Ideer

Klassebevissthet på norsk

I diskusjoner om klasse og anerkjennelse ser vi to syn manifestere seg. Konflikten dreier seg enkelt sagt om kollektivisme versus individualisme. Med en mer kollektivistisk tilnærming er man opptatt av å anerkjenne arbeiderklassen som klasse. Med en mer individualistisk og liberal tilnærming er man opptatt av å anerkjenne individet og dets rett og mulighet til sosial mobilitet.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 16. oktober 2020

Disse to perspektivene kommer ofte til uttrykk i litteraturen. Skildringer av manglende respekt for arbeiderklassen som kollektiv, eller for individer fra arbeiderklassen, er en gjenganger i skjønnlitteraturen og populærkulturen. Et forsvar for det kollektivistiske perspektivet kommer frem i romanen Blind, av Lars Ove Seljestad, fra 2005. Den kritikerroste romanen, og spesielt kapittelet «Fars tale», hvor Arbeiderpartiets «utdanningsutopi» får gjennomgå, er svært interessant og fremmed for utdannelseselitens individualisme. Faren til hovedpersonen, Geir Kinsarvik, jobber i industrien, og har bakgrunn fra et mer tydelig klassedelt samfunn i Odda. Faren slakter tanker om sosial mobilitet og mulighetslikhet skapt av Statens lånekasse. Slike tanker er til skade for fellesskapet forstått som kollektiv, og fremmer en selvsentrert individualisme. Geir er skoleflink og drømmer om å ta utdannelse og slippe bort fra den trange bygda. Likevel er «Satans lånekasse» og «sjanselikheit» skjellsord faren bruker i sin advarende tale om å forlate egen klasse. Sosial mobilitet gir ingen anerkjennelse når alt kommer til alt, ifølge faren.

Konservativ arbeiderklasse

En helt annen bok, som kom ut i år, er den kritikerroste boka Mjøsa rundt med mor, av Bjørn Hatterud. På omslaget kalles boka for «ei annleis klassereise». Hatteruds bok er særlig god fordi den forsvarer individuell sosial mobilitet på andre premisser enn den typisk venstreintellektuelle, høyt utdannede måten. En slik måte å forsvare individualisme og sosial mobilitet på er ofte fremmed for arbeiderklassen, som har en helt annen kultur. Som Torbjørn Røe Isaksen skrev i Morgenbladet for noen år siden, har venstreintellektuelle ofte problemer med å forstå hvor konservative arbeiderklassens verdier er. Det er kanskje banalt at arbeiderklassens verdier er tradisjonelle, men det er viktig for å forstå en allianse mellom venstresiden og høyresiden – mellom arbeid og kapital.

Både det individualistiske og kollektivistiske perspektivet på klasse har utvilsomt noe for seg, men et interessant trekk er hvordan arbeid og kapital i Norge først og fremst finner allianser i det mer kollektivistiske perspektivet.

Den norske industriarbeideren er opptatt av at arbeid er den viktigste kilden til velferd. Brød på bordet gir trygghet. Denne tryggheten skapes sammen med industrieiere med kapital. Kapitalen skal ikke få utbytte oss, men da må vi stå sammen kollektivt og kjempe for lønn og verdige arbeidsforhold. Begge parter i alliansen modererer seg: Arbeiderene får god lønn mot at de godtar høye produktivitetskrav og frontfagsmodell for å sikre konkurranseevne.

Denne alliansen har fått svekket makt både kvantitativt og kulturelt de siste tiårene. Kvantitativt fordi tjenestenæringer og offentlig sektor vokser, mens privat industri sysselsetter en lavere andel. Kulturelt har den tapt seg fordi økonomisk overflod fremskynder andre verdier. Klima, likestilling og selvrealisering blir relativt viktigere enn mer materielle og økonomiske verdier. Dette skaper en spenning mellom høy og lav på venstresiden i politikken – mellom dem som forsvarer mer konservative verdier som kollektiv og industri, og dem som snakker om progressive verdier som sosial mobilitet eller klima. Faren til Geir representerer industriarbeideren, som forakter det progressive. Han misliker for eksempel sterkt skolen og læreres lange ferier – de skaper ikke (materielle) verdier.

