The case for Hillary Rodham Clinton
Hillary Clinton er utvilsomt det rette valget som USAs neste president. Eirik Løkke på Minervanett.no.
Publisert: 3. november 2016
Hillary Clinton er utvilsomt det rette valget som USAs neste president.
La meg starte med en liten innrømmelse: Jeg har alltid likt Hillary Clinton. For meg utstråler hun tillit. Joda, epostsaken er både dårlig vurdert og håndtert (mer om den og andre laster senere i teksten), men den rokker ikke ved min fundamentale tillit til Clintons vurderinger som Commander in chief, regjeringssjef og statsoverhode.
Innrømmelse nummer 2: Jeg har aldri skjønt det sterke Hillary-hatet som konservative amerikanere i frimodige former uttrykker. Hun har i kraft av sin person blitt det ultimate symbol på hva (den uopplyste) høyresiden i USA misliker, og eksemplene på dette er både mange og usaklige.
La meg starte med journalisten Edward Kleins bok om henne (2005) med den megetsigende tittelen: ”The truth about Hillary: What She Knew, When She Knew It, and How Far She’ll Go to Become President”. Boken er, til tross for sine begrensede kvaliteter og omfavnelse av konspirasjonsteorier, å anse som ganske representativ for det sterke hatet mot Demokratenes presidentkandidat. En interessant observasjon er at den reaksjonære høyresiden nå også har skaffet seg gode allierte på venstresiden i sin forakt. Denne pussige tilnærmingen, oppsummert i en VG-kronikk av kollega Bård Larsen, artikuleres ofte på følgende måte: ”Trump er kanskje ille, men Hillary er like ille, eller sågar farligere enn Trump”.
Clinton er kvalifisert
Sammenligningen faller naturligvis på sin egen urimelighet. I hvert fall om man har en forståelse for at utøvelse av politikk er seriøse saker – og ikke et realityshow.
I så måte står vi overfor et valg mellom tidens kanskje best kvalifiserte kandidat versus den minst kvalifiserte kandidaten i USAs 240-årige historie.
Og la meg understreke dette poenget.
Man kan si hva man vil om Gerald Ford, Jimmy Carter, Ronald Reagan, Walter Mondale, George Bush sr, Michael Dukakis, Bill Clinton, Bob Dole, George Bush jr, Al Gore, John Kerry, John McCain, Barack Obama og Mitt Romney – altså presidentene og kandidatene de siste 40 årene, men hver eneste av dem forsto at det å aspirere til det høyeste embete i verden var en høytidelig affære – og ikke et freakshow. Og hver eneste en av dem var kvalifisert til jobben. Det er dessverre ikke tilfelle med ”The Donald”.
Så la meg for anledningen overse Donald Trump. Ikke fordi hans kandidatur er uinteressant, tvert imot, jeg har i klare ordelag uttrykt min misnøye med hans opptreden i denne valgkampanjen. Men Hillary Clinton vil være et usedvanlig bra valg uavhengig av hennes motkandidat. Veldig mange av mine venner på høyre- og venstresiden vil være uenig i dette. La meg derfor bruke litt plass på å begrunne valget.
Ikke kald og kynisk
For mange er Hillary Clinton definisjonen av elite. En del av politikerklassen. Washington D.C. par excellence, om du vil. Hun oppfattes også av mange som en kald og kynisk maktpolitikker, som er villig til å gjøre nærmest hva som helst for å bli valgt. Wikileaks-lekkasjene forsterker inntrykket om at hun tilpasser budskapet til publikum.
Jeg deler ikke disse oppfatningene av henne, ei heller når jeg leser Wikileaks. Tvert imot, Wikileaks illustrerer i stor grad at det ikke er noe mystisk ved Hillary Clinton. Hun er en pragmatisk sentrumspolitiker, som har et realistisk bilde av verden, og er overbevist om at politikk kan være en kraft for å skape forandring, ikke i form av revolusjon, men gradvis gjennom reform. Jeg synes hun fremstår sympatisk, og livet hennes bærer vitnesbyrd om et glødende sosialt engasjement. Dette inntrykket bekreftes av dem som har mest med henne å gjøre.
