Fest sikkerhetsbeltene!
Det eneste «positive» med Trumps valgseier er at vi slipper å se hva han ville fått mobben til å gjøre denne gangen.
Publisert: 8. november 2024
Ja, så var vi der da, igjen. Det er jo ingen egentlig overraskelse. USA får nå en president og en regjering som står fjernt fra Vestens liberale tradisjon. USA er på glideflukt inn til et mørkt sted. Hva med oss?
Vi vil merke at Trump ikke liker demokratiske institusjoner, både hjemme og ute.
I Trumps verden, og dette har han gitt uttrykk for utallige ganger, skal presidentembetet innebære ubegrenset makt. I Trumps verden er maktfordeling irriterende og et hinder som skal forseres.
Vi må ikke glemme at Trump ikke vil akseptere valgnederlag. Vi må ikke glemme at han satte mobben i bevegelse da den stormet den lovgivende forsamlingen.
Vi må heller ikke glemme at det republikanske partiet, ikke bare har akseptert det, men svoret en ed på det. De siste årene har trumpistene systematisk rensket partiet for kritikere.
Det vil vi merke tydelig når den nye administrasjonen innsettes på nyåret. Legg til at Trump nå full kontroll over både Senatet og representantenes hus.
Alvoret kan rett og slett ikke undervurderes. Og det sier oss noe om at dette er politiske krefter vi ikke uten videre kan stole på.
Trump kommer til å støtte institusjonene halvveis, for syns skyld. Hver gang Trump spiller rollen som demokrat og ansvarlig, så er det tydelig at den ellers så frittalende Trump må lese som en motvillig skolegutt fra teleprompteren.
Det kommer ikke fra hjertet. Etter hvert vil Trump og hans velvillige forlate institusjonene, eller ødelegge dem. Hvis de får det til.
Det er en kjent sak at mange regjeringer river seg i håret over lugg og ineffektivitet i embetsverket, men den autoritære modellen for politisk og personlig kontroll er ikke i god tro.
De høyreradikale er ikke de samme som før. De er mer disiplinerte i dag. De har fått et nytt image. De har lært at veien til makt går gjennom institusjonene. De har lært seg fabelen om frosken som hopper ut av gryta hvis du slipper den i kokende vann.
Husk dette: Autokratier er ikke fremmed og fjernt. Det finnes flere autoritære stater enn liberale demokratier i verden i dag, og slik har det vært så lenge demokratier har eksistert, og det er ikke lenge.
All erfaring tilsier at når en stat blir autoritær, så vrimler det av velvillige som snur kappen etter vinden.
Autokrater har få problemer med å fylle staten med tjenere, som dommere, jurister, politifolk, departementsfolk, lærere og politikere. Folk vil ikke miste jobbene sine, posisjonene sine eller privilegiene sine.
I USA har allerede en god del av etablissementet, og en del av de superrike, posisjonert seg på måter som ikke vil irritere Trump. Historikeren Timothy Snyder kaller det «å adlyde på forhånd».
Trump har et transaksjonelt forhold til Europa, der relasjonen mellom Europa og USA ikke har en verdimessig forankring. Det er ikke bra for oss.
I Trumps verden finnes bare vinnere og tapere.
Vi vil merke at Trump er lunken til ukrainernes kamp, fordi ukrainerne er svake og Putin den sterke, slik han ser det. Makt gir rett, alltid. Krigen er derfor avgjort.
Lite tyder på at Trump forstår at ukrainerne kjemper for frihet. Trump vil gi land for fred.
Alle vi ha en bit av Trump. Vi kan diskutere oss gule og blå på årsaker til Trumps andre valgseier, men vi klarer likevel ikke helt å fatte at så mange mennesker kan gi sin oppslutning til en mann som er så hatefull, smålig og patologisk løgnaktig i sin fremtoning.
Men her er vi. Radikaliseringen på den amerikanske høyresiden er ute av kontroll og den er selvforsterkende. Regn med at det blir enda mer stuereint å støtte Trump i tiden som kommer.
Det skal rasjonaliseres. Alle løgnene skal relativiseres. Eller neglisjeres.
Det til tross for at det Trump står kan oversettes til norske forhold. Som at en norsk partileder som ikke liker valgresultatet sender mobben inn i Stortinget for å jage vettskremte politikere rundt i korridorene, mens galgen, tilegnet stortingspresidenten, står klar ute på Løvebakken.
Nei, galgen, den var jo bare symbolsk den, og det var ikke et ekte statskupp, og det var i alle fall ikke vellykket, så da …
Den beste kuren mot dette er, forhåpentligvis, å snakke sant.
Det har skjedd noe som vi ikke aner rekkevidden av, i skjæringspunktet mellom den autoritære metoden (å oversvømme offentligheten med løgn) og den digitale tidsalderen.
Utsagnet «når ingenting er sant, er alt mulig» er den britisk-ukrainske forfatteren Peter Pomerantsevs beskrivelse av veien til det russiske diktaturet, som var brolagt med løgn og bullshit.
Folk ga til slutt opp å forstå hva som var sant og hva som ikke var sant, og apatien bredte seg. Politikken løsnet fra sivilsamfunnet og veien lå åpen for mafiastaten.
Halvparten av de republikanske velgerne tror demokratiet er under angrep fordi valgsystemet er rigget. Er løgnen stor nok, og mange nok tror på den, kan det meste skje.
Den store løgnens logikk er at en seier til Harris bare ville bekrefte og forsterke den. Da er det på mange måter sjakk matt. Det eneste «positive» med Trumps seier er at vi slipper å se hva han ville fått mobben til å gjøre denne gangen.
Dit skal vi ikke.
Innlegget var publisert i VG 6. november 2024.
Relatert
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
Den instinktive fascisten Trump
The case for Kamala