Slik har du aldri tidligere sett Hillary Rodham Clinton
For alle som ønsker å forstå mer av amerikansk politikk, er Hillary simpelthen en dokumentar man bør få med seg. Eirik Løkke i Minerva.
Publisert: 20. april 2020
For mange av oss er 8. november 2016 en natt vi ikke kommer til å glemme. Det gjelder, mer enn noen annen, Hillary Rodham Clinton. I Nanette Bursteins nye dokumentar med det passende navnet Hillary forteller USAs tidligere førstedame, senator og utenriksminister ikke bare om valgkampanjen 2016, men om livet sitt. Om oppveksten. Studietiden. Livet med Bill Clinton. Livet i offentligheten. Livet i politikken.
Resultatet er fascinerende – og særs opplysende. Burstein evner å få demokratenes tidligere presidentkandidat til å åpne seg på en måte som ingen tidligere har greid. Mange vil nok stille seg spørsmålet: Hvorfor var ikke Hillary Clinton like direkte og åpenhjertig i valgkampen? I den fire timer lange dokumentaren svarer Hillary Clinton på hvorfor hun fremstår så reservert. I tillegg deler hun sine tanker om svært mange andre forhold.
Hillary er ingen kritisk dokumentar. Mange vil si at det er dens største svakhet. Imidlertid har Burstein vektlagt å formidle hva Hillary selv mener. Hvordan hun selv oppfattet ulike saker. Så kan folk selv bedømme troverdigheten. Jeg liker denne stilen, fordi den bidrar til å opplyse. La meg understreke at jeg aldri har skjult min beundring for Hillary Clinton. Især ikke for Minervas lesere. Ikke desto mindre har jeg noen kritiske bemerkninger, spesielt når det gjelder forholdet til Bernie Sanders. Mer om det senere i teksten.
Gjennom retrospektiv metode greier Burstein å koble de mange røde trådene i Hillary Clintons liv og hvordan de har formet offentlighetens oppfatning av den tidligere førstedamen. Det fungerer ypperlig. For å forstå Hillary Clinton og valgene i 2016-kampanjen, må vi tilbake til Midtvesten hvor Hillary Clinton vokste opp.
Konservativ familie
Hillary Clinton vokste opp i et konservativt og republikansk miljø. Moren var hjemmeværende – og betydde mye for Hillary Clinton. Akkurat dette er ganske paradoksalt, siden hennes uttalelse om at hun ønsket å fortsette sin karriere selv om Bill Clinton ble guvernør ble tolket som et angrep på hjemmeværende. Noe som var ganske absurd, dersom man kjente Hillarys historie og hennes forhold til moren.
Er det noe som kjennetegner Hillary Clinton, er det at hun er utrolig hardtarbeidende. Alle som noen gang har hatt et minimum av relasjon til henne, forteller den samme historien – om en usedvanlig intelligent og hardtarbeidende person. Når Hillary Clinton forteller om oppveksten, vektlegger hun sin religiøse tro som metodist og hvordan den formet henne. Det er interessant, ettersom hun har et brokete forhold til mange kristne.
Hennes religiøse overbevisning førte henne tidlig inn i kampen for borgerrettigheter. Borgerrettighetsbevegelsen med Martin Luther King i spissen var først og fremst en religiøs bevegelse som ble opptatt av borgerrettigheter, og ikke vice versa. Det glemmes ofte i historieskrivningen. I så måte var det ikke overraskende at unge religiøse som Hillary Clinton ble trukket mot bevegelsen.
Hun hadde ingen problemer med å kombinere religiøsitet med feminisme, og er ofte blitt beskyldt for radikal feminisme, særlig fra den mer rabiate delen av amerikansk høyreside. Delvis skyldes dette hennes rolle som kvinnelig pionér – hun brøytet vei fremover ved å utnytte mulighetene hun fikk. Delvis skyldes det at hennes pionéraktivitet brøt så mye med konvensjoner at det var vanskelig å unngå stempelet «radikal».