Det fremtredende bildet (se f. eks denne artikkelen i The Economist), er at Hillary Clinton holder det hun lover. Selv de som ikke er enig med henne, kan ikke unngå å bli imponert over hvor grundig og hardtarbeidende hun er. Som senator fra New York ble hun kjent i kongressen for sin evne til å arbeide lange dager – ekstremt lange dager. Og hun fremstår alltid som ekstremt kunnskapsrik.
Hva så med beskyldningene om at hun er kald og kynisk? De anklagene tror jeg et stykke på vei er helt riktige. Hun hadde neppe kommet seg frem i Washington D.C. uten spisse albuer og en dose kynisme.
Men er ikke en dose kynisme akkurat hva man trenger i Det hvite hus?
Alle politikere markedstilpasser seg
Og til dem som mener at hun tilpasser budskapet til publikum – selvsagt gjør hun det. Det gjør alle politikere – det er simpelthen en del av politikken. Spørsmålet er om hun forandrer politikken etter hva som er opportunt – mer enn hva andre politikere gjør. Svaret på det første er ja, men på det andre nei. Jeg kunne gjerne ønsket meg at hun var enda mer prinsipiell – spesielt i spørsmålet om frihandel. For meg synes det åpenbart at Clinton har valgt å moderere standpunktet, altså innta en mer kritisk holdning til handel, for å gjøre seg mer valgbar.
Igjen er dette knapt unikt for Clinton.
Barack Obama gjorde det samme i primærvalgene i 2008 i spørsmålet om NAFTA. Dette er noe alle politikere til enhver tid beskjeftiger seg med: Hvor legger man sin politiske kapital. Spør nærmest en hvilken som helst borgerlig politiker – og ganske mange fra motsatt side – om hva vedkommende mener om sykelønn i en privat setting – og sjansen er ganske stor for at den ikke er den samme i offentligheten.
Det er nok tilfelle at Hillary Clintons politikk ligger mer til venstre enn hva jeg hadde ønsket. Jan Arild Snoen hadde en veldig god gjennomgang av Clintons politikk, som utvilsomt er påvirket av venstresiden i det demokratiske partiet. Selv om jeg gjerne hadde sett at Hillary Clinton posisjonerte seg lengre til høyre i en del saker, er jeg ikke veldig bekymret for hennes standpunkter. Først og fremst fordi jeg tross alt ikke er veldig uenig med henne politisk, særlig deler jeg hennes tro på betydningen av en liberal verdensorden og USAs ansvar for å bevare denne.
Clintons utforming av politikk illustrerer en grunnleggende pragmatisme, som også inneholder evnen til å endre standpunkt over tid. Noen ganger mindre prinsipielt begrunnet enn andre ganger, jf hennes standpunkt om homofile ekteskap. Noen vil kalle det opportunisme, jeg ser det mer som et ledd i en sunn deliberativ prosess. Tidligere utenriksminister i Storbritannia, David Miliband, trekker frem Hillarys evne til å lytte til innspill som en av hennes fremste karaktertrekk.
I en usedvanlig grundig og velskrevet støtteerklæring fremhever New York Times Hillary Clintons imponerende evne til å møte samtidens utfordringer:
«Our endorsement is rooted in respect for her intellect, experience, toughness and courage over a career of almost continuous public service, often as the first or only woman in the arena.»
Bedre politiker enn kandidat
Journalisten Ezra Klein har i en kort dokumentar forsøkt å belyse hvorfor det er et stort gap mellom oppfatningen til velgerne og inntrykket til dem som har jobbet tett med Hillary Clinton. Mye av forklaringen er at hun er en mye bedre politiker enn kandidat. Noe som illustreres gjennom anerkjennelsen hun fikk fra sine kollegaer i Kongressen, og ikke minst respekten hun høstet innad i utenriksdepartementet.
