Identitetspolitikk

Michelle Obama avviser identitetspolitikk

Skal Amerika gjenoppdage seg selv, trenger vi mer av den type optimisme som Michelle Obama fremmer gjennom nesten 500 sider, skriver Eirik Løkke.

Eirik Løkke

Publisert: 25. november 2018

Under valgkampen i 2008 spøkte daværende presidentkandidat Barack Hussein Obama om at han fikk sitt mellomnavn fra en som ikke trodde at sønnen kunne håpe på å bli en fremtidig president.

Også reisen til Michelle Robinson (Obama) fra Chicagos South Side til Det hvite hus var noe de færreste, og aller minst henne, kunne drømme om. Skjønt, når man leser Michelle Obamas memoarer, er det lettere å forstå hvordan det var mulig. Tross arbeiderklassebakgrunnen hadde hun foreldre som alltid fremhevet protestantisk etikk og ideen om at det er lov å lykkes.

I tillegg hadde de en utpreget anti-autoritær oppdragelsesstil, eller kanskje rettere sagt en oppdragelse som la vekt på individuelt ansvar og tillit. I det hele tatt er det mye med USAs tidligere førstedame som er svært inspirerende. Hennes memoarer er intet unntak.

Boken er ikke først og fremst politisk – ikke i betydningen at den består av lengre resonnement om intrikate økonomiske spørsmål, større utenrikspolitiske ideer eller svar på hvordan USA best kan sørge for helseforsikring for alle.

Men boken inneholder likevel mye politikk: Michelle Obamas beskrivelse av sitt eget liv er spekket med politiske, for ikke å si pre-politiske, betraktninger, inkludert lengre passasjer om holdninger og verdier, samt hvordan disse gjenspeiles i hennes reise. Særlig interessant er hennes avvisning av identitetspolitikk til fordel for universalisme. Jeg skal komme tilbake til det. Men la meg starte der Michelle Obama selv starter, med oppveksten i arbeidsklassestrøket South Side i Chicago.

Oppveksten

Det er vanskelig, i hvert fall for undertegnede, å unngå å bli inspirert av Michelle Obama når hun skriver om familien og barndommen. Ikke fordi historien er helt eksepsjonell (riktignok var Michelle usedvanlig intelligent og skoleflink), men mye av inspirasjonen ligger i det hverdagslige:

Hardtarbeidende foreldre som etter beste evne forsøker å utstyre sine barn med sosiale verktøy slik at de kan oppnå den amerikanske drømmen, samtidig som de beholder sitt moralske kompass.

Det lykkes hennes foreldre, Fraser og Marian Robinson, med. Både Michelle og hennes bror, Craig, får seg Ivy League-utdanning og alle muligheter på jobbmarkedet. Å beskrive familien som lutfattig vil være å overdrive, men Michelle ble tidlig klar over at familien måtte tenke gjennom hvordan de brukte pengene sine. Eksempelvis forsøkte Michelle å beskytte foreldrene mot vanskelige valg ved ikke å fortelle om franskklassens tur til Paris. Foreldrene fant riktignok ut om turen gjennom venner, og får skrapt sammen nok midler til å sende henne til Paris. Legg til at Michelles far led av MS og moren var hjemmeværende, så får du som leser et solid inntrykk av at den økonomiske situasjonen, om enn ikke prekær, slett ikke var noen dans på roser.

Historien om faren, Fraser Robinson, er særlig følelsesladet. Michelles far hadde, til tross for store smerter, liten sans for leger: «Det kommer aldri noe godt ut av legebesøk uansett», var farens kommentar til familien. Og da familien i 1991 lyktes med å få Fraser til å dra til legen, etter at føttene var i ferd med å hovne opp, var det for sent. Michelle Obama var 27 år da faren døde av MS.

Men til tross for tragedien understreker Michelle hvor viktig faren (og moren) var for å gi henne alle forutsetninger for å lykkes: Betydningen av hardt arbeid og troen på at du kan lykkes. Sistnevnte er noe Michelle Obama stadig kommer tilbake til: Følelsen av ikke å være god nok eller yte godt nok, som hun har opplevd fra barneskolen via Ivy League til jobben som førstedame. Etterhvert har hun, mye på grunn av oppmuntringen fra familien og venner, lyktes med å overvinne mindreverdighetskomplekser, selv om det har vært nok av usaklige angrep i offentligheten.

