Da det ble litt mye i VG

Det største problemet med VGs dekning av Giske-videoen er ikke at de ikke fulgte sine egne rutiner som normalt, men at avisen antagelig gjorde det meste som de pleier. Torstein Ulserød i Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 30. mars 2019

«Hvis vi ikke ansvarliggjør lederne våre, kan vi heller ikke vente at de tar ansvar.» Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, 23.5.2015

VG tar «sterk selvkritikk» etter å ha gransket sin egen håndtering av den famøse Trond Giske-videoen. VG gir, i evalueringsrapporten som ble publisert 27.3., uttrykk for at avisen kan forstå at en drøy måned kan virke som lang tid for gjennomføring av en slik granskning, men slår fast at denne «tidsbruken har vært nødvendig for å sikre nødvendig kvalitet i gjennomgangen». Faktum i denne saken, i betydningen de ytre omstendighetene, er i grove trekk trolig kjent for de fleste i Norge nå.

Det dreier seg om en seks-sekunders snapchat-video av en kvinne som danser med Trond Giske på et utested i Oslo. En leder i Fagforbundet sendte i etterkant en bekymringsmelding til Arbeiderpartiet om at han selv opplevde dansingen som upassende. «Saken» for øvrig handler om hvorvidt kvinnen som danset med Giske til VG har gitt uttrykk for at hun selv opplevde episoden som «upassende», «ukomfortabel», «litt mye», «hyggelig», eller noe annet.

At det ikke er mulig for en organisasjon med VGs ressurser å gjennomgå, «med nødvendig kvalitet», en temmelig begrenset mengde sms-er og e-poster, og intervjue en liten håndfull mennesker, de fleste av dem ansatte i VG, for å få oversikt over dette helt banale faktumet, uten å bruke en måned, står ganske enkelt ikke til troende.

Det er således nærliggende å spekulere i om tidsbruken har vært nødvendig for å greie å formulere en rapport, der færrest mulig blir ansvarliggjort så mye at de må ta ansvar på noen annen måte enn gjennom retoriske øvelser. For det er en slik rapport vi har fått.

Nye hovedpersoner, nye konsekvenser

Det er VGs nyhetsredaktør, Tora Bakke Håndlykken, som har ledet arbeidet med VGs evaluering av seg selv. Håndlykken har stått for evalueringen av både sine underordnede og sin egen sjef, VGs sjefredaktør Gard Steiro. På pressekonferansen for fremleggelsen av evalueringsrapporten gjorde Håndlykken det klart at denne saken «har fått, og vil få konsekvenser for redaksjonen i VG.»

Vi kan bare konstatere at det ikke er snakk om den typen konsekvenser som VG gjerne etterspør når andre samfunnsaktører har sviktet. I stedet fikk vi presentert alle de velkjente retoriske grepene og «offensive» tiltakene en organisasjon gjerne tyr til når alvorlige feilgrep skal forklares og rettes opp, uten at det blir altfor ubehagelig for de på toppen. Det skal bli nye retningslinjer, naturligvis.

En medarbeider godt under toppledernivå blir på et vis ansvarliggjort: VG har «en enighet» med journalist Lars Joakim Skarvøy om at han skal ta seks måneders lønnet permisjon. Videre forklarte Håndlykken at mulige konsekvenser for sjefredaktør Gard Steiro, «ikke hadde vært et anliggende for arbeidet» hun hadde ledet. Hun ga deretter umiddelbart ordet til VGs styreleder Torry Pedersen, som slo fast at det ikke ville være en «proporsjonal konsekvens om Steiro skulle måtte gå av på grunn av denne saken». Et samlet styre mener at Steiro er rett person til å lede VG videre «og gjennomføre de foreslåtte tiltakene».

En mest mulig snever rapport

Disse konsekvensene er på sett og vis forståelige ut ifra de premissene VG har lagt til grunn i sin egenevaluering. Rapporten både starter og slutter med at VG høytidelig slår fast at det er «høye standarder» som gjelder for VGs arbeid, hva gjelder «journalistisk metode, presseetikk og integritet».

Det slås videre fast at «i denne saken har mye av dette sviktet». Og det konkluderes med at det skyldes at «hverken kildebehandlingen, kvalitetskontrollen eller de redaksjonelle kommandolinjene har fungert som normalt.»

Det har ut ifra rapporten derimot ikke vært noe tema til vurdering om det også kan være slik at det har gått galt i denne saken fordi veldig mye har fungert som normalt. Uten at det er meningen, åpenbart, etterlater imidlertid rapporten, og omstendighetene for øvrig, et inntrykk av at nettopp dét kan være VGs grunnleggende problem her.