Så kan man innvende at kildebruken, i form av NY Times og Ezra Klein (VOX) er ensidig, og det er helt riktig. Men stort sett alle større aviser, også tradisjonelle aviser med republikanske sympatier, har anbefalt sine lesere å støtte Clinton. Jeg registrerer samtidig at det er flere som omtaler Hillary Clinton foraktfullt som ”elite”. For meg er det et kvalitetstegn, i den forstand at det representerer det beste ved et meritokratisk samfunnssystem. Misforstå rett, politikk er noe mer enn teknokrati – politikk er først og fremst et spørsmål om interesser og verdier.
Men at det skulle være diskvalifiserende å være godt kvalifisert, som er hva man egentlig uttrykker når man omtaler eliter i foraktfulle former, vitner om en ganske snodig tilnærming til politikk. Videre er det slik at stillingen som USAs president ikke er en hvilken som helst stilling. Det er en posisjon hvor det stilles enorme krav til intellekt, erfaring og dømmekraft. Egenskaper som Hillary Clinton i stor grad besitter – og som er en av årsakene til at hun er en del av eliten.
Skandaler
Hva så med alle disse såkalte skandalene som har forfulgt henne? Især epost-saken som har pågått i halvannen år, og som fredag 28.oktober på nytt kom i medienes søkelys i etterkant av det mye omtalte brevet til kongressen fra FBI-direktør James Comey. Man kan si mye om valget til FBI-direktøren og hvorledes brevet kommer til å påvirke valget, men jeg skal begrense meg her til å drøfte substansen og hva disse sakene forteller om Hillary Clintons dømmekraft.
Som John Oliver kommenterte tidligere i høst, er skandalene ved nærmere ettersyn betydelig overdrevne. Egentlig kan man snu litt på saken – og spørre – er det ikke bemerkelsesverdige hvor lite man har funnet på Hillary Clinton med tanke på at hun vært gjenstand for en ekstrem besettelse fra den amerikanske høyresiden. Men for å ta ting i rekkefølge. I tillegg til epostssaken, er det særlig kontroversene omkring Clinton-stiftelsen og angrepet på Benghazi 11. september 2012 Hillary Clinton har blitt angrepet for.
Angrepet i Benghazi, der fire amerikanere, blant dem ambassadør Chris Stevens, ble drept, skapte forståelig nok mye debatt, og det var hevet over enhver tvil at sikkerheten var for dårlig. Det tok Hillary Clinton, som utenriksminister, ansvar for. Men til tross for at det i etterkant har vært syv forskjellige undersøkelser i kongressen, i stor grad ledet av republikanerne, har konklusjonene vært, som Politifact i en grundig gjennomgang av saken understreket, at ”nobody did anything wrong, but there were changes we could make.»
Pay to play
En annen tilbakevende kritikk av Hillary Clinton, er hennes arbeid med Clinton-stiftelsen, som er et familieforetagende. Oppsummert skyldes kritikken at hun tar imot penger fra utenlandske regimer, at hun gir audiens til folk som betaler (såkalt pay to play) og at skillet mellom hennes rolle som utenriksminister og aktivitet i Clintonstiftelsen var uklar. Her er det viktig å skille ting fra hverandre. Det kritikerne antyder med angrepene sine er at Hillary Clinton lar politikken påvirkes av pengebidrag. Selvsagt er det slik at man har større sjanse å få møte Hillary Clinton dersom man er mangemilliardær, sågar også om man donerer penger til stiftelsen.
Men det er som Matthey Iglesias redegjør for på VOX ingen bevis på at pengebidragene har påvirket hvilken politikk hun førte som utenriksminister. Det som derimot er tilfelle, er at rollefordelingen mellom arbeidet hennes for stiftelsen og hennes virke som utenriksminister er langt fra uproblematisk. Ei heller det faktum at stiftelsen har tatt imot bidrag fra utenlandske regjeringer (eller regjeringssjefer), eksempelvis kongen av Marokko. Det er selvsagt heller ikke uproblematisk at Saudi-Arabia har bidratt med penger, men akkurat i tilfellet Saudi-Arabia er det interessant at kvinneaktivisten Manal Al-Sharif (kjent blant annet fra Oslo Freedom Forum) mener Hillary Clinton personlig var en av årsakene til at hun slapp ut av fengsel da hun ble arrestert for å kjøre bil(!).
