nødvendigvis har snakketøyet i orden og bare blir taus og hissig hvis ekskona skal begynne med det evige maset om at han ikke var «sosialt til stede og engasjert hjemme», kan løse en konflikt om han sier han kan skifte dekk på bilen mot at hun tar seg av barnebursdagen.

Det var slik de burde løst konflikter i ekteskapet, men nå er de skilt.

Å få et ekteskap til å fungere handler mye om å velge sine kamper med omhu. Den samme regelen gjelder for å lykkes med skilsmisse.

Det er likevel ikke helt sant, for det er mer forståelig at man ønsker å endre den andre innenfor ekteskapet: Skal jeg virkelig holde ut med det rotehuet til jeg dør? kan du tenke. Når du nå bor for deg selv, angår ikke rotet hennes deg lenger. Eller jo, for hvis man har felles unger kan ulikhet i regler og normer i to hjem bli en utfordring.

En annen ting som er lettere i skilsmissen enn i ekteskapet, er at forventningene skrus ned. Om man ikke får anerkjennelse, er det for så vidt ok. Det er jo eksen – ikke kjæresten – det handler om.

En nøkkel til å lykkes er samtidig å la være å kjefte. Å ringe og skjelle ut ekskona er ikke alltid så lurt, samme hvor forståelig det kan være.

Har man barn, må man opptre mye mer skjerpet. Barn blir fort skadelidende på grunn av hevngjerrige foreldre. Går det i svart, bør man tenke på barna. Dessuten er venner eller psykologer gode å ha. De kan brukes som søppelkasse.

Kjefting er samtidig ofte en del av en skilsmisse som vi ikke bør ha for høye forventninger til å slippe unna. Særlig den utdannede middelklassen – vi som visstnok kan beherske oss og tenke langsiktig og på «barnas beste» – opplever at kravet om å opptre dannet kan bli urimelig eller brukes som en hersketeknikk: Én part utnytter den andres tålmodighet for å så rette en moralsk pekefinger når tålmodigheten tar slutt.

Opplever man en slik hersketeknikk, bør man si ifra eller la det ligge. Mellomposisjonen – å la det ligge, men uten at man egentlig klarer det, slik at frustrasjonen bygger seg opp før den en dag smeller – er den verste strategien.

De som tviholder på at en skilsmisse var rett eller gal, har antakelig større vansker med å komme videre. Hvis man insisterer på det ene eller andre, åpner man ikke for tvilen og for at den andre kan ha noe rett.

Det finnes selvfølgelig tilfeller hvor det er mer åpenbart om skilsmissen er gal eller riktig. Kanskje særlig det siste, hvis vi tenker på dem som blir kvitt en tyrann, eller hvor forholdet åpenbart stod helt på tverke.

I andre tilfeller er det mer uklart hva som var riktig. Kunne ekteskapet holdt lenger og bedret seg? Hadde det bare blitt mer pine og et verre brudd senere? I mange tilfeller er det vanskelig å svare. Men hva som er det riktige svaret, er ikke nødvendigvis avgjørende.

Hvis man moraliserer og sier et dere eller du burde prøvd mer, undervurderer man antakelig par som skiller seg, eller par hvor den ene parten tar initiativet til skilsmisse.

Men samtidig angår ikke skilsmissen kun selve paret. Barn, storfamilien og vennene rundt er vevd inn i forholdet. De gjør kanskje ikke lurt i å blande seg, men samtidig er vi mennesker forpliktet til å bry oss.

Poenget er uansett at hvorvidt en skilsmisse er riktig, ikke avhenger av at man er helt sikker på at den er riktig.

«Når barna mine blir eldre kan det være at de spør om vi prøvde alt for å unngå skilsmisse. Da må jeg nok svare at jeg er usikker», sa en skilt forelder jeg snakket med. Det kan høres ut som et uttrykk for usikkerhet, men det er snarere et uttrykk for trygghet. Man forsoner seg med at man er usikker, med at man ikke vet alt og at ting kanskje kunne gått annerledes. Det vitner om en tenkemåte som er konservativ og ikke tenker i absolutter.

På et dypere plan er en slik tankemåte nærmere sannheten eller «det beste». Menneskelivet er nemlig slik at vi ikke alltid kan vite alt med sikkerhet. Åpenhet for tvilen gjør en slik sett tryggere. Å forsone seg handler på mange måter om å åpne for at man ikke kan forstå alt. Det handler om å erkjenne sin egen subjektive begrensning.

Den som trekker ut av et forhold, står ofte veldig alene. Det kan være tøft, og mange par holder nok ut for lenge fordi den som vil ut av forholdet, ikke makter å ta avgjørelsen alene. Den som blir forlatt, kan motsette seg brudd med alt fra ren maktbruk til å unngå å snakke om situasjonen. Mangel på skilsmisse kan også være forårsaket av andre forhold som økonomi og kultur.

Det er legitimt å motsette seg et brudd, men den parten som vil ut, må respekteres. Den som forlates, kan ikke tvinges til å være enig i at skilsmisse er det beste, men den som vil skilles, kan ikke tvinges til å fortsette i ekteskapet. Kjærligheten er et barn av friheten, heter det.

Par som skiller seg som venner og er enige om å ta ut skilsmisse, har det kanskje lettere. Gjensidig enighet kan dempe skyldfølelse ovenfor partner og barn. Det har sine fordeler med tanke på samarbeid etter skilsmissen.

Likevel kan enigheten bli en hvilepute som hindrer partene i å ta skilsmissen alvorlig nok. Ekteskapet har kanskje vært tyngende og krevende i lang tid – skilsmissen blir en befrielse. Det er forståelig, men nyskilte som tar av, er ikke særlig sympatiske.

