Krigerprinsessen

Publisert: 7. oktober 2012

Av rådgiver, Eirik Løkke

I den mer eksklusive kretsen av utenrikspolitiske forståsegpåere i D.C. finner man en kjent holdning som kan oppsummeres med seks ord: Hadde de bare hørt på meg! For tidligere utenriksminister Condoleezza Rice er den nevnte øvelse vanskeligere, ettersom hun har vært en av arkitektene bak USAs utenrikspolitikk de siste tiårene. Like fullt har Rice i sin politiske selvbiografi ,”No higher honour”, behov for å forsvare egne beslutninger. Det burde ikke overraske noen, sjelden har utenrikspolitikken til en president vært like kontroversiell som under George Bush jr. Boken er ikke kjemisk fri for følelser, men hun er mest opptatt av å beskrive hva hun tenker. Uavhengig av om man følger alle resonnementene, er memoarene velskrevet og fungerer som en særdeles interessant refleksjon over utenrikspolitikk generelt og Bush sin periode spesielt.

1998

Det nære båndet mellom Bush (jr) og Rice oppsto så sent som i 1998, etter at pappa-Bush tok på seg oppgaven som ”politisk giftekniv”. Rice imponerte åpenbart da hun tjenestegjorde som russisk-ekspert i pappa-Bush sin regjering, og passet således utmerket som sønnens sjefsrådgiver i utenrikspolitiske saker i forbindelse med presidentkampen i 2000, en kampanje hun for øvrig hadde liten tro på. Ikke desto mindre samlet hun en gruppe konservative med formål å promotere Bush sitt kandidatur innad i partiet. Noen vil sikkert hevde at det var en brokete gjeng: Paul Wolfowitz, Richard Armitrage, Steven Hadley, Colin Powell, Robert Zoellick, Robert Blackwill og Richard Perle. Tungvektere som Dick Cheney, Donald Rumsfeld og George Schultz støttet Bush tidlig i kampanjen, og etter primærvalgkampen sluttet Henry Kissinger og Colin Powell seg til gruppen, hvorpå mange av de samme personene inntok betydningsfulle posisjoner da Bush ble sverget inn som president 20. januar 2001.

11. september

I likhet med resten av Bush-administrasjonen er Rice sterkt berørt av hendelsene som fant sted 11.september, både profesjonelt og personlig. Det gjenspeiles i memoarene. Oppgavene som fulgte straks det andre flyet traff World Trade Center (WTC), må ha vært noe i nærheten av den ultimate testen på politisk lederskap: Hvordan få oversikten i kaoset? Hvordan koordinere et raskt politisk svar? Hva nøyaktig skulle dette svaret inneholde?

Med Rices velsignelse slo Bush fast at USA ikke lenger skilte mellom terrorister og de stater som huser terrorister. Denne policyen ble kjent som (deler av) Bush-doktrinen og begrunnet angrepet på Afghanistan, ettersom Taliban-regimet hadde fasilitert treningsleire for Al-Qaida.

Rice gjenforteller den massive planleggingen og koalisjonsbyggingen som foregikk i forkant av angrepet på Afghanistan 7. oktober 2001. Som sikkerhetsrådgiver hadde Rice ansvaret for effektiv koordinering mellom de ulike departementer og byråer (CIA, Pentagon, utenriks, NSA), og følte selv et sterk behov for å holde Pentagon i ørene, ved kontinuerlig å insistere på at militære operasjoner ikke kunne ses uavhengig av sivile. Bush ønsket en begrenset tilstedeværelse i Afghanistan. Dette fordi faren for å fremstå som okkupant var overhengende, hvorpå nasjonsbygging gjennom fokus på institusjoner (PRT) og økonomisk utvikling ble det primære. Det har, for å si det forsiktig, vært en begrenset suksess.

Rice ofrer overraskende liten plass til refleksjoner over hvorfor operasjonen i Afghanistan langt på vei har mislyktes. Det er merkelig, all den tid hun har skrevet en bok på nesten 800 sider. Joda, dårlig koordinering, korrupsjon og manglende lederskap fra Karzai (the usuall suspects) nevnes, i tillegg kritiseres NATO-alliertes manglende bidrag. Hun har selvsagt helt rett i at det er skandaløst at Stoltenberg II-regjeringen, av hensyn til SV, ikke har villet ta sin del av ansvaret, men de grunnleggende utfordringene i landet drøftes lite. Det er skuffende. Som jeg skrev i mitt Minervaessay om Bush, er det åpenbart at USA måtte svare militært på angrepet 11. september, men det er ikke like innlysende at amerikanerne skulle forfølge en særs utfordrende nasjonsbyggingsstrategi. Hvilken fremtid som venter landet, er usikkert, men det er liten grunn til å være ubetinget optimist.

«For Rice var krigen mot terror noe mer enn Al-Qaida og Afghanistan.»

Krigen mot terror

11. september innebar et paradigmeskifte i amerikansk sikkerhetspolitikk. For Rice var krigen mot terror noe mer enn Al-Qaida og Afghanistan, og hun la til grunn en bred definisjon, hvor både terroristene og selve metoden måtte bekjempes.