Sist, men ikke minst, er det ikke irrelevant i denne sammenheng at Clinton-stiftelsen tross alle sine kontroverser er høyt ansett, noe CNN-gjennomgangenav organisasjonen understreker:
«They’re held in high esteem. There are watchdog groups that judge charities on how they’re run, how transparent they are and how much they spend on programs — some charities raise a ton of money, but spend a large percentage on salaries and bonuses instead of their actual cause. Charity Watch gave the Clinton Foundation an A grade, while GuideStar gave it a platinum rating.»
Epostsaken
Den mest alvorlige innvendingen mot Clintons kandidatur er uten tvil epostsaken. Hun valgte som utenriksminister å bruke en privat epostserver fremfor serveren til Utenriksdepartementet, med den begrunnelse at hun mente det ville gjøre det mer praktisk å håndtere eposter, ettersom smarttelefonen på det tidspunkt ikke var i stand til å håndtere to forskjellige epostkontoer. Det var i strid med gjeldende praksis, selv om så vel Colin Powell, Jeb Bush og Chris Christie m. fl hadde brukt private epostservere til å sende jobbmail. For ikke å glemme det faktum at George Bush jr mistet intet mindre enn 22 millioner eposter.
Men disse tingene unnskylder ikke Clinton. Som FBI-direktør James Comey konkluderte 5. juli 2016, så var håndteringen av epostene klart kritikkverdig, men FBI anbefalte ikke straffesak. Den beslutningen var ikke engang en close call, for å sitere Comey. Under forutsetning av at det ikke dukker opp ny informasjon (og foreløpig er det lite som tyder på at så er tilfelle) om epostsaken, jf FBI-direktørens brev til kongressen fredag 28 oktober, er konklusjonen 5. juli en god oppsummering av epostsaken. Clinton utviste dårlig dømmekraft – og la meg legge til – de første svarene hun presterte var heller ikke imponerende. Desto bedre at hun etter hvert, og i debattene med Trump tok fullt ansvar, og var tydelig på at dette var hennes feil og at hun hadde lært av dem.
Det er ingen tvil om at epostsaken var et eksempel på en dårlig vurdering, men det mest interessante når man gjennomgår Hillary Clintons liv og virke, lite man egentlig finner av kritikkverdige forhold. Dette skyldes som Matthew Iglesias påpeker at det rett og slett er lite å finne.
I`m with her
Det er naturligvis vanskelig å komme utenom at Hillary Clinton kan bli den første kvinnelige presidenten i USA. Selv om det i seg selv (forhåpentligvis) blir symbolsk viktig, er det viktigste for meg ikke at det blir en kvinne, men at det blir Hillary Clinton. Man trenger knapt å være feminist for å anerkjenne at kvinnelige politikere har det mer utfordrende enn sine mannlige kolleger, uten at man skal legge avgjørende vekt på dette. Men det spiller definitivt en rolle, det er nok ikke helt tilfeldig at kun 20 prosent av representantene i Kongressen er kvinner.
Hillary Clinton er langt fra en perfekt kandidat, men det er ikke uten grunn at alle nålevende amerikanske presidenter støtter henne. De har i motsetning til de fleste andre en forståelse for hva jobben går ut på, samt at Hillary Rodham Clinton besitter de rette personlige kvalitetene for å mestre den.
For å sitere Washington Posts støtteerklæring:
«In the gloom and ugliness of this political season, one encouraging truth is often overlooked: ”There is a well-qualified, well-prepared candidate on the ballot. Hillary Clinton has the potential to be an excellent president of the United States, and we endorse her without hesitation.»
Innlegget var publisert på Minervanett.no onsdag 2. november 2016.
Relatert
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