Ivy League

Til tross for at Michelle var usedvanlig skoleflink, ble hun rådet til ikke å søke Ivy League. Rådgiveren var i tvil om hun var «Princeton-materiale». Det fikk Michelle til å forbanne seg over at hun i hvert fall skulle søke på Princeton. Noe hun gjorde, og ble tatt inn. Senere fikk hun også jus-utdannelse fra Harvard.

Under Ivy League-oppholdet møter Michelle Obama det klassedelte USA for første gang. Beskrivelser av studenter som ankommer i limousin og lignende er åpenbart litt outrert, men poenget er relevant nok. Mange Ivy League-studenter har aldri vært utenfor boblen. De har aldri måttet forholde seg til mennesker som lever vesentlig forskjellig fra dem selv.

For Michelle Obama ble denne type opplevelse ekstra viktig da hun som ung forretningsadvokat i Sidley and Austin fikk ansvaret for å rekruttere nye studenter. Oppholdet på Princeton og Harvard gjorde henne ekstra oppmerksom på betydningen av mangfold, noe hun tok med seg inn i jobben som advokat.

Det var også som ung advokat hun kom i kontakt med den unge juristen med det rare navnet: Barack Obama. Mange har sikkert hørt historien om hvordan de ble sammen, men leser du boken får du naturlig nok en lengre beskrivelse. Blant annet er hun veldig tydelig på at mannens ambisjoner ble et problem for ekteskapet, faktisk så stort at de måtte søke ekteskapsterapi. I så måte vil nok mange moderne feminister (og ikke fullt så moderne feminister) finne mye de kan kritisere Barack Obama for. Og kanskje har de til og med et poeng eller to.

Men det interessante er Michelles beskrivelse av hvordan hun bestemte seg for å løse utfordringen. Heller enn å insistere på at Barack skulle forandre seg, bestemte hun seg for å se på seg selv og forandre sin tilnærming til livet. Hun sluttet å synes synd på seg selv og tok grep for å endre livsførselen. Blant annet begynte hun å stå opp kl.05.00 på morgen for å trene, samtidig som hun innførte faste rutiner for familien (skulle nesten tro hun hadde lest Jordan Peterson). Med andre ord: Heller enn at familien tilpasset seg Barack Obama, måtte han tilpasse seg rutinene til familien.

Politikken og valgkampen

Michelle Obama gjør et poeng ut hvor skeptisk hun var til mannens politiske ambisjoner – helt fra hans start som folkevalgt representant i Illinois, til rollen som senator, for ikke å glemme foranledningen til presidentvalgkampen 2008. Michelle Obama var særlig irritert over at Barack utsatte samtalen med Michelle, all den tid spekulasjonene pågikk i mediene, og han gjorde lite for å avkrefte disse.

Men pågangen for å få Barack til å stille var enorm, og etterhvert lot hun seg overtale. Til og med broren Craig, som alltid hadde vært på Michelles side, påpekte: «Du vet at nå som han har en sjanse så MÅ han bare stille?»

Til slutt lot hun seg også overbevise. Gjennom sine møter med velgere i Iowa – som er en nøkkelstat i primærvalget – observerte Michelle Obama hvordan mannens budskap resonnerte blant velgerne. Det overbeviste henne personlig at presidentkampanjen kom på riktig tidspunkt. Obama-kampanjen satset enormt på å mobilisere i Iowa, og en viktig brikke var utvilsomt Michelle Obama. Hun ble brukt i mindre forsamlinger hvor hun kunne fortelle sin historie, hvoretter mange Iowa-velgere kjente seg igjen i de utfordringer og verdier som Michelle Obama formildet. Hun elsket dette formatet, og det var slik hun skjønte at Barack Obama gav håp til millioner av mennesker og at familien derfor måtte dele ham med resten av USA.