Venner snakker om det meste. Kjærligheten i et vennskap er preget av raushet og er ofte ubetinget. Man tåler mye av venner, og derfor kan nesten alt sies. Et gammelt ordtak sier at vennskap kan ende med kjærlighet, mens kjærlighet ikke kan ende med vennskap. Det trenger ikke nødvendigvis å være helt sant, men det er mye sant i det likevel.

Å være gode venner etter en skilsmisse kan være krevende. Å være redelig og behandle den andre med respekt er nok ofte mer realistisk å oppnå enn et godt vennskap. Skilte par er selvsagt ulike, men ideen om å være gode venner bør ikke overdrives, for det kan ofte være stor forskjell på partenes behov etter en skilsmisse.

Hvis man etter hvert får nye partnere og bonusfamilier og stebestemødre og halvsøsken på alle bauer og kanter, kan ideen om at alle skal være venner, bli et raushetens tyranni. At én part synes storfamiliejul er helt uproblematisk og dessuten «så hyggelig for alle barna», kan bli lammende og ubehagelig for den andre parten.

Når man som gift eller samboer stifter familie og får barn, skaper man i fellesskap noe eget – en liten familie. Slike nye familier opplever av og til å bli plaget av en velmenende storfamilie. Men kloke svigermødre holder en viss avstand.

Den regelen gjelder selv om familien skulle oppleve skilsmisse. Velmenende råd utenfra kan være irriterende. Middag med bonusfamilien kan vi vente med eller droppe, og av og til er det greit at den gamle kjernefamilien bare møtes alene.

For den ene parten kan storsamling med bonusfamilier og ekssvogre være helt topp og uproblematisk, men den forlatte, eller den som fortsatt sliter med skilsmissen, bør vises respekt så lenge ønsket om litt avstand er rimelig. Det er heller ikke nødvendigvis i barnas interesse at «alt er som før» etter en skilsmisse.

Samtidig kan storfamilien eller venner virke mer støttende enn før. De fungerer som lynavledere for et skilt par som ikke nødvendigvis er uvenner, men som har god hjelp i at noen tar seg av smalltalken og lager grei stemning.

En av de mest forståelige og ikke helt usanne, men mest irriterende frasene jeg hører om barn og skilsmisse, er at barn «tilpasser seg», og at de har «glemt det» når de blir voksne.

Synspunktet viser en manglende respekt for barns levde liv. Et barn lever når det er tre år vel så mye som når det er 13 år. Vanligvis sier folk at det er verre å skille seg når barna er i tenårene. Da er de i puberteten, og skilsmisse kan være opprivende for identitetsdannelsen. Poenget er ikke galt, men små barn har også tanker og meninger.

Dette er ikke nødvendigvis et argument mot skilsmisse, men et argument mot at man som forelder, når man skiller seg, pynter på sin egen dårlige samvittighet.

Det kan være riktig å skille seg, men vi kommer ikke unna at vi svikter når vi skiller oss.

Barn som opplever skilsmisse, fortjener foreldre som tar dem på alvor. En tre- eller syvåring lever her og nå, han tilpasser seg ikke. Tenk bare på alle 60-70-åringene med svær villa i Norge som strengt tatt burde flyttet i leilighet, men som ikke gjør det. Eller statsansatte byråkrater som klikker i vinkel når arbeidsplassene flyttes ut av Ring 3. De vil ikke – de lever gode liv og er ikke interessert i å bruke livet sitt på «tilpasning».

At barn er flinkere til slik tilpasning, er en myte som i verste fall skader barna. Man glemmer å spørre dem om hvordan de har det og å hjelpe dem med følelsene sine. Å bo en uke hos far for så å bo en uke hos mor er ikke enkelt, og det blir ikke nødvendigvis «bedre etter hvert når de tilpasser seg». Det må snakkes om, og det kan være krevende.

Barn er ofte beskyttende mot sine foreldre. Barna kan synes skilsmissen er et sårt punkt, men vet også at det er sårt for foreldrene. Hvis beskyttelsen av foreldrene resulterer i at man ikke snakker om det som er sårt, kan det oppstå en uheldig avstand i relasjonen mellom foreldre og barn. Det er vi voksne som har ansvaret for å unngå slike situasjoner. Sier vi at barna «tilpasser seg», kan vi komme til å ta for lett på foreldreansvaret.

Å være skilt er ensomt. Man blir ensom som forelder, men også i dagene når man er alene.

Mange i middelklassen snakker om oppsiden ved å styre egen hverdag. Man får én uke barnefri hvor tapt liv kan tas igjen, og én uke hvor en kan gjøre hva man vil med barna uten en partner som klager på alt mulig. Det nye livet har sine fordeler, men prisen er ganske høy uavhengig av hvor avskrekkende alternativet er – å holde ut ekteskapet.

Man kan finne mye trøst i at det nok ikke var mulig å unngå skilsmissen. Levde man med en tyrann, er det selvsagt sant. Ensomheten kan likevel komme snikende. «Så fint at dere samarbeider og begge deltar på skoleavslutningen» sier de andre foreldrene som ikke er skilt (enda). Ja, det er fint. Men du står der ganske alene som forelder.

Det kan føles unaturlig, for meningen med en familie er fellesskap. Dette er ikke et argument mot skilsmisse, men mot å tro det er en enkel greie. Ekteskapet er også en vanskelig greie, men da er dere to.

Teksten er på trykk i Minerva nr. 2-2018.