Politikk og samfunn

Avslører bedehuskulturens hule moral

Hvis kjærligheten er så sterk, er det et paradoks at Bjørn Eidsvåg er så redd for synd. Lars Gauden-Kolbeinstveit på Minervanett.no.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 12. oktober 2016

Hvis kjærligheten er så sterk, er det et paradoks at Bjørn Eidsvåg er så redd for synd.

I Etterlyst: Jesus, som går for fulle hus på Det Norske Teater i disse dager, er Bjørn Eidsvågs sentrale poeng Jesu ord ”å gjøre mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg.”

Det er et godt utgangspunkt.

Likevel sier grinebiteren i meg at forestillingen tidvis forkynner en pervertert individualisme, hvor det kun er én moral: Kom ikke her og si at noe er synd!

Offerløs synd

Det er liten tvil om at mye av norsk bedehuskultur har vært, og er, på bærtur – det vet enhver sør- og vestlending. For mange er nok Eidsvågs harselas og kritikk av bedehuskulturen god terapi. Det finnes mange pensjonister i Norge som opplevde kjipe ting på bedehuset. Forstokkede og forskrudde tanker om seksualitet og dans, for å nevne noe. For disse, men også for yngre mennesker med mer kristenautoritære foreldre, eller som har opplevd vekkelsesbølger i nyere tid, kan Eidsvågs ufarliggjøring av irrasjonelle forstellinger om hva som er synd være frigjørende.

Men frigjørende til hva? Klart det er ok å ta seg en øl og danse, men livet er fortsatt fullt av fristelser til umoral, eller av moralske dilemmaer. Disse drøfter ikke forstillingen i nevneverdig grad. Det er den offerløse synden Eidsvåg tar et oppgjør med, men det er relativt enkelt å godta homofili. Det plager ingen.

Ord og kjærlighet

”Når ordet (Bibelen) kommer i veien for kjærligheten, må ordet vike”, sier Eidsvåg i forestillingen. Men er det alltid så enkelt? Kjærlighet er komplisert, og det er ikke sant at ord og regler enten kommer i veien for den eller ikke. Det finnes tvilstilfeller, og mange ganger kan avholdenhet være det som redder kjærligheten. Alle som har vært på et julebord, vet det.

Eidsvåg går litt for lett utenom de vanskelige valgene. Homofili er selvsagt ok, men er det greit at homofile par får barn ved hjelp av surrogatmor? Er det i alle tilfeller greit å få barn ved hjelp av sæddonasjon? Hva med eutanasi? Selvbestemt abort bør nok være lov, men er det ikke noe å diskutere lenger? Bio- og genteknologi gir – og kommer til å gi – oss store etiske utfordringer fremover. En ”tut og kjør”-individualisme blir for enkelt i møte med disse utfordringene.

Arvesynden gir likeverd og frihet

Jeg er usikker på om Eidsvågs linje gir tiltrekkelige og holdbare liberale svar til folk. Han har rett i at mørkemenn på bedehus har, og hadde, et forstokket syn på homofili og dans, men forestillingen gir oss ikke noe alternativ.

Eidsvåg liker ikke syndsbegrepet og spesielt ikke arvesynden. Eidsvåg har rett i at ideen om arvesynd har blitt brukt til å holde folk nede, men jeg er uenig at ideen om arvesynd av den grunn må avfeies. Poenget med ideen om arvesynd er ikke å holde folk nede og gi kirken makt. Den har riktignok gjort det også, men i protesten mot maktbruk må vi ikke helle barnet ut med badevannet. Ideen om arvesynd er grunnleggende anti-autoritær. Vi er alle syndige mennesker og like for Gud, var Martin Luthers sentrale poeng. Ingen har rett til å dømme andre.

Ideen om arvesyndens konsekvens er uvurderlig for politikken: Den tøyler troen på menneskets evner til å skape himmelrike på jorda. Ansvaret for et eventuelt himmelrike ligger hos Gud. Dette var et viktig poeng for Augustin: Vi mennesker skal nettopp ikke sysle med å forsøke å skape et himmelrike. Derfor står kristen tenking i en direkte motsetning til fascismen og kommunismen.

Arvesynden er ikke en antropologisk spekulativ ide om menneskenaturen. Menneskenaturen er broket og vi har evnen til både det gode og det onde. Og vi blir ikke bedre mennesker av å fortrenge det vonde, snarere tvert i mot.

Livet skal leves på jorden

Der hvor Eidsvåg likevel har er poeng, er når han kritiserer protestantismens tendens til å gjøre livet på jorden om til en parentes: Vi er alle syndere som bare venter på den store frelsen og det evige liv.