Jeg skal ikke dvele for mye med valgkampen 2008. Men Michelles rolle og synspunkter er interessante av flere grunner. Særlig hennes tydelige avvisning av identitetspolitikk.Dette begrepet er riktignok gjenstand for omfattende kontrovers. Men om man bruker en vanlig forståelse, kan det defineres som «å fokusere på grupperettigheter og det som skiller – heller enn det som forener».

Mange av tilhengerne av identitetspolitikk vil således gå langt i å hevde at folk som ikke deler identitet eller tilhører samme gruppe, vanskelig kan forstå hverandre. Dette er en tilnærming som Michelle Obama avviser – med hennes egne ord:

Underveis begynte journalister og til og med enkelte bekjente å stille meg omtrent samme spørsmål: Hvordan var det å være en 1,80 høy, Ivy League-utdannet svart kvinne og snakke til et rom fullt av stort sett hvite folk fra Iowa? Hvordan føltes det?

Jeg likte aldri dette spørsmålet. Det syntes alltid å være fulgt av et fårete halvsmil og et ikke-ta-det-ille-opp-tonefall som folk ofte får når de tar opp temaet rase. Å anta at vi bare var i stand til å se forskjellene, syntes jeg var å undervurdere oss alle. Mest reiste jeg bust fordi spørsmålet sto i rak motsetning til det jeg opplevde, og også hva folkene jeg møtte opplevde – mannen med en kornlogo på brystlommen, universitetsstudenten i svart- og gull- farget genser, pensjonisten som kom med en iskremboks full av småkaker hun hadde glasert med en stigende sol, valgkamplogoen vår.

Disse menneskene oppsøkte meg etter møter og virket ivrige etter å snakke om det vi hadde felles – for å fortelle at faren deres også hadde levd med MS, eller at de hadde hatt besteforeldre som mine. Mange sa at de aldri tidligere ville ha involvert seg i politikk, men at noe ved valgkampen vår fikk dem til å tro at det kunne være verdt vi blir oss det. De planla å melde seg som frivillige ved lokalkontoret, sa de, og de skulle prøve å overtale en ektefelle eller nabo til å bli med også. Disse møtene føltes naturlige, ekte. Jeg ga ofte folk en spontan klem og fikk en varm klem tilbake.

Dette er avvisning av identitetspolitikk par excellence. Det Michelle Obama i denne passasjen gjør er å forsvare liberal universalisme – ideen om at vi mennesker har mer til felles enn gruppeidentiteten vi har. Og selvsagt forstår Michelle Obama at USA ikke har overkommet rasemotsetninger eller at det foregår rasisme. For ikke å glemme sexisme. Hun har opplevd begge deler. I store mengder. Og selvsagt ønsker Michelle Obama å gjøre noe med det. Men hun er tydelig på at prosjektet må inkludere alle amerikanere – det kan ikke løses gjennom fokus på selektive grupperettigheter eller gruppefokus.

Michelle Obamas refleksjoner er et ekko av hennes manns tale til demokratene i 2004:

Now even as we speak, there are those who are preparing to divide us, the spin masters and negative ad peddlers who embrace the politics of anything goes. Well, I say to them tonight, there’s not a liberal America and a conservative America; there’s the United States of America. There’s not a black America and white America and Latino America and Asian America; there’s the United States of America.

Michelle Obama er også tydelig i kritikken av sine svarte medborgere som beskyldte henne og familien for å bli for «hvite» gjennom sin klassereise. Som hun påpeker, er det høyst merkelig å fremheve betydningen av hardt arbeid og utdanning, for så å kritisere folk i South Side som lykkes med dette for faktisk å gjøre det.

Michelle Obamas rolle i å mobilisere svarte velgere er vanskelig å undervurdere. Barack Obama ble møtt med spørsmål om han var «svart» nok. Han hadde jo tross alt hvit mor, og blitt oppdratt av sine hvite besteforeldre fra Kansas. Michelle Obama, derimot, hadde ingen avvik, og var «godkjent» som afro-amerikaner gjennom sin oppvekst i South Side i Chicago. Det gjorde det enklere for Obama-kampanjen å føre en valgkamp som transenderte rase – som lyktes med å samle både hvite og svarte velgere.