Bruker vi dagens politiske briller, er det svært lite radikalisme i Hillary Clintons historie. Det illustrerer også hvor langt kvinnebevegelsen i USA har kommet siden 70-tallet, noe hun har en god del av æren for.
Enda større ære fortjener Hillary Clinton for sin innsats for jenter på den globale scene. Som førstedame besøkte hun rurale steder i Sørøst-Asia som definitivt hadde (og har) et stykke å gå når det gjelder likestilling. Disse inntrykkene personifiserte Hillary Clinton under FN-konferansen for kvinner i Beijing i 1995 da hun deklarerte det åpenbare: «Kvinners rettigheter er menneskerettigheter». Betydningen av at disse ordene kom fra USAs førstedame kan vanskelig overvurderes.
Forholdet til Bill
Det er selvsagt helt umulig å lage en dokumentar om Hillary Clinton uten at Bill Clinton får en fremtredende rolle. Så er også tilfelle i Bursteins dokumentar. Det er liten tvil om at Hillary Clinton har vært avgjørende for Bill Clintons suksess. Spesielt når det gjelder Bill Clintons mange kvinnelige eskapader. Uten Hillary Clintons atferd og de facto validering av sin mann, ville Bill Clinton aldri ha blitt president. Samtidig har hennes vilje til å støtte ham i tykt og tynt bidratt til å svekke henne. I hvert fall om vi skal tro Clintons tidligere kommunikasjonssjef, Jennifer Palmieri. Ved bruk av såkalte fokusgrupper var tilbakemeldingene overveldende negative fra mange av deltagerne, med den begrunnelse at hun valgte å bli i ekteskapet etter Lewinsky-affæren. Samtidig var de mer enn villige til å stemme på Bill Clinton.
Hva er det man ofte pleier å si? Livet er virkelig urettferdig i blant.
Hillarys politiske karriere
En vanlig kommentar, særlig fra de som misliker Hillary Clinton, er at hun er kalkulerende, og at det eksisterte en tidlig plan om hvordan hun skulle bli president. Denne oppfatningen er kan hende ikke så rar, tatt i betraktning hvilke absurde angrep som har blitt lansert mot henne gjennom årene.
Imidlertid er Hillary Clintons egen fortelling langt mer plausibel: Hun hadde ingen planer om å stille da senatsplassen etter legendariske Daniel Patrick Moynihan ble ledig. Men så stilte hun seg selv spørsmålet om nølingen bunnet i redsel for å mislykkes. I tillegg hadde hun jo oppfordret alle andre kvinner til å stille – så hun følte en viss forpliktelse til å stille selv. Resultatet ble åtte år som New York-senator.
Det var flere som tenkte at senator var en liten scene for den tidligere førstedamen, men som Burstein viser i sin dokumentar: De har fundamentalt misforstått Hillary Clinton. Hun tok fatt på sin oppgave slik hun alltid har gjort, i form av hardt arbeid. Den egenskapen er noe som gjenspeiles i alle beskrivelser av henne – også fra hennes politiske motstandere. Hillary Clintons bunnseriøse tilnærming skaffet henne masse respekt, både innad i det demokratiske partiet, men også blant sentrale republikanere som John McCain, Bill Frist og Lindsey Graham.
I så måte var hun usedvanlig godt posisjonert til å stille som presidentkandidat i 2008. Igjen var det mange som mente at beslutningen var en del av en kalkulerende plan. Men en mer rimelig tolkning var det enkle faktum at hun hadde massevis av politisk erfaring og policy-ideer til hvordan USA kunne bli et bedre land å bo i. Så hvorfor i all verden skulle hun ikke stille?
Nominasjonskampen mellom Barack Obama og Hillary Clinton i 2008 var av det legendariske slaget – og mange ble overrasket da Obama tilbød sin argeste motstander rollen som utenriksminister. I dokumentaren forklarer Obama hvorfor han vurderte Hillary som et åpenbart valg; hun hadde et stort internasjonalt nettverk, hun er intelligent, hardt arbeidende og lojal. Hun kunne representere USA rundt om i verden med stor troverdighet.