Klassekampen mot identitetspolitikk

I tillegg forsterkes spenningen på venstresiden ved at klasseperspektivets orientering rundt industribygging og kamp mot (økonomisk) ulikhet blir utfordret av den mer identitetspolitiske venstresiden, som ofte representerer verdier som bare er enda fjernere for en tradisjonell arbeider. Slik åpnes døren til mer høyrepopulistisk identitetspolitikk fordi den, om ikke annet, forfekter verdier som står arbeiderklassen nærmere: tradisjoner, nasjon og familie. Likevel skal det bemerkes at den mer konservative og klasseorienterte delen av venstresiden står sterkere i Norge blant annet på grunn av at klassekampen utfordrer den identitetspolitiske venstresiden.

Venstresiden i Norge er samtidig også splittet i sitt syn på klasser. Det ser vi i synet på sosial mobilitet, som ofte forfektes som veldig sentralt å lykkes med – ikke bare som mulighet, men også som resultat. Dette skillet kom blant annet til uttrykk da Magnus Marsdal, fra det mer radikale Manifest, anmeldte boken Det trengs en landsby, av Sigrun Aasland, i Agenda. Marsdal mente at Aasland var for opptatt av sosial mobilitet. Klassekamp handler ikke primært om å legge til rette for sosial mobilitet, men å sikre arbeiderklassens interesser der de er, ifølge Marsdal.

Det er ikke vanskelig å enes om at mulighetslikhet er sentralt for å sikre frie individuelle valg. Hvordan vi tolker begrepet mulighetslikhet, og hva som tyder på at det forekommer, er det likevel uenighet om.

Like barn leker best

Bøkene til Seljestad og Hatterud beskriver på ulikt vis at når alt kommer til alt, så slår normen om at «like barn leker best», inn. Vi er muligens frie til å velge slik vi vil, men som Hatterud så presist beskriver, finnes det mange kulturelle koder og språk, som ikke er like tilgjengelig for alle klasser. Muligheten for å slå igjennom og gjøre karriere er der uten tvil, men når forelesningene er over og sommerferien står for døren, trer forskjellene frem. Det er ikke alle som skal på en stor hytte i Blindleia eller på 60-årsdagsfeiring i Toscana med storfamilien som har leid (eller gjerne eier) hus med basseng og vinkjeller. Når eksamen og masteroppgaven er levert, er det han som ble tipset om å ta et akademi ved en tenketank av onkel i departementet, som raskest får jobb – ikke hun med far som jobber på smelteverket i Sauda. Unntakene og mulighetene finnes så klart. Det bør ikke stikkes under stol, men det bør heller ikke det faktum at kulturell kapital har noe å si for hvordan man klarer seg om man forsøker seg på å klatre mellom klasser.

Det er denne klatringen faren til Geir advarer mot. Man forlater sine egne om man tar høyere utdannelse. Som sagt finnes unntakene – for eksempel en skoleflink gutt med arbeiderklassebakgrunn som tar mastergrad. Han får seg en greit betalt jobb, men ikke nødvendigvis så mye mer enn han ville tjent hjemme på fabrikken. Han gifter seg kanskje med en legedatter som tjener det samme. Men det er hennes foreldre som stiller lånesikkerhet slik at de slipper å bo i Groruddalen eller på Holmlia. Det er de som spanderer Frankrike-tur og kan navnet på vinene svigerfar betaler. Gutten er kanskje ikke religiøs og ønsker ikke å døpe barnet de får, men det blir slik likevel. «Slik gjør de det bare» i familien han har giftet seg inn i – og de er jo så rause, som kona sier. Dessuten er de jo ikke kristenkonservative – de følger bare en tradisjon. De er liberale, høyt utdannet i generasjoner, og stemmer Venstre. Han får ros under middagsselskapene for at han er blitt rådgiver i departement, men anerkjennelsen har en pris: den snikende følelsen av at han står i gjeld til svigerforeldrene. De blander seg lite, men likevel er de ulik ham. De er rause og omsorgsfulle nok. De samtaler om det meste, men han kommer aldri helt inn i varmen – spesielt ikke når alvoret i livet slår inn.