Dette er standardfrasen, og intet galt med den, snarere tvert imot, men Rice hopper bukk over det faktum at en manns terrorist er en annen manns frihetskjemper. Britene beskrev eksempelvis de amerikanske uavhengighetskjemperne som terrorister, men Rice ser ingen grunn til å begi seg ut på en analytisk begrepsavklaring. Det kunne hun med fordel ha gjort, men hun er mer opptatt av å beskrive hvordan ”krigen” skulle vinnes.

I operasjonell forstand var det nødvendig å gjennomgå den legale infrastrukturen på nytt (Patriot act). Obama beskyldte denne politikken for å være fryktdreven, hvilket Rice ikke benekter. Men hun har åpenbart et poeng i at dette knapt kunne kalles en irrasjonell frykt, noe president Obama, i motsetning til kandidat Obama, smertelig har fått erfare.

Rice er forholdsvis nyansert og står hele tiden på rettsstatens prinsipper. Hun avviser ikke behovet for militære tribunaler, hardere avhørsmetoder, ei heller mer overvåking. Men hun insisterer på å forankre dette i lover som er gjenstand for demokratisk kontroll. Som hun skriver: ”Det er slike prinsipper som definerer demokratier”. Ordlyden er uten tvil en tydelig polemisering mot visepresident Cheney, som var mindre opptatt av formell legalitetsforankring. Heldigvis endte Bush opp med å høre på Rice, og ikke Cheney.

Rice ser liten grunn til selvkritikk i metodene som ble anvendt for å bekjempe terrorisme, og er fast bestemt på at administrasjonen navigerte riktig i forholdet mellom frihet og sikkerhet. Hun har åpenbart rett i at det amerikanske folk ville stilt særdeles kritiske spørsmål dersom et nytt terrorangrep hadde funnet sted, dog er jeg verken overbevist om metodenes nødvendighet eller moralske begrunnelse. Men så har jeg heller ikke hattansvaret for å avverge terror mot USA.

«Rice undervurderte hvor sammenvevd Saddam-regimet var i det irakiske samfunnet, og hvor skjøre landets institusjoner var.»

Irak

Hendelsen det på forhånd knyttet seg mest spenning til, i hvert fall for undertegnede, er prosessen rundt Irak-krigen og hvilke refleksjoner Rice gjør seg om beslutningen i ettertid. Konvensjonell visdom sier at Irak-krigen var folkerettsstridig og ikke i samsvar med amerikanske interesser. Rice utfordrer begge påstandene, dog ikke uten å innrømme feil. Hun avviste slett ikke muligheten for at Saddam var involvert i angrepet 11. september, ei heller sannynligheten for et samarbeid mellom den sekulært orienterte diktatoren og Al-Qaida. Det avgjørende for henne var at det simpelthen ikke eksisterte noe bevis for et slikt samarbeid. Men faren for masseødeleggelsesvåpen i hendene på Saddam etter 11. september var ikke et alternativ Bush-administrasjonen ønsket å risikere. Demokratiperspektivet var underordnet, men når krigen først kom, var nasjonsbygging en viktig del av strategien. Man behøver ikke å være Audun Lysbakken for å stille spørsmål ved visdommen i en slik strategi. Det holder lenge å bekjenne seg til Edmund Burke og betydningen av epistemologisk beskjedenhet.

Svært få, ei heller Rice, innbilte seg at transformasjonen av Irak skulle bli en enkel oppgave, like fullt undervurderte hun hvor sammenvevd Saddam-regimet var i det irakiske samfunnet, og hvor skjøre landets institusjoner var som følge av Saddam-regimets terrorvelde. Denne feilvurderingen brakte med seg en følgefeil: For få amerikanske tropper ble brukt i etterkant av invasjonen til å dekke opp for maktvakuumet.

Rice nevner ytterligere en grunn til selvkritikk – manglende forståelse av stammenes rolle. At den tidligere utenriksministeren tar selvkritikk skulle bare mangle, håndteringen av post-Saddam situasjonen kan vanskelig karakteriseres som annet enn skandaløst dårlig, noe som i liten grad lar seg forklare med henvisning til ”etterpåklokskap”. Jeg hadde håpet på noe som lignet en forklaring på denne inkompetansen, men det får vi ikke. Hun skriver riktignok utdypende om koordineringsproblemer mellom Pentagon, UD og det sivile styret i Irak, men noen grundig drøftelse eller forklaring bidrar ikke Rice med.

I spørsmålet om opptrappingen i 2006-2007 (The Surge), var Rice skeptisk, hvor hennes realpolitiske instinkter tilsa at irakerne selv burde ta ansvar for egen sikkerhet. Heldigvis tapte hun den kampen. Det økte styrkebidraget (det var også andre forhold, se mitt Bush-essay for nærmere diskusjon om årsakene til dette) bidro til å stabilisere i Irak i en avgjørende fase av engasjementet, noe hun ikke har problemer med å anerkjenne.