Ikke alle var like glade for Hillary Clintons tydelige tale, især ikke Vladimir Putin, som mislikte sterkt at Clinton formulerte det som hele verden kunne observere; det russiske «valget» var en parodi. En parodi som Putin var fast bestemt på å overføre til det amerikanske samfunnet, og med Trump som kandidat hadde russerne akkurat det verktøyet de trengte for å bidra til kaos i valget 2016. Det er ikke utenkelig at Putin bidro til å avgjøre valget for Donald Trump.
Det er vanskelig å lage en dokumentar om Hillary Clinton og samtidig unngå Bengazi (Libya), og drapet på USAs ambassadør Chris Stevens. Selvsagt ville en slik hendelse ha ført til en granskning i Kongressen, for å gjennomgå prosedyrer og beredskap. Men fokuset på Bengazi var manisk og grenset til det absurde. Etter at ni (!) forskjellige komiteer i Kongressen hadde gjennomført sine etterforskninger, var det fremdeles ingen alvorlig kritikk som heftet ved Hillary Clinton, utover de mange ville konspirasjonene som florerte i mer outrerte konservative sirkler på nettet. Derimot lyktes republikanerne å undergrave mye av valgkampen for Hillary Clinton, ettersom det fremkom at hun hadde brukt en privat e-postserver også i jobbsammenheng. Det skulle bli et stort problem for Clinton under valget i 2016.
Og la meg likegodt foregripe e-postsaken før jeg kommer inn på valget 2016. Å bruke en privat e-postserver var uttrykk for dårlig dømmekraft fra den daværende utenriksministeren, noe hun innrømmet. Det mest alvorlige er knyttet til muligheten for å beskytte innhold mot hacking, ettersom det vil være svært alvorlig dersom informasjon fra utenriksministeren i USA kommer på avveie. Det var utvilsomt en ripe i lakken. Men heller ikke noe mer.
Om Bengazi grenset til det absurde, overgikk dekningen av e-postene det absurde. Et bedre eksempel på falsk balanse finner man knapt. Ettersom Trump ble dekket kritisk, måtte man også dekke Hillary Clinton kritisk. At dekningen av e-postene fikk mer oppmerksomhet enn alle de politiske sakene til Clinton til sammen, var tydeligvis et mindre problem for pressen, selv om flere journalister og redaktører har tatt selvkritikk i ettertid.
Valget 2016
Mye er allerede skrevet om valgkampen 2016, men Clintons åpenhet bidrar til å gi en dypere forståelse. Jeg lovet innledningsvis noen kritiske bemerkninger, og Clinton er minst overbevisende i omtalen av Bernie Sanders. En ting er at hun personlig misliker ham, og ikke er imponert over hans arbeid i Kongressen. Jeg tror videre at hun har et poeng i at Sanders ikke ble særlig utfordret på detaljene i sin politikk. Jeg skjønner også at hun mislikte Vermont-senatorens angrep knyttet til hennes forhold til Wall Street, både honorarene og valgkampstøtten. Imidlertid synes jeg ikke det er, eller var, urimelig å ta opp Wall Streets påvirkning på politikken, inkludert Hillary Clinton.
Jeg spurte innledningsvis hvorfor hun ikke var så åpenhjertig i valgkampen som hun er i dokumentaren. Hun vektlegger selv hvordan hun tidlig lærte å ikke vise følelser, overse personlige angrep og heller jobbe hardt videre. Mengden personlige angrep har også påvirket henne og gjort henne mer defensiv, særlig i sin relasjon til pressen. Det tar hun selvkritikk på.
Samtidig hadde tidsånden forandret seg. I 2016 ville alle ha FØLELSER – et ønske (eller krav?) om å viske ut forskjellen mellom det private og det offentlige. Dette passer Hillary Clinton særs dårlig. Hun er en veldig privat person, som driver politikk ut fra tanken om at det er policy, ideer og dømmekraft som skal vurderes – ikke private følelser.