Hvilke konsekvenser som fremstår som rimelige etter at feil og svikt er erkjent, kommer gjerne an på hva slags perspektiv man har på det som har skjedd. VG har anlagt et strengt formalistisk og mest mulig snevert perspektiv.

Hovedfokuset i VGs evaluering har vært å få oversikt over VGs kontakt med kvinnen i dansevideoen, før og etter publisering av saken. Rapporten er på over 50 sider, og mesteparten er gjengivelser av samtaler mellom de involverte partene, ulike versjoner av hva de ulike personene mener har blitt sagt på forskjellige tidspunkter, og gjengivelse av e-poster og sms-er.

Rapporten konkluderer på dette grunnlaget med at VG har sviktet i håndteringen av kvinnen. VG frikjenner seg selv på det mest alvorlige punktet, som gjaldt mulig bevisst fabrikkering av et sitat.

Her er det ord mot ord, og fordi samtalene mellom journalist Lars Joakim Skarvøy og kvinnen ikke er tatt opp, er det ikke mulig å dokumentere sikkert hva som har blitt sagt. Men det konkluderes med at kvinnen i alle fall «har blitt satt under et sterkt press, og sitert på utsagn hun ikke kan stå inne for», og at «dette er kritikkverdig.»

Når det gjelder håndteringen av situasjonen i etterkant av publiseringen, da det var klart for alle involverte at kvinnen var misfornøyd med bruken av sitatet fra henne, og at hun mente at hele saken ga et helt feil bilde av episoden, konkluderer rapporten med at denne var «for svak og forsinket». Både korreksjon av saken på VGs nettsider og beklagelsen fra VG burde kommet tidligere.

VG slår fast at «det tok altfor lang tid, både før det fulle bildet gikk opp for VGs ledelse, og frem til en full beklagelse ble gitt». Men hva som egentlig er «det fulle bildet» avhenger av perspektiv.

For VGs granskere begrenser dette bildet seg til noen «feil og unøyaktigheter», som de riktignok tar på alvor, men som like fullt fremstår som noe som uheldigvis skjedde på grunn av spesielle omstendigheter, misforståelser, eller rent tekniske svakheter, som for eksempel at retningslinjene for VG-journalisters behandling av kilder angivelig ikke har vært klare nok. Men VGs egen rapport tegner på mange måter et ganske annet bilde, uten at det trekkes noen slutninger eller tas noen konsekvenser av dette.

Redaktørens involvering

Rapporten etterlater egentlig ingen tvil om at ikke bare VGs journalister som jobbet med denne saken, men også Gard Steiro, visste godt hva de holdt på med helt fra begynnelsen av denne saken, og at de antagelig gjorde som de pleier.

VGs sjefredaktør Gard Steiro har ikke bare det formelle ansvaret for publiseringen av saken om dansevideoen med Giske. Han var også langt tettere involvert i arbeidet med denne dekningen enn det som er vanlig, fordi flere mellomledere var på vinterferie.

Et nøkkelspørsmål er naturligvis hva VGs sjefredaktør mente var saken her. Hvorfor var dette en sak det var relevant og viktig for VG å omtale? Steiro uttalte følgende til NRK på kvelden 21. februar, samme dag som VG hadde publisert saken om videoen: «Kjernen i saken er en bekymringsmelding. Den er gjengitt fordi den har offentlig interesse mens det pågår en strid knyttet til Giskes posisjon i partiet.»

Men som det fremgår av VGs evalueringsrapport, begynte VG å jobbe med «saken» før de ble kjent med at det fantes en bekymringsmelding. På formiddagen 20. februar mottok VG tips om at det eksisterte en video av Trond Giske. To journalister, en av dem Lars Joakim Skarvøy, blir umiddelbart «satt til å jobbe med saken». Steiro var informert. Først flere timer senere fikk VG tilgang til bekymringsmeldingen fra den tillitsvalgte i Fagforbundet. Senere samme kveld blir blant andre Steiro informert på e-post fra Skarvøy, som da har snakket med kvinnen i videoen, om at kvinnen ikke var klar over varselet (bekymringsmeldingen, red. anm.).

At Steiro har hevdet at «kjernen i saken er en bekymringsmelding», er forståelig. Det var det eneste formelle halmstrået som fantes for å kunne publisere en sak om episoden på Bar Vulkan som journalistikk.

Men VGs egen evaluering viser altså at Steiro åpenbart mente at dette var en sak som VG skulle jobbe med, både før VG visste at det fantes en slik bekymringsmelding, og han mente det åpenbart fortsatt etter at han var klar over at kvinnen i videoen, som var det eneste potensielle «offeret» i saken, ikke engang var klar over at det var sendt en slik bekymringsmelding.