Førstedame

Da Barack Obama i november 2008 ble valgt til landets første svarte president, fikk landet også sin første svarte førstedame. Den posisjonen er ikke uten videre lett å fylle, noe også Michelle Obama reflekterer over. På den positive siden innebar livet i Det hvite hus paradoksalt nok at familien fikk mer tid med Barack Obama. Det følger noen fordeler av å kunne jobbe og bo samme sted.

Det utfordrende med å være førstedame er at det ikke følger noen formell makt med posisjonen. Imidlertid har man stor uformell makt og tilgang på et enormt stort (og viktig) publikum. En av kritikkene Michelle Obama opplevde, skjønt det var vel så mye rettet mot systemet og Obama-administrasjonen, var at Michelle Obama ble avpolitisert.

I motsetning til det inntrykket jeg hadde før jeg leste boken, så elsket Michelle Obama politiske oppgaver. Hennes største prosjekt som førstedame var å bekjempe overvekt, et prosjekt hun hadde og har stort engasjement for. Gjennom målrettet arbeid fikk hun matindustrien og restauranter til å legge om produksjonen av mat i retning av sunnere innhold. Ellers ble Michelle Obamas viktigste rolle å sørge for å beskytte sine døtre, som ble tenåringer under farens presidentperiode. Noe man kan forestille seg ikke er en enkel situasjon, verken for mor eller barn. Hun deltok også ved siden av sin mann ved de mange oppdragene som en president har i inn- og utland. Boken inneholder nok av spennende anekdoter om hvordan disse oppdragene opplevdes.

Trump

Det går 399 sider før Michelle Obama skriver om Donald Trump. Boken er på tilsammen 478 sider. Med andre ord bruker hun ikke mye tid på dagens president. Det er antagelig et lurt trekk, skjønt mange av nyhetene fra boklanseringen handler om hva Michelle tenker om Donald Trump.

Og det er jo ikke så rart.

Det kan umulig være lett å måtte forholde seg til at en person som gjorde sitt politiske inntog gjennom å propagandere ideen om at hennes mann ikke er født i USA, faktisk ble valgt til president. Og for dem som ikke har fått det med seg enda, er dette noe Michelle Obama ikke kan tilgi Trump for. Særlig med tanke på den rasismen som konspirasjonsteorien førte med seg. Trump bidro til å oppildne hatet på en måte som satte presidenten og familien i større fare.

At den type ondsinnet propagandering ikke diskvalifiserte Trump fra å bli valgt til et politisk embete, er det flere enn Michelle Obama som er forundret over. Og til tross for sine egne bestrebelser for Hillary Clinton, greide ikke Michelle Obama å hindre Trump fra å bli valgt til president. Presidenten vil være en skamplett for det republikanske partiet og den konservative bevegelse i mange år fremover.

Men selv om Michelle Obama ikke skjuler skuffelsen over valget i 2016 (noe alle kunne se på innsettelsesseremonien), beskriver hun betydningen av ikke å bli kynisk. Michelle Obama ville kanskje protestere på karakteristikken, men det er ikke vanskelig å se at det hun forfekter er klassiske borgerlige dyder: Hardt arbeid, ærlighet, ydmykhet, troen på at det er lov å lykkes – og betydningen av individuelt ansvar.

For all del, Michelle Obama er ikke imot sosiale programmer eller offentlig satsning på skole og helse. Men hun er forbløffende tydelig på det individuelle ansvaret («ingen er for fattig til ikke å skru av tv-en et par timer hver kveld»). Det er herlig forfriskende i en tid hvor strukturelle forklaringer ser ut til å trumfe individuelt ansvar. Særlig gjelder nok det i Michelle Obamas største fangruppe og blant lesere av boken.

Noen vil innvende at Michelle Obamas optimisme kommer til kort i dagens USA, all den tid Trump styrer Det hvite hus. Men jeg vil hevde at det er nettopp i denne tid vi behøver stemmer som ikke forfekter håpløshet, men tvert imot promoterer engasjement, håp og deltagelse. Skal Amerika gjenoppdage seg selv, trenger vi mer av den type optimisme som Michelle Obama fremmer gjennom nesten 500 sider.

Artikkelen er publisert hos Minerva 23.11.18.