Donald J. Trump – med egne ord
Alle snakker om Donald Trump. Men hva mener han selv? Eirik Løkke på AmerikanskPolitikk.no:
Publisert: 17. desember 2015
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita
Alle snakker om Donald Trump. Men hva mener han selv?
Det mangler ikke på karakteristikker av det som for øyeblikket kanskje er klodens mest omtalte mann, nemlig Donald Trump. Den mest treffende er muligens beskrivelsen av Trump som inkarnasjonen av nettavisenes kommentarfelt. En vanlig oppfatning er at kommentarfeltet ikke er noe demokratisk speilbilde av befolkningens faktiske verdier og preferanser, selv om det gjenspeiler utbredte holdninger. Med andre ord holder det ikke å vinne kommentarfeltet dersom man vil vinne valg – eller?
Da Trump, etter måneder med spekulasjoner, i juni offentliggjorde at han stiller som republikansk presidentkandidat, var det få som tok kandidaturet seriøst. At han ville generere oppmerksomhet, var det ingen som helst tvil om. Det er ikke uten grunn at slike valgkamper ofte betegnes som The greatest show on earth. Et presidentvalg inneholder alltid innslag av den kuriøse sorten, og kombinasjonen realitystjerne og milliardær, ispedd grenseløs narsissisme, er utvilsomt noe av det mer eksentriske ved den pågående valgkampen. Imidlertid har Trump blitt noe mer enn et kuriøst innslag, ettersom han fremdeles leder på meningsmålingene.
Og vi nærmer oss altså 2016.
Panikken er i ferd med å bre seg i Det republikanske partiet – og den blir ikke mindre av at Trump nylig tok til orde for et moratorium på muslimsk innreise til USA. Om man ser bort fra at forslaget er illiberalt og grunnleggende sett bryter med amerikanske verdier (samt antageligvis grunnloven), er det vanskelig å se realismen – hvordan dette faktisk skulle kunne gjennomføres. Det illustrerer en annen vesentlig utfordring ved kandidaten Donald Trump: Hvilke verdier har han? Hvordan reflekterer han rundt mer kompliserte politiske spørsmål? Og kan han forklare hvordan han har tenkt å gjøre ”America Great Again”?
Man blir faktisk ganske imponert over Trumps hemningsløse narsissisme, særlig der han fabulerer over at han har blitt rikere enn han noen gang kunne drømme om – og at det er imponerende med tanke på hvor store drømmer han har hatt. Samtidig med at boken ikke mangler grandiose karakteristikker av ham selv, er beskrivelsene av alle andre det motsatte. Inkompetansen til Obama-administrasjonen er visstnok ”beyond belief.”
Det aller meste er, uten forbehold, i en katastrofalt dårlig tilstand, og alle forslag som ikke er utarbeidet av ham, oppsummeres best som ”galskap.”
Hva er det så av konkret politikk i de 17 kapitlene? Svært lite.
Trump forklarer at siden han har vært en vellykket forretningsmann vil han være den beste til å sikre landet suksess. Han mener de politiske journalistene er ute etter ham, ettersom han kan snakke direkte til folk flest. Deretter er det innvandringspolitikken som får gjennomgå. Trump mener at utenlandske regjeringer sender kriminelle til USA. Blant annet får vi vite at en meksikaner som skjøt og drepte en kvinne i San Francisco ble sendt dit av den meksikanske regjeringen. At det ikke finnes noen bevis for denne påstanden synes ikke å bekymre.
I kapittel fire mener Trump at Europa, Japan m. fl. burde betale deler av USAs militære utgifter, ettersom de nyter godt av USAs sikkerhetsgarantier. Videre er USAs karriere-diplomater ubrukelige tullinger som vi ikke burde høre på. Og Obamas avtale med Iran? Den er den ”verste han noen gang har sett.” I møte med Kina er det kun han som kan forhandle på en god måte. Som han skriver: ”Unfortunately, our politicans are either too stupid or too foolish to understand this. Maybe they are both.”
