Bjelken i Klassekampens øye
Klassekampen ser spøkelser ved høylys dag.
Publisert: 8. november 2024
Klassekampen er tydeligvis veldig bekymret over at det fins miljøer på høyresiden som mener noe annet enn venstresiden gjør. Både i en lederartikkel 16. oktober, skrevet av Bjørgulv Braanen, og i en lederartikkel 2. november, skrevet av Mari Skurdal, besværer avisen seg over all den lobbyaktiviteten og makten som fins til høyre i det politiske landskapet.
Avisen synes å mene at venstresiden står overfor en farlig overmakt. Men Klassekampen ser spøkelser ved høylys dag. Den sauser sammen ulike fenomener og greier ikke å se bjelken i sitt eget øye. Dermed blir også analysen dårlig.
At Magnus Takvam, etter mange tiår som politisk journalist, mener at NRK har gitt etter for politisk spinn med tynt innhold, er vel ikke akkurat en oppsiktsvekkende opplysning.
Den nylige diskusjonen om boken «Partiet» kan få noen hver til å lure på hvem som spinner mest om hva, og hvem som blir mest lurt. Man kan synes at det er dumt at det er sånn, men det er selvsagt ingenting å klandre høyresiden spesielt for.
Å trekke inn Civita virker også temmelig søkt. Vi er ikke lobbyister. Vi deltar i den åpne og offentlige debatten. Og hvis det er farlig, bør jo Klassekampen tenke over at også venstresiden har sine tankesmier, og at de er i flertall.
At næringslivet, særlig på Vestlandet, mener at den særnorske eierbeskatningen er skadelig, kan heller ikke forbause noen. Det er riktig nok nytt at noen av dem tør å si hva de mener, men hva er galt med det? Er de mektigere enn LO, som gjerne skjeller dem ut, og som har stor, både formell og uformell, innflytelse på hva Arbeiderpartiet og Ap-regjeringer skal mene?
Og hva skal vi si om Klassekampen selv?
Det vi kan si, er at Klassekampen er den avisen i Norge som får mest pressestøtte fra skattebetalerne. Av de 10 avisene som får mest støtte, er det ingen som har en vanlig borgerlig-politisk profil. Klassekampen kan altså, på skattebetalernes regning, fremme sitt venstreside-syn hver eneste dag. Det i seg selv behøver ikke å være galt – men det er tankevekkende at avisen så sjelden reflekterer over sin egen svært privilegerte stilling.
Selv har jeg også tillatt meg å peke på de mulige konsekvensene av at journalister og forskere står lenger til venstre enn befolkningen generelt – men akkurat det har Klassekampen vært uenig i. Da jeg for eksempel påpekte at tre av tre toneangivende ulikhetsforskere som Klassekampen intervjuet, tilhørte (den radikale) venstresiden, mente Klassekampen at det var irrelevant og ufint av meg i en leder 21. desember 2019.
Avisen er altså bekymret over at noen bedriftseiere på Vestlandet engasjerer seg og over at Civita fins – men ser ingen problemer med at den selv hvert år får store subsidier av skattebetalerne, at det er flere tankesmier på venstresiden enn på høyresiden, at LO har unikt stor innflytelse over det politiske liv, og at et flertall av journalister og forskere lener seg mot venstre.
Det kan virke som Klassekampen mener at vanlig politisk aktivitet og samfunnsengasjement på høyresiden er illegitimt, mens venstresidens engasjement bare er naturlig og sunt.
Alternativt har Klassekampen veldig lav selvtillit på vegne av egne meninger og overbevisning.
Innlegget er publisert i Klassekampen 6.11.2024.
Relatert
Norge må innse at verden er endret
Norges alenegang er ikke en styrke
Tyskland står foran et valg i misnøyens tegn
Folkeretten forsvares best av demokratier
Kritikken mot norsk utenrikspolitikk vokser – fordi den er feilslått