Det burde ikke være slik. Vi burde kunne anerkjenne hverandre på tvers av klasser, religion og kultur, men det er lettere sagt enn gjort. Anerkjennelse på tvers er vanskelig, men lettere i sivilsamfunnet – i politikken eller i arbeidslivet, i den mer profesjonelle og regelstyrte delen av livet vårt. Der liberalismens ideer om at likhet betyr likeverd, har festet seg mer. I familien er dette derimot ikke like enkelt. Der oppnås likeverd om du er lik. Om gutten hadde blitt hjemme i bygda og fått jobb på fabrikken, kunne han skålt med svigerfar ved middagsbordet og snakket piss om de utenlandske eierne. Og på sitt beste hadde de vært bevisst alliansen mellom arbeid og kapital. De hadde fått med seg at også LO har uttalt at formuesskatten er til hinder for norsk eierskap – og at norsk eierskap kan være i arbeidernes interesser. Far og svigersønn ville sammen gjort narr av intellektuelle som vil legge ned oljeindustrien og leve av klima. De kunne døpt barnet, men i fellesskap vært enige om at religion er noe borgerlig tull, men at de gamle mer konservative prestene i det minste trodde på Gud.

Kona og moren hennes kunne ryddet av bordet og tatt oppvasken uten at en sosialantropolog påpekte at mangel på likestilling ikke bare er et problem innenfor islam. Far og svigersønn skal ut og skifte hjul på bilen etterpå – da skal damene hvile. Det likestillings- og klimamaset kan du dra tilbake til Blindern med. Det har ingenting med reell likestilling å gjøre. Gutten kunne oppnådd gjensidig anerkjennelse i hjembygda fordi likeverd oppleves mye mer reelt når vi også er like og har samme bakgrunn. Gjensidig anerkjennelse mellom ulike mennesker er mye vanskeligere å oppnå. Men ulikheten ligger der skjult likevel. Gutten gir opp drømmer om å studere ved universitetet. Han gir opp sine individuelle drømmer for å passe inn og bli anerkjent.

Trang arbeiderklassekultur

For også bygda og arbeiderklassens kultur kan være trang. Hatterud beskriver godt denne spenningen mellom å søke ut for å slippe fra det trange, samtidig med ønsket om å ha en fot igjen hjemme i det som kjennes trygt og godt. Hatterud klarer klassereisen, og oppnår gjennom en hard kamp anerkjennelse uten å miste sin individualitet. Han nekter å godta en mer intellektuell forståelse der for eksempel det å være opptatt av firefelts motorvei og bilpolitikk er en form for egosentrisk og usunn individualisme. En slik tilnærming til individualisme, der folk fra arbeiderklassen som stemmer Frp blir stemplet som egoistiske, eller at de ikke forstår sine egne interesser, har dels vært et problem for venstresiden og Arbeiderpartiet. Ikke så overraskende, kanskje, at nettopp den mer klassebevisste Magnus Marsdal advarte mot dette i sin bok, Frp-koden, som kom ut i 2008.

Hatterud forsøker ikke å fornekte sine egne for å oppnå anerkjennelse. Han skal heller ikke godta eller forstå at de liker Ole Ivars på innlandsbygda der han kommer fra, for ikke å være nedlatende. Han liker Ole Ivars fordi det er bra musikk og det er en del av ham. Det Hatterud oppnår og beskriver, er hvor vanskelig det kan være å oppnå anerkjennelse hvis en foretar en klassereise. Som jeg skrev i min anmeldelse av hans bok (Minervanett) tror jeg Hatterud klarer det likevel, fordi han er trassig, men ikke minst på grunn av den enorme kjærligheten han opplever hjemmefra. Kjærlighet gir trygghet til å ta individuelle valg. Dette står i en kontrast til faren til Geir. «Fars tale» kan ikke kalles helt kjærlighetsløs, men det er en hard og betinget kjærlighet. Faren forklarer hvor det er mest realistisk å oppnå anerkjennelse og trygghet. Vi kommer ikke unna at det ofte er hos våre egne, men da må vi samtidig ofte oppgi egne drømmer. Det er ikke plass til noe individualisme i «Fars tale». Farens kjærlighet er beinhard og kollektivistisk: «Eg synes det er tragisk at du er blitt skuleflink», sier faren til sin egen sønn. Faren frykter at sønnen skal miste sine egne og dermed seg selv. Og det er på mange måter det som skjer. Det går ikke så bra for Geir.

