Konservativt hykleri om høyesterett
Striden rundt høyesterett illustrerer problemene innad i det amerikanske demokratiet, skriver Eirik Løkke.
Publisert: 25. september 2020
Det er ikke uten grunn at USA lenge har vært til inspirasjon for verdens demokratier. Til tross for sine historiske mangler, har landet en ubrutt linje av fredelige maktskifter tilbake til George Washington i 1789. 230 år senere er det amerikanske demokratiet i trøbbel. Den giftige stemningen har gjort det politiske systemet så dysfunksjonelt at det truer republikkens fremtid. I så måte kommer dødsfallet til høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg på et svært uheldig tidspunkt. Prosessen rundt utnevnelse av ny høyesterettsdommer kommer til å splitte velgerne ytterligere – i en tid hvor det motsatte er nødvendig. Det er ikke vanskelig å forstå at politikere ønsker muligheten til å forme samfunnet. Det er politikkens raison d’etre. Nettopp derfor har republikanerne og flertallsleder Mitch McConnell satt i gang et råkjør for å få godkjent en ny dommer til høyesterett før presidentperioden til Donald Trump (kanskje?) avsluttes. Dette er den samme McConnell som i 2016 avviste å gjennomføre en senatshøring om en ny dommer til høyesterett og begrunnet det med at det var et valgår. Denne typen hykleri kan man si mye om – og det har jeg tenkt til å gjøre – men la meg først understreke at konfliktnivået i USA ikke bare skyldes Donald Trump og republikanerne. En konflikt har som regel (minst) to sider.
Demokratene har også del av skylden
Det er mange problemer med det liberale USA generelt og det demokratiske partiet spesielt. Særlig bekymret er jeg over hvordan mange «progressive» har omfavnet en radikal identitetspolitikk, som tross mange komiske utfall, bidrar til å splitte landet. Utviklingen på sentrale amerikanske campus reflekterer hvordan denne type aktivisme har fått vind i seilene. Flere av kravene som er formulert i regi av Black Lives Matter-bevegelsen, eksempelvis «defund the police», er galimatias og bidrar til å gjøre minoriteter i USA mer utrygge (hva tror du skjer om politiet slutter å patruljere områder dominert av minoriteter?). Det er heller ingen grunn til å glemme sentrale politikere som Nancy Pelosi. Det å rive i stykker State of the Union-talen, og sågar oppfordre Biden til ikke å debattere mot Trump, var et trist skue. Også presidentkandidat Joe Biden er sleivkjeftet – det har han for så vidt alltid vært. Enda verre er det at han litt for ofte sier ting som ikke stemmer. Legg til at det var tidligere majoritetsleder Harry Reid som i 2013 endret kravet til kvalifisert flertall ved føderale dommerutnevnelser, så er det all grunn til å understreke at årsaken til den dysfunksjonelle situasjonen i USA ikke utelukkende skyldes Donald Trump og republikanerne.
Kamp mot virkeligheten
Men mye av forklaringen på republikkens elendige tilstand finner vi hos Donald Trump og republikanerne. Presidentens daglige kamp mot virkeligheten styrer mange velgere inn i en postfaktuell virkelighet, uten at det republikanske partiet fungerer som et korrektiv. Det republikanske partiet har med få unntak akseptert presidentens ville konspirasjonsteorier og skammelige oppførsel. Det er dette som er bakteppe for prosessen vi nå ser i Senatet, hvor McConnell har planer om å få ekspressbehandlet ny dommer til høyesterett – på tross av at han hadde stikk motsatt argumentasjon i 2016. Det hadde definitivt tjent McConnell bedre om han i det minste var ærlig på at den eneste begrunnelsen han trenger for å få godkjent ny konservativ høyesterettsdommer er den enkle grunn at han kan. Hans forsøk på å begrunne snuoperasjonen med at det i 2016 var demokratisk president og republikansk flertall i Senatet, mens nå både presidenten og Senatet er republikansk, er ikke bare patetisk – begrunnelsen har noen absurde implikasjoner. Er det slik i McConnells verden at så lenge presidenten og flertallet i Senatet er forskjellig, så kan man ikke utnevne føderale dommere? Gjelder denne «regelen» bare i valgår?
Jeg mistenker at McConnell er mindre opptatt av prinsipper og mer opptatt av flertall. Det innebærer at demokratene rent formelt kan gjøre lite for å stoppe utnevnelsen av en ny høyesterettsdommer. Det er kanskje noen formelle muligheter, som å nekte å møte opp i Senatet, eller sette i gang ny riksrett. Men slike ekstraordinære tiltak vil ikke fremstå positivt i offentlighetens øyne. Et alternativ demokratene har til disposisjon for å balansere høyesterett er, om de skulle få flertall i Senatet, å utnevne flere høyesterettsdommere (såkalt «pack the courts»). Grunnloven sier ikke noe om hvor mange høyesterettsdommere USA skal ha – og antallet har variert opp gjennom historien. Det vil skape en særs uheldig presedens, men de kunne jo bruke en variant av McConnell og uttrykke at prinsipper og presedens ikke betyr så mye, all den tid de har makten til å gjennomføre det de ønsker.
Hyperpolarisert
På generelt grunnlag er jeg tilbøyelig til å være enig med McConnells nåværende argumentasjon om at «presidenten nominerer» og Senatet gir sin tilslutning (eller avviser). Noe jeg også mente var tilfellet i 2016. Jeg mener videre at det burde være presidentens prerogativ å utnevne dommere og at det burde være svært høy terskel for Senatet å avvise en kandidat eller ikke på grunnlag av politisk eller juridisk (jurisprudence) uenighet. Trumps valg av Neil Gorsuch og Brett Kavanaugh burde i så måte fått støtte av demokratene i Senatet ettersom de er åpenbart godt kvalifiserte kandidater. På samme måte som Merrick Garland burde fått det av republikanerne i 2016. Senatet burde unngå å avvise kandidater med mindre de er åpenbarte uegnede.
Striden rundt høyesterett illustrerer problemene innad i det amerikanske demokratiet. USA er i dag hyperpolarisert, og flere har uttrykt bekymring for at det høye konfliktnivået kan eskalere. Noen vil, med rette, innvende at USA også tidligere har vært preget av sterke motsetninger, som nasjonen likefullt har overkommet. Borgerkrigen var åpenbart et større skisma enn dagens fastlåste situasjon. Men vi skal huske at det ikke finnes garanti i historiske erfaringer. Det at konflikten i det amerikanske samfunnet har vært høyere tidligere, utelukker ikke at dagens polarisering kan ende i tragedie for det amerikanske samfunnet.
Innlegget er publisert hos Minerva 23.9.20.
Relatert
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
