Kan TV-debattene avgjøre presidentvalget?
TV-debattene blir den beste muligheten for kandidatene til å overbevise de usikre velgerne og dermed sikre seg nok stemmer til å lede USA de neste fire årene, skriver Eirik Løkke i VG.
Publisert: 1. oktober 2020
26. september var det 60 år siden Howard Smith ønsket 66 millioner amerikanere velkommen til den første TV-sendte presidentdebatten mellom John F. Kennedy og Richard Nixon, hvoretter amerikansk politikk aldri igjen ble den samme. Den første tv-debatten har fått plass i historiebøkene, ikke så mye på grunn av det som ble sagt, men på grunn av kontrasten mellom den unge, energiske JFK og en blek Richard Nixon.
En seiglivet myte er at de som hørte på radio, mente Nixon vant, mens tv-seerne utropte JFK til vinner. En annen tvilsom påstand er at JFK vant det rekordjevne valget på grunn av sin ungdommelige opptreden på tv.
Det er likevel ingen tvil om at tv-debattene stilte nye krav til politikerne. Dette fikk Gerald Fords merke da han i 1976 tapte gjenvalg mot Jimmy Carter etter å ha dummet seg ut i tv-debatten, ved å hevde at Øst-Europa ikke ble dominert av Sovjetunionen. Ronald Reagans overlegne seier i 1984 forbindes med tv-debattens kanskje mest ikoniske øyeblikk, da han understreket at han «av politiske grunner ikke ville utnytte sin motstanders (Walter Mondale) ungdommelighet og manglende erfaring».
TV-debattene er således noe av det viktigste som skjer i amerikansk valgkamp, fordi det er da flest velgere samles samtidig. I 2016 var det omlag 100 millioner mennesker som fulgte den første debatten mellom Hillary Clinton og Donald Trump. Men til tross for den store oppslutningen, er det høyst usikkert hvor mye de bidrar til å forme velgernes preferanser. De undersøkelser som er gjort, tyder på at debattene har begrenset effekt når det gjelder å flytte velgere.
Men kan det være annerledes i år?
Valgkampen 2020 har av åpenbare grunner utviklet seg til en annerledes valgkamp. Det skyldes coronaviruset, som i seg selv gjør det vanskelig å organisere store valgarrangementer. Det gjør det også vanskeligere å organisere typiske aktiviteter som husbesøk. Den digitale valgkampens betydning har økt enormt de siste årene, og i 2020 er den blitt ekstra viktig.
Samtidig opplever USA en sterk polarisering. Amerikanske velgere lever i økende grad i parallelle virkeligheter der de eksponeres for forskjellige nyheter, narrativer og politiske debatter. Amerikanske velgere snakker i større grad om hverandre enn med hverandre. Denne trenden forsterkes, eller kan hende reflekteres, av det sterke skillet mellom konservative og liberale medier. Kombinasjonen av polarisering og digitaliseringens økende betydning representerer en klar utfordring for demokratiet.
Dette fordi det liberale demokratiet er avhengig av et minimum av felles offentlighet og felles virkelighetsforståelse. Årets TV-debatt blir i så måte en plattform der millioner av velgere med ulik politisk oppfatning inviteres til å bli en del av samme offentlighet – i hvert fall i 90 minutter.
En annen grunn til at årets tv-debatter kan bli viktigere enn før, skyldes alderen på kandidatene. Joe Biden og Donald Trump er de eldste kandidater i moderne tid, og helsetilstanden til begge har blitt et relevant tema. Det blir viktig for begge å bevise at de har den mentale og fysiske kapasiteten til å lede USA. Særlig har det blitt stilt spørsmål ved Bidens helse, og hvorvidt han er preget av tidlig demens. Små tabber kan bli fatale.
En tredje grunn heter Donald Trump.
Det er notorisk vanskelig å dekke en president som har et problematisk forhold til virkeligheten, og som lyver konstant. Hvordan skal moderator Chris Wallace forholde seg til Trumps løgner? Og bør mediene drive såkalt faktasjekk underveis? Og hvordan skal Joe Biden forholde seg til alle løgnene han vet vil komme fra Trump? Biden er forøvrig en kandidat som ikke alltid er like sannferdig selv. Mitt tips er at Chris Wallace – slik han har gjort i intervjuer med Trump tidligere – kommer til å arrestere og presse Trump (og Biden) i de verste tilfellene. Det er antakelig fåfengt å tro at Trumps tilhengere vil la seg affisere av forhold som sannhet og løgn – men det blir ikke mindre riktig av den grunn.
Som nevnt tidligere, er det få indikasjoner på at debattene beveger mange velgere – selv om vi har en tendens til å huske ikoniske øyeblikk. I dagens USA er det få som ikke allerede har bestemt seg. De utgjør omkring 10 prosent av velgerne. Det kan høres lite ut, men de summerer seg til mange millioner. Og i de såkalte vippestatene er det ørsmå marginer som kan avgjøre, slik tilfellet var i 2016.
TV-debattene blir den beste muligheten for kandidatene til å overbevise de usikre velgerne og dermed sikre seg nok stemmer til å lede USA de neste fire årene.
Innlegget var publisert i VG 29. september 2020.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