Sosial mobilitet er ikke sosialt

Klassereise og sosial mobilitet er først og fremst en individuell greie. Det kan selvsagt være enormt avgjørende og frigjørende for den enkelte. Derfor bør muligheten være der, men menneskers behov for anerkjennelse er også helt sentral. Denne spenningen mellom å være fri (individuell) og samtidig søke anerkjennelse (fellesskap) er kanskje best drøftet og beskrevet av den tyske filosofen Hegel. Kollektivet, standen eller lauget du kommer fra, kan utvilsomt være til hinder for individuell frihet, men vi trenger samtidig et fellesskap for å bli anerkjent: for å bli oss selv bevisst, for å realisere oss selv som frie og ansvarlige borgere i fellesskap og samfunn. Hegel fryktet i likhet med moralfilosofen Adam Smith (som Hegel leste) at opplysningstiden og markedsøkonomiens individualisme skulle føre til at mennesker ikke oppnådde anerkjennelse fordi sosiale strukturer ble brutt ned. Hegel kan leses som en tidlig kritikk av klassereisens nyrikdom, der individer søker anerkjennelse i «ytre tegn», som han skrev. Nyrikes forbruk latterliggjøres og anerkjennes ikke, nettopp fordi det bryter med klassesamfunnets innretning og smak. Likevel ser vi også at arbeiderklassen ofte har mer sans for nyrikes forbruk. Den nyrike er tross alt ikke borgerlig, og han anerkjennes fordi det prangende forbruket harmoniserer med det arbeideren ville kjøpt hvis han hadde vunnet i Lotto. Dette ser vi også komme til uttrykk når vi ser hvor populære nyrike kan være i Norge.

Det liberale forsvar av klassereise og sosial mobilitet er prisverdig og riktig, men hvis behovet for anerkjennelse overses, er man naiv som ikke ser hvor sentralt anerkjennelse er, og at det ikke oppnås uten kamp. Kollektivister bommer på sin side fordi de glemmer at mennesker er svært ulike, og at det er ved toleranse for forskjeller, og gjennom likeverd, individet oppnår gjensidig anerkjennelse.

Seminar og tillit

Alliansen mellom arbeid og kapital bør ikke skjønnmales. Det kan både marxister og liberalister enes om. Men hvorfor den ikke bør skjønnmales, er det fundamental uenighet om. På sitt beste er det derimot ikke den marxistiske, men den liberale og åpne forståelsen av økonomi som får gjennomslag i Norge. På sitt verste kan alliansen mellom arbeid og kapital brukes til å fremskynde en mindre liberal økonomisk politikk. På 70-tallet ble ikke alliansen utnyttet til å sikre langsiktig bærekraft og konkurranseevne, men for å skaffe seg subsidier istedenfor å omstille seg. Næringspolitikken fra 1970-tallet og fremover tok en liberal retning. Det har vært helt avgjørende for å sikre konkurranseevne og høy sysselsetting. I dag snakker en sprikende, men forsterket venstreside stadig mer om aktiv næringspolitikk, industribygging og en mer offensiv stat. Skal mer liberale krefter ikke tape ytterligere terreng i denne debatten, bør vi huske på hvor viktig alliansen med arbeiderklassen er. Uten medhold fra LO ville mange av de viktige liberaliseringene de siste tiårene ikke sett dagens lys. Skal liberale ideer om økonomi oppnå anerkjennelse, kommer vi ikke utenom kulturens betydning. Norsk kultur er mye forskjellig, men egalitet, motkulturer og (moderat) klassebevissthet har stått sterkt. Skal borgerlige oppnå anerkjennelse fra denne delen av kulturen – og dermed ha tillit og få politisk gjennomslag – er det grenser for hvor høy ulikhet som er gangbar. Man bør for eksempel være litt forsiktig med hvor dyre seminarer man deltar på.

Innlegget er på trykk i Minerva nr. 3/2020.