Det er nettopp av den grunn mange oppfatter Hillary Clinton som lite autentisk, og tilsvarende Donald Trump som veldig autentisk. Dette kan lett misforstås, for autentisk er ikke det samme som å være ærlig. Trump er veldig autentisk, man lurer sjeldent på om Trump forteller akkurat det han føler. Det betyr selvsagt ikke at han forteller sannheten. Tvert imot er Trump en autentisk løgner. Med sin bakgrunn fra reality, som jo på mange måter er en fusjon mellom det private og offentlige, passet tidsånden Trump perfekt.
Tidsånden gikk også mot Hillary Clinton i spørsmålet om ideer. Mange velgere ønsket grandiose ideer og inspirerende taler. Det er ikke helt Hillary Clinton. Hun ville ikke love ting hun visste hun ikke kunne holde (gratis helsevesen, utdanning m.m.). Kombinasjonen av ærlighet og ansvarlighet er de egenskapene som folk som kjenner henne trekker frem. Betyr det at Hillary Clinton var en dårlig kandidat? Tja, hun innrømmer selv at hun ikke var den beste i politisk forstand, men hun var ikke så dårlig som mange skulle ha det til. Da hadde hun aldri vært så nærme som hun kom.
Apropos tidsånden. Hvordan var det nå med muligheten for en kvinne til å bli president i USA? Naturlig nok vier Burstein plass til det spørsmålet. Hillary Clinton selv innrømmer at hun var usikker. Det faktum at nesten 3 millioner flere velgere stemte på henne fremfor Trump, mener jeg er en klar indikasjon på at USA var klar for en kvinnelig president. Betyr det at Hillary Clinton bruker kvinnekortet for lett? Den erfarne politiske journalisten Joe Klein antyder det – at motstanden mot Hillary Clinton skyldes i større grad at det var Hillary enn at hun var kvinne. Jeg tror Klein har rett, samtidig er jeg ikke i tvil om at en kvinnelig kandidat i USA måtte over et høyere hinder enn en mannlig motkandidat.
Særlig åpenbart blir det i valget mellom Hillary Clinton og Donald Trump, hvor vi aldri tidligere i amerikansk historie har sett en større forskjell i formelle kvalifikasjoner og dømmekraft enn mellom de to kandidatene. Når det er sagt, er det selvsagt amerikanske velgere som har privilegiet å foreta de vurderingene, og politikk er selvsagt mer enn CV og dømmekraft. Så hvordan skulle man møte en kandidat som Donald Trump?
Hun legger ikke skjul på at det er ekstremt frustrerende å observere hvordan Trump sugde alt oksygen i rommet og slapp unna med hårreisende løgner. Imidlertid måtte hun forsøke å holde Trump ansvarlig for sine ville tirader i debattene. Det synes jeg hun greide, og de fleste målingene i etterkant bekreftet også at velgerne syntes at hun var best.
Så hvorfor tapte hun?
En kombinasjon av flere ting. Hun tar ansvar for at hun ikke lyktes som kandidat. Samtidig er det liten tvil om at brevet til FBI-sjef James Comey ødela. Pressens hårreisende dekning av e-postene bidro negativt. Og russerne brukte store ressurser i svingstatene på å undertrykke potensielle demokrater å stemme. Med tanke på hvor jevnt valget ble, er det klart at disse forholdene på marginen spilte en rolle.
For mange av oss er det vanskelig å komme over valget 2016. Nanette Bursteins dokumentar gir oss i hvert fall en dypere forståelse av Clinton-kampanjen 2016 – og hvorfor Hillary Clinton til dags dato genererer så sterke følelser. For alle som ønsker å forstå mer av amerikansk politikk, er Hillary simpelthen en dokumentar man bør få med seg.
Teksten er publisert hos Minerva 18.4.20.
Relatert
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