Veldig mange, antageligvis de fleste som har en oppfatning, mener at Irak-krigen ikke var verdt prisen. Rice er uenig. Jo, prisen har vært høy, men takket være invasjonen er terrorregimet til Saddam borte og den arabiske våren godt på vei. Det er, så vidt jeg har registrert, riktig at irakerne ikke tok til gaten vinteren 2010 med krav om regjeringens avgang, slik vi så i Tunisia, Egypt og Syria, men jeg er ikke like sikker som Rice på at dette gjenspeiler Iraks vei mot et fungerende liberalt demokrati (Charles Krauthammer argumenterer langs de samme linjene i Washington Post). Jeg er for så vidt mer optimistisk på Iraks vegne enn jeg er på Afghanistans, uten at det jeg av den grunn vil konkludere med at invasjonen i Irak var verdt prisen.

«Er nykonservativ demokratipromotering i form av aggressiv nasjonsbygging i det hele tatt mulig?»

Frihetsagendaen

I sin andre innsettelsestale formulerte Bush sin frihetsagenda som en politikk som tok sikte på å støtte demokrati og frihet, snarere enn å tilstrebe stabilitet gjennom samarbeid med diktatoriske krefter. Denne politikken var det Rice som utenriksminister som fikk i oppgave å promotere. I kjølvannet av Irak var det mange i Europa som (med rette) så med dyp skepsis på denne agendaen.

Rice avfeier innvendingene med følgende strofe:

”Some journalists reacted to the message about the Freedom Agenda with characteristic comments about American naiveté. There was a deep cynicism among the Europeans about the universality of freedom. It was as if they’d forgotten their own history and the lengths to which others (especially the United States) had gone to defend their liberty. Occasionally I’d remind them that Germany had come recently to democracy. “Oh, but we had a tradition of it,” a German would say. “What tradition would that be?” I would counter. “Bismarck, the Kaiser, or maybe the brief interlude that brought Adolf Hitler to power?” It was a rhetorical punch, but it backed our friends away from their patronizing view of the “readiness” of others to govern themselves.”

Jeg synes Rice gjør det litt for enkelt for seg selv. En ting er at USA under hennes tid opererte med en (høyst forståelig) dobbeltmoral i disse spørsmålene (jf Egypt og Saudia-Arabia med flere). En annen ting er at Tyskland faktisk hadde helt andre forutsetninger for demokrati etter 2. verdenskrig enn hva tilfellet er med Afghanistan og Irak. Faktorer som forståelse av eiendomsrett, betydningen av rettsstatsprinsipper, begrensninger på den utøvende makten, samt underliggende kulturelle forutsetninger (evnen til å inngå kompromiss og kritisk tenkning), utviklet over tid, var langt mer tilstede i Tyskland og Europa for 100 år siden enn tilfellet er i Midtøsten i dag.

Joda, det er noen nyanser her som er verdt å diskutere, og kan hende overdriver jeg forskjellene, men poenget mitt er at Rice med fordel kunne drøftet dette kritisk, fremfor å avfeie innsigelsene som nedlatende. Selv om jeg deler det normative grunnlaget for demokratisk universalisme, har utfordringene i Irak og Afghanistan minnet meg om Burkes advarsler mot revolusjonære drømmer. Jeg er ganske sikker på at Condoleezza Rice er familiær med de samme advarslene, derfor er det synd at hun så lett hopper over kjernespørsmålet: Er nykonservativ demokratipromotering i form av aggressiv nasjonsbygging i det hele tatt mulig? Jeg savner også en klarere drøftelse av spenningen mellom realisme og idealisme i utenrikspolitikken, og ikke minst hvor hun selv plasserer seg i denne tradisjonen. Det er ikke åpenbart for meg, selv ikke etter å ha leste hennes memoarer.

Mulig presidentkampanje

Ønsker du kortversjonen av boken, anbefaler jeg sterkt Peter Robinsons intervju med Rice på Uncommon Knowledge. Av hensyn til plass, rettere sagt mangel på plass, er det en rekke anekdoter og intelligente refleksjoner jeg ikke har kunnet ta med. Men jeg skal gi noen stikkord: Russlands autoritære utvikling (Rice legger ikke fingrene i mellom i sin beskrivelse av Putin), møte med Sudans Omar Bashir og ikke minst personkonfliktene mellom Rice, Cheney, Rumsfeld og Powell, som virkelig gikk hardt for seg.

Manglene til tross, No higher honour er en grundig og velskrevet bok, og illustrerer på mange måter hvorfor Condoleezza Rice nyter så stor respekt. Hun er, i likhet med Obama, personifiseringen av den amerikanske drømmen: Alle, bare de arbeider hardt nok, kan oppleve suksess, hvilket også er en av grunnene til at hun fremdeles har en stor stjerne i partiet, noe mottagelsen i Tampa i slutten av august vitner om. Kombinasjonen av intelligens og jernvilje har åpenbart båret henne langt av sted, noen spekulerer i presidentkampanje i 2016. Hva fremtiden bringer vet ingen, enn så lenge kan det være like interessant å debattere fortiden.

Innlegget er publisert på Minervanett 6.oktober

Publisert: 18. september 2024