Hvem har skylden?
I Washington D.C. er situasjonen fastlåst. Hvem har skylden? Obama eller republikanerne? Eirik Løkke skriver på NRK Ytring
Publisert: 29. desember 2012
Av Eirik Løkke, rådgiver Civita
Det er åpenbart riktig at den såkalte Tea Party-bevegelsen, med sin anti-stat agitasjon, har skaffet seg viktig innflytelse i det republikanske partiet. Tea party-agendaen har forverret klimaet for moderate republikanere, samtidig som de republikanske representantene har utvist større partidisiplin i sin opposisjon mot Obama.
Det hevdes gjerne at USA er mer polarisert enn på lenge, og det er godt mulig at det er riktig. Men det politiske klima under Bush jr, Clinton og Reagan beskrives gjerne også som polarisert. Derfor er det antageligvis riktigere å beskrive dagens situasjonen som mer fastlåst enn på lenge, hvor den primære forskjellen er evnen (eller mangel på evne) til å forhandle frem bærekraftige kompromisser. Dette skiller eksempelvis Obamas første presidentperiode fra både Clintons og Reagans. Konvensjonell visdom, i hvert fall sett fra Norge, plasserer skylden hos det republikanske flertallet i kongressen, men hva du ser, avhenger som kjent av hvor du står.
For å illustrere: I 2010 besøkte jeg Washington D.C. og spurte unge konservative om hvorfor republikanerne var så lite samarbeidsvillige. Det utbredte svaret var at spørsmålet mitt bar preg av feil virkelighetsbilde. Republikanerne var villige til å inngå kompromiss, men det fordret at president Obama virkelig ønsket det samme. Sett fra et konservativt ståsted startet Obama sin presidentperiode med å definere en politisk agenda, som republikanerne enten måtte akseptere eller avvise. Denne politikken slo tilbake på Obama i 2010, da republikanerne på nytt erobret flertall i Representantens Hus, og de har siden vist liten kompromissvillighet. Det er den konservative virkelighetsforståelsen.
Selv de som ikke deler det konservative virkelighetsbildet, har kritisert Obama for å involvere seg lite med Kongressen, og housespeaker John Bohner spesielt. Her er det mulig å se en vesensforskjell mellom Obama og Reagan, hvor sistnevnte hadde et vesentlig bedre forhold til Kongressen. I sine dagbøker beskriver Reagan hvordan han pleiet et nært forhold til daværende housespeaker, Tip O`Neill (Demokrat), hvilket var svært viktig under forhandlingene om finansieringen av ”social security”. Obama står muligens overfor et mer polarisert landskap, men det fordrer samtidig et sterkere lederskap – betydelig sterkere enn hva president Obama har demonstrert under sin første presidentperiode.
Selv om det er gode grunner til å kritisere Obamas manglende initiativ overfor Kongressen, synes det åpenbart at det republikanske flertallet ikke har opptrådt konstruktivt: Opposisjon mot Obama ble nærmest en strategi i seg selv for å undergrave Obamas muligheter for gjenvalg. En indikasjon på at den konservative virkelighetsforståelsen har klare mangler, var Obamas positive tilnærming til den tverrpolitiske kommisjonen Simpson/Bowles, en kommisjon som utarbeidet konkrete forslag til hvordan USA skulle takle gjeldskrisen. Republikanerne avviste alle forslag som i en eller annen form innebar økte skatter, mens Obama mente at kommisjonens forslag var et godt grunnlag for å finne en tverrpolitisk løsning.
Gjenvalget av Obama var et klart signal til den republikanske kongressen om kompromissvillighet. Det er tegn som tyder på at John Bohner har oppfattet signalet. Det er svært viktig, ettersom deadline omkring «The fiscal cliff» nærmer seg, med potensielt store skadevirkninger for økonomien, dersom ikke et kompromiss oppnås.
USAs politiske system er utformet på en måte som krever politisk samarbeid, det fordrer reell kompromissvilje fra både republikanere og demokrater. Alternativet innebærer at systemet blir dysfunksjonelt. Det vil i så fall både USA og resten av verden tape på.