Liv Tørres og Jonas Bals har kommet med hvert sitt svar på det jeg har skrevet om LO og norsk Midtøsten-politikk. Tørres har to ting å si. For det første er hun glad for at jeg har «innrømmet» at mitt notat om LO ikke bygger på forskning. Men hun vet godt at jeg skrev nøyaktig det motsatte: Notatet bygger i høyeste grad på forskning. Jeg forklarte at det foreligger et ferdig bokmanus, som er grunnlag for notatet.
For det andre mener hun at den eneste grunnen til endringer i LOs og Norges holdninger til Israel, er Israels handlinger. Jeg vet godt at Israels politikk har hardnet til under Netanyahu. Alle vet at det religiøse høyre har fått større makt i Israels regjering og at politikken overfor palestinere på Vestbredden og Gaza-stripen har hardnet til også før 7. oktober-massakren. Men hvis man innbiller seg at en stor organisasjon som LO, med mange mektige forbund og personer, danner seg politiske oppfatninger som en ren refleksjon av virkeligheten, har man et svært naivt syn på hvordan politikk blir til. Alle de nordiske fagforeningsfolkene jeg intervjuet i min forskning, var tydelige på at de overlot synsing om Midtøsten til helt andre instanser fordi en sammenslutning av fagforeninger aldri blir proffe nok til en slik oppgave.
Bals mener på sin side at jeg kommer med «grove insinuasjoner». Han skriver at det ikke er plass til å besvare insinuasjonene. Men så bruker han omkring 4000 tegn, altså kronikk-lengde, på å skrive om sin kamp mot fascismen, og om antisemittisme på ytre høyre under Trump og Musk. Det er utmerket at han anerkjenner at antisemittismen finnes langs hele det politiske spekteret. Mange på venstresiden vil benekte det. Jeg mener likevel Bals ikke ser farene i en gradvis radikalisering i de politiske standpunktene i LO når det gjelder Israel og Palestina. Det å påpeke at LO i praksis er som BDS på dette feltet, er ikke det samme som å blåse i palestineres menneskerettigheter.
Svarene til Tørres og Bals illustrerer nøyaktig de utfordringene man sto overfor i Storbritannia da man begynte å ta opp problemene med antisionisme og antisemittisme i Labour-partiet og i deler av fagbevegelsen i landet. Man blokkerer automatisk problemstillingen mentalt og kaller alt for israelsk propaganda. Men britiske forskere og britiske jødiske stemmer ga seg ikke. Noen av dem betalte en høy pris. Til tross for voldsom motstand fra mektige organisasjoner og personer, dokumenterte man virkningen av antisionismen på britiske jøder og tvang fram selvrefleksjon.
Jeg mener at målet bør være at norsk fagbevegelse med LO i spissen må oppnå lignende selvrefleksjon.
Relatert
En hyllest til Amerikas Forente Stater
Flere må utfordre bistandslauget
Bistandsorganisasjonene tier når det teller
Tapermentalitet fra Minerva
Vi trenger en ny maktutredning
