Er norsk kulturpolitikk et rent subsidiesluk?
Økte bevilgninger har liten påvirkning på befolkningens kulturkonsum. Politikken er ikke tilpasset til kulturens siste paradigme.
Publisert: 5. februar 2023
Professor Pier Luigi Sacco deler kulturen inn i tre faser, eller paradigmer, for å forklare utviklingen i forholdet mellom kulturell aktivitet og økonomisk og sosial verdiskaping.
Overgangen fra ett paradigme til et annet er selvsagt noe flytende, som det er med alle former for paradigmeskifter. Paradigmer glir inn i hverandre, men hver av de tre paradigmene representerer forskjellige perspektiver på kultur og kulturell aktivitet.
Omkostningsdrevet kultur
I kulturens første paradigme var kulturen omkostningsdrevet. Dette var det dominerende paradigmet før andre verdenskrig. Kunst og poesi var kultur, og elitene dominerte det kulturelle landskapet. Senere ble kulturen riktignok mer knyttet til det nasjonale og nasjonalstatens utvikling, men fortsatt var den omkostningsdrevet.
Kultur var ikke en egen økonomisk sektor, og den var ikke tilgjengelig for majoriteten av mulige tilskuere. Kultur var elitistisk, og elitene finansierte den gjennom inntekter hentet fra andre samfunnsområder. Kulturen var med andre ord avhengig av subsidier fra utenfor den kulturelle sfære. Vi kan for eksempel se for oss et teaterstykke som blir finansiert uten mål om å nå ut til et bredt spekter av tilskuere og uten mål om å skape overskudd.
Investeringsdrevet kultur
I det andre paradigmet, som begynte å dominere etter andre verdenskrig, er det snakk om en investeringsdrevet kultur. Kulturbegrepet ble bredere, og kultur begynte å dreie seg om økonomi, utdanning og samfunnsutvikling.
Paradigmet karakteriseres gjennom en eksplosjon i størrelsen på kulturelle markeder – kultur blir gjort tilgjengelig for massene via oppfinnelser som kino, radio og tv. Det ble mer vanlig å investere i kultur, ikke utelukkende for estetikkens skyld, men fordi økonomisk overskudd i langt større grad ble muliggjort.
Her kan vi se for oss hvordan det ble mer vanlig å investere storstilt i musikkfestivaler, ikke nødvendigvis kun for musikkens skyld, men fordi det i større grad var blitt gjort tilgjengelig for massene og muliggjorde store overskudd.
Selv om tilgjengeligheten til kultur var blitt langt større, representerte kultursektoren en relativt liten nisje på den makroøkonomiske skalaen. Det var nødvendig med teknologiske og økonomiske ressurser for å skape og tilby kultur.
Innovasjonsdrevet kultur
Det tredje og foreløpig siste paradigmet representerer i større grad en innovasjonsdrevet kultur. Et sentralt kjennetegn ved «kultur 3.0» er at det har kommet en rekke nye innovasjoner – med internett som det mest slående eksempelet.
Dette er innovasjoner som i tillegg til å øke tilgjengeligheten av kultur for folk flest, også øker mengden produsenter av kultur. Nettopp dette er avgjørende for kulturens tredje paradigme – produsentene blir en masse. Det finnes nå både mange brukere og mange produsenter. Massene finnes på begge sider av markedet.
Eksempelvis kan unge produsere innhold og legge det ut på YouTube, og innholdet kan få millioner av visninger. Dagens unge kan innovere fra barnerommet.
Nye grupper entrer kulturområdet, slik som produsenter, ingeniører og fans. Det blir en større forbindelse mellom økonomien og kultursektoren. Kulturen blir på mange måter rasjonell – mennesker kan og vil tjene penger på den.
Har norsk kulturpolitikk tatt kulturens utvikling innover seg?
Samtidig som vi har kommet stadig lenger inn i paradigme tre, har kulturbudsjettet hatt en jevn økning i størrelse. I 2001 var de statlige bevilgningene til kulturformål på 3,8 milliarder kroner, i 2005 var bevilgningene på 5 milliarder, mens det i 2013 var kommet opp i 9,95 milliarder kroner.
Etter innføringen av Kulturløftet hadde kulturbudsjettets andel av statsbudsjettet en relativt jevn stigning. I 2005 utgjorde kulturbudsjettet 0,80 prosent av det totale statsbudsjettet, mens det i 2013 var kommet opp i 0,96 prosent.
Enger-utvalget rettet allerede i 2013 kritikk mot den norske kulturpolitikken. Utvalget pekte på at kulturfelt som hadde fått store budsjettmessige løft, ikke hadde fått en tilsvarende økning i publikumsbesøk og kunstproduksjon. Dette gjaldt blant annet scenekunstområdet, orkesterfeltet og det visuelle kunstfeltet.
I senere år har de statlige bevilgningene til kultur fortsatt å øke, riktignok ikke som andel av statsbudsjettet, men milliardene til kulturformål blir stadig flere. Til tross for økte bevilgninger til kulturformål, er det mye som tyder på at dette ikke fører til økt kulturell aktivitet på de samme områdene.
Unge konsumerer kultur på andre måter enn tidligere. De bruker internett mer enn noen gang. Netflix, YouTube og dataspill er også kultur. I dag trenger vi ikke lenger å gå til institusjoner for å få kultur. Det er stadig flere kanaler og arenaer hvor vi kan produsere og konsumere kultur.
Det er en åpenbar svakhet ved norsk kulturpolitikk at det ikke medfører økt kulturell aktivitet på de områdene som får økte bevilgninger. Det tyder på at mye av norsk kulturpolitikk fortsatt er for omkostningsdrevet.
Kultur 3.0 befinner seg fortsatt i et tidlig stadium og det vil derfor være naturlig å karakterisere dagens kultursituasjon som en kompleks overgangsperiode.
Elementer fra paradigme 1.0 og 2.0 er fortsatt med på å prege perspektivene på kultur. Men kan det tenkes at kulturens potensial i 3.0 ikke blir utnyttet i tilstrekkelig grad gjennom norsk kulturpolitikk?
Innlegget er publisert hos Subjekt 3.2.2023.
Relatert
Har finansbyråden lest rapporten?
Liste over mulig sløsing i Oslo kommune
Offentlig sløsing må tas seriøst
Er det styringsproblemer på systemnivå i Oslo? Omfanget av sløsing og svikt tyder på det.
Vil du være en medløper?