”Av jord er du kommet og til jord skal du bli – og ferdig med det”, sa tidligere domprost i bedehusbyen Stavanger, Per Frich Høydal. Dette var ment som en protest mot protestantismens nedvurdering av livet her på jorden. Det som betyr noe for oss her og nå. Hverdagen med sin mening, øyeblikk, nedturer og oppturer.

Men skal vi konsentrere oss mer om det dennesidige – og gjøre det livet det faktisk er grunn til å tro på – bedre, nytter det ikke å fortrenge synden. Vi kommer ikke utenom. Preiket om synd gir en mulighet til maktmisbruk, og det avslører Eidsvåg godt med sin kritikk av bedehuskulturen.

Men ved å avfeie all snakk om synd, så åpnes det for en speilvending av hele det autoritære narrativet på bedehuset. For et narrativ om at alt i grunnen er greit, og at hele syndsbegrepet bør skrotes, kan også lede mot noe autoritært: De som protesterer, kan oppleve at de blir holdt utenfor, til tross for at dette neppe er Eidsvågs hensikt.

Slår inn åpne dører

Eidsvåg kan avsløre – hold dere fast – at Jesus hadde langt hår. Publikum ler. Det er mye dumt som har blitt sagt på bedehuset, og vi skal ikke bortforklare overgrep, eller relativisere menneskers vonde erfaringer med å peke på at det er andre problemer med religion – for eksempel deler av islam – som er viktigere å ta opp. Noen har vonde erfaringer fra bedehuset og de fortjener fortsatt oppmerksomhet.

Men blir det et problem for Eidsvåg og forestillingen at han virker så ferdig med hele greia? Hvor skummelt var det egentlig at vi fikk høre at Gud ser alt vi gjør? Han gikk jo på dans på folkets hus til tross for advarsler. Hvor mye makt har og hadde egentlig bedehuset? Noen har garantert opplevd vonde ting i kristen sammenheng, og det forekommer fortsatt. Det har Eidsvåg og jeg også, men vi kom oss videre.

Som ung var jeg aktiv i en kristen ungdomsklubb i Stavanger. Det var et fint miljø med sine oppsider og nedsider. I slutten av tenårene engasjerte noen mørkemenn seg i ungdomsklubben. De var som vanlig forkledd som gladkristne. De irriterte oss, og konfliktnivået var til tider høyt, men egentlig var de aldri en trussel. De hadde liten støtte, og foreldrene våre støttet oss. Noen prester og menighetsrådsmedlemmer sa at vi unge var for liberale, men det brydde vi oss ikke om. Vi hadde lest vår Luther og visste at var det noe Jesus var kjent for, så var det at han ikke hadde respekt for autoriteter.

Sex og pietisme

Det er en gjennomgangsmelodi i store deler norsk kristen ungdomskultur at pietistisk kristendom med sitt snerpete syn på seksualitet og rus sjelden får dominere. En konservativ mor rer kanskje opp senga i kjelleren til sønnens studiekjæreste når hun kommer på besøk, men det blir ikke mindre vin og sex av den grunn. Pietismen biter ikke alltid, men kanskje den noen ganger gir unge mennesker en retning? For selv om et forstokket og fortrengende syn på seksualitet ikke gagner mennesker, er heller ikke fravær av grenser spesielt formålstjenelig.

Vi skal ikke glemme de som frykter og har grunn til å frykte kristne mørkemenn, men det store flertallet, som Eidsvåg tilhører, ler bare av kristne mørkemenn. Vi er ferdig med dem. De er stort sett utdefinert. Et illustrerende eksempel fra Eidsvåg er når han anekdotisk forteller om at de hadde bandøving i kjelleren på Menighetsfakultetet under teologistudiene. En vaktmester klaget på musikken og sa den kunne føre til fortapelse. Men anekdoten til Eidsvåg treffer ikke, fordi det var studentene med sine trommer og bassgitarer som hadde overtaket – ikke vaktmesteren.

Eidsvågs intensjoner om å holde mørkemennene på avstand er høyst prisverdig og hans avkledning av forstokket kristendom er treffende. Men hvis Eidsvåg skal lykkes med å holde mørkemennene på avstand, må han våge å snakke om moral og utfordre menneskers tilbøyelighet til synd. Folk følte seg ofte ikke hjemme på bedehuset, men i Eidsvågs hus er det for få redskaper til å håndtere dagens moralske utfordringer.

Innlegget var publisert på Minervanett.no onsdag 12. oktober 2016.