En spesiell konferanse i Kirkenes 23.–24. februar 2022

Mens Russland rykket inn i Ukraina for et år siden, deltok jeg på den årlige Kirkeneskonferansen, og fikk se den banale offermentaliteten til en aggressiv krigsmakt på full display. Det gjorde inntrykk.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 25. februar 2023

Fredag 24. februar markerer ettårsdagen for Russlands angrepskrig mot Ukraina. Den får meg til å tenke på hvor jeg var på akkurat det tidspunktet: på den årlige Kirkeneskonferansen som kretser rundt det grenseoverskridende samarbeidet i Barentsregionen.

Fjorårets konferanse var også viet markeringen av 10-årsjubileet for grenseboerbeviset, en ordning som hadde gjort det enklere for de nærmeste grenseboerne på hver side av russergrensen å besøke hverandre, handle osv.

Jeg var opprinnelig invitert til å delta i et panel på ettermiddagen den 23. februar for å snakke om verdiene av åpne grenser, sammen med en finsk politiker og EUs ambassadør for arktiske saker til Barentsregionen. Rett før konferansen startet fikk vi som var i panelet spørsmål fra konferanseledelsen om det var greit at temaet for panelsamtalen ble endret til å handle om internasjonale økonomiske sanksjoner.

Det viste det seg raskt at vi alle tre var med på dette temaskiftet, vel vitende om en strøm av meldinger i internasjonal presse, som formidlet budskapet fra amerikansk etterretning om en nært forestående russisk invasjon av Ukraina. Dessuten var spørsmålet om passende reaksjoner fra Vesten, i tilfelle et russisk angrep, allerede et hett internasjonalt tema. En katalog over ulike økonomiske sanksjonsformer, med ulik rekkevidde og effekt, var allerede i ferd med å avtegne seg.

Naturlig nok var det knyttet mest spenning til åpningsinnleggene under tittelen «Det geopolitiske Barents». Her skulle utenriksminister Anniken Huitfeldt holde det første innlegget, etterfulgt av Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, og deretter utenriksministrene for Finland og Sverige.

Av disse fire innleggene sitter kun det russiske innlegget i hukommelsen. Det ble ikke holdt av Lavrov, som opprinnelig planlagt, men av Russlands ambassadør til Norge. Han leste opp et brev fra Lavrov, og hadde tydeligvis lest manuset så godt at han raskt gikk over til en friere presentasjonsform. Det gjorde sitt til at kommunikasjonsformen til tider fremstod som harmdirrende, samtidig som rødfargen i ambassadørens ansikt til tider konkurrerte med de granskende øynene han sendte utover salen. Jeg husker naturligvis ikke nøyaktig hva han sa, men det meste handlet om hvor dårlig Vesten har oppført seg overfor Russland, gang på gang, over lengre tid.

Den russiske ambassadøren fremstod først og fremst som en ambassadør for et internasjonalt offer for Vestens arroganse, respektløshet overfor Russland og russiske interesser – et Vesten som ikke ville forstå og lytte til Russlands behov og legitime interesser, og som heretter måtte regne med at Russland ville reagere kraftigere. Overfor Norge var tonen litt mildere, men ambassadøren benyttet samtidig anledningen til avslutningsvis å uttrykke en tydelig irritert skuffelse over de stadige endringene i konferanseprogrammet i siste liten. Det hørtes nesten ut som at Russland på nytt var blitt et offer for vestlig overkjøring, denne gangen fra en høyst sivil konferanseledelse.

I dag er det lett å se at ambassadørens budskap kunne vært tatt rett ut av Putins fortelling om den rene og uskyldige russiske nasjon som hele tiden blir truet av det onde Vesten og alle dens former for dekadanse og ukultur. Putin videreførte denne fortellingen i sin tale til det russiske folk 21. februar i år. Talen fremsto nærmest som et forsøk på kollektiv psykoterapi, godt isolert fra omverdenen via et effektivt statlig sensurapparat.

Men den russiske eventyrfortellingen kan også leses direkte ut av John Mearsheimers «realistiske» forståelse av internasjonal politikk og relasjoner – utrolig nok under den selvproklamerte fagetiketten realisme.

Tilbake til konferansen, nærmere bestemt panelet jeg deltok i på ettermiddagen 23. februar. Min rolle i panelet var å være økonomen som skulle forsøke å opplyse rundt temaet sanksjoner. Jeg startet med å hevde at ingen er tjent med økonomiske sanksjoner, ut fra et rent økonomisk synspunkt. Deretter gikk jeg over til å snakke om at i den grad sanksjoner likevel er nødvendige, av hensyn til høyere samfunnsmål og verdier, kan det være en fordel å lære av historien om vellykkede sanksjoner (eksempel Sør-Afrika) og mislykkede og kontraproduktive sanksjoner (eksempel Cuba).

Men jeg måtte raskt bevege meg inn på Russland, for å besvare bestillingen fra panelets moderator. Etter en runde rundt flere aktuelle handelstiltak sirklet jeg etter hvert inn på tiltak som kunne være svært effektive, også på kort sikt, og som ville ramme maktsenteret og oligarkiet rundt Putin direkte: Utestenge russiske banker fra SWIFT-systemet, sette den russiske sentralbankens valutareserver i utlandet i arrest og fryse/konfiskere formue og eiendom tilhørende navngitte sanksjonerte russere med nær forbindelse til Putin.

Under panelet var det mange russere i salen, og jeg husker svært godt at den russiske ambassadøren satt på første benk. Vi hadde øyekontakt. Dette var jeg fullt klar over idet jeg, i en viktig sammenheng, bevisst valgte ikke å nevne Putin ved navn, men rett og slett kalle ham for «diktatoren i Kreml». Den påfølgende reaksjonen i ambassadørens kroppsspråk kommer jeg nok ikke til å glemme med det aller første. Hovedsaken er at det var befriende godt å benytte denne anledningen til å kalle en spade for en spade, vel vitende om at jeg trolig var en av de få i salen som kunne ta meg den friheten uten henblikk på offisielle hensyn.

Et litt bisart etterspill oppstod da jeg, før middagen, plutselig befant meg alene med den samme russiske ambassadøren i hotellheisen. Han snudde seg litt irritert bort fra meg idet jeg kom inn i heisen. For å lette litt på trykket forsøkte jeg å si noe positivt om det parallelle kulturarrangementet med lysshow ute, men det avstedkom ingen synlig respons fra motparten.

Til frokost den 24. februar visste alle på konferansen hva som hadde skjedd i Ukraina. Alle russerne var plutselig borte fra konferansen, bortsett fra noen få som representerte grenseboersamarbeidet. Også min «venn» ambassadøren var fordunstet som dugg for morgensol.

Kanskje like greit at dag 2 hovedsakelig handlet om det grønne skiftet i nord og fremtidens energikilder, kun med én russer på programmet. Det var en leder for energiselskapet Enel Russland og han deltok digitalt.

Alt i alt en spesiell opplevelse mot et svært alvorlig bakteppe. I år går Kirkeneskonferansen av stabelen 1. –2. mars med et innhold som reflekterer situasjonen ett år etter Russlands invasjon.