Det kan godt argumenteres for at dette allikevel, med utgangspunkt i det man visste på dette tidspunktet, kunne være en mulig sak, men i så fall en åpenbart problematisk sak å omtale uten mer håndfast informasjon. Men Steiro tar ikke i denne situasjonen en fot i bakken for å la sine medarbeidere tenke litt på VGs «høye standarder for journalistisk metode». Han sender i stedet en mail til journalistene som jobber med saken, tidlig på morgenen 21. februar, om at de nå må «jobbe hardt og raskt».

Hellig overbevist

Steiro uttalte 4. mars i et intervju følgende om informasjonen han satt på: «Da jeg tok beslutningen om å publisere, vet jeg at hun (kvinnen i dansevideoen, red anm.) har vært motvillig til å stå frem og at hun trekker seg hele tiden på sitatene. Jeg vet at en har jobbet for å få henne til å si noe.» Likevel var Steiro, ifølge eget utsagn «hellig overbevist om (..) at hun reagerer på det Giske har gjort. (…) At dette er helt uproblematisk, har jeg aldri hørt».

Steiro visste altså at kvinnen i dansevideoen helst ikke ville bidra i saken i det hele tatt. Han visste også at hun ikke hadde noen befatning med bekymringsmeldingen. Likevel var han av uforklarlige grunner «hellig overbevist» om at hun «reagerte på det Giske hadde gjort», hva nå det skal bety.

Alt oppsummert har det, i lys av fremstillingen i VGs egen rapport, kort og godt ingen troverdighet når Steiro hevder at «kjernen i saken» for ham var bekymringsmeldingen. For hvis dette var kjernen, hvorfor omhandler ikke evalueringsrapporten VGs håndtering av selve bekymringsmeldingen? Denne bekymringsmeldingen er, som kjent, i ettertid plukket ettertrykkelig fra hverandre som åpenbart grunnløs, og sannsynligvis et ledd i maktkampen i Arbeiderpartiet.

Det fremstår snarere overveiende sannsynlig ut ifra VGs egen granskning, at redaksjonen som jobbet med denne saken i VG, Steiro inkludert, på ingen måte jobbet ut ifra sine egne prinsipper om å «gi leserne korrekt og balansert informasjon» og «belyse saker på en sannferdig måte». Tvert imot ser det ut til at VG, med Steiro i spissen, hadde bestemt seg for hva slags sak dette var i det øyeblikket de fikk kjennskap til snapchat-videoen, og at de deretter tøyde alle prinsipper og retningslinjer så langt de trodde de kunne slippe unna med, for å få publisert den saken de ønsket seg.

Balanserer på kanten

VGs styreleder Torry Pedersen holdt på VGs presskonferanse 27.3. en høystemt tale om redaktørrollen og pressens betydning i sitt forsvar for at Steiro må bli sittende. Han var opptatt av at vi kan få en tannløs presse hvis ikke redaktører har lov til å gjøre feil. «Det er en del av redaktørrollens egenart og kontinuerlig eksponere ferskvare for, i VGs tilfelle, millioner av lesere hver dag. Da vil det av og til bli begått feil. Blir det begått, må de rettes og beklages. Det er ingenting i redaktør Steiros utøvelse av redaktørrollen i VG, som viser at han ikke er seg dette ansvaret særdeles bevisst», uttalte Pedersen.

Men dette er ikke et særlig effektivt forsvar i Steiros tilfelle. Det finnes forskjellige typer feil. Det finnes feil som kan ses som hendelige uhell, man har gjort så godt man kunne, forsøkt å følge regler og prinsipper samvittighetsfullt, men likevel kommet i skade for å begå en tabbe. Slike feil bør alle, også ledere, kunne unnskyldes.

Det er noe annet når man bevisst balanserer helt på kanten av hva som er innenfor, og så trår feil. Mye tyder på at VGs håndtering av Giske-videoen er mer i den siste kategorien enn den første. Nå er det heller ikke slik at feilene her er begått i forsøket på å gjennomføre et heroisk stykke politisk gravejournalistikk. Demokratiet går ikke under om vi får litt mer tannløs journalistikk om dansevideoer.

Når du som redaktør systematisk heier frem journalistikk som du vet tøyer grensene for presseetikk, og det for å produsere en sak som tjener få andre formål enn å generere klikkene som betaler lederbonusen din, bør det ikke være all verdens toleranse når klare feil begås.

Som VGs egen Hanne Skartveit har uttrykt det, i en annen sammenheng, naturligvis: «Hvis vi ikke ansvarliggjør lederne våre, kan vi heller ikke vente at de tar ansvar.».

Innlegget var publisert i Minerva fredag 29. mars 2019.