I kapitlet om skolesystemet tilbyr han leseren mer enn sine sedvanlige karakteristikker, selv om det ikke mangler på dem her heller: Utdanningsdepartementet er en katastrofe og lærerorganisasjonene håpløse. Imidlertid presenterer Trump noe som ligner på sammenhengende argumentasjon, når han vektlegger konkurranse som virkemiddel for å forbedre skolesystemet.
Mens resten av verden er glad for en global klima-avtale i Paris, ser Trump få grunner til å uroe seg over klimaendringer. Derimot er han veldig bekymret over at USA skal bruke mange milliarder på å utvikle kostbar energi som de ikke trenger. En annen ting USA ikke trenger, er Obamas helsereform. I kapittel syv forklarer Trump: ”If we follow my logic, our health care system, and our economy, will be well again very soon.”
Deretter angriper han handelsavtaler, og ved bruk av proteksjonistisk argumentasjon mener han det er en skandale at selskaper velger Mexico fremfor USA, når de skal etablere produksjon. Han hopper dermed ganske enkelt bukk over alt som har med komparative fortrinn å gjøre. I det påfølgende kapittelet rekapitulerer Trump budskapet om at andre politikere snakker, mens han får ting gjort, hvoretter han understreker behovet for å sette amerikanske interesser først – i motsetning til hva alle andre gjør.
Når Trump tar for seg våpenlovene, argumenterer han for at alle lovlydige borgere bør få bære våpen. Riktignok understreker han betydningen av å hjelpe psykisk syke, samt idømme strenge straffer for kriminelle som bryter våpenlovene. Men i den grad det er noe problem, så er det at for få lovlydige borgere bærer våpen. Og ja – han er selvsagt medlem av NRA. Videre er det selvsagt kun Trump som kan sørge for at infrastrukturen blir rustet opp. Han har jo tross alt bygd mange fine bygninger. Trump legger vekt på sin vanvittige arbeidsetikk: ”I don`t know anybody who works harder than I do. I`m working all the time.”
Trump har ikke for vane å formulere seg politisk korrekt. Akkurat det formuleres eksplisitt i kapittel 14. I motsetning til resten av prateklassen, trenger ikke Trump å studere meningsmålinger for å finne ut hva han skal mene. President Obama, derimot, er en katastrofe som visstnok ingen i verden respekterer. Et gjennomgående trekk ved boken er Trumps behov for å gjenta seg selv. I kapittel 15 er det nok en gang journalistene og amerikanske medier som får passet påskrevet. I nest siste kapittel utdyper han sine tanker om et nytt skattesystem. Trump mener at store skattelettelser kan kombineres med redusert gjeld. Det er det ikke så mange andre som tror. Donald Trump avslutter boken slik han begynte den; han gjentar sine bravader knyttet til ulike eiendomsprosjekter, hvilket ifølge ham selv er en garanti for at han vil få ting gjort i Washington D.C.
Mens alle andre snakker, er Trump garantisten for at ting blir gjort.
Dette står imidlertid ikke til troende. Hvordan Trump i kraft av sin personlighet skal få gjennom lovgiving i hva som kommer til å være en usedvanlig fiendtlig innstilt kongress – det svarer selvsagt ikke Trump på. Derimot forsikres vi om at vi kan ”stole på Trump”. Han har inngått massevis av avtaler – ja, han har til og med skrevet en bestselger – så her er det ingen grunn til uro.
Vel – jeg føler meg ikke helt overbevist.
Imidlertid har jeg intet problem med å innrømme at jeg er dypt fascinert over den bunnløse narsissismen som Trump utviser.
Jeg har aldri lest noe lignende før.
Trump er i så måte mer enn en politiker, han er et fenomen. Og hvordan skal man forklare fenomenet Trump?
Stadig flere bruker ordene autoritær og fascisme om Trump. Det er det liten dekning for – skjønt det eksisterer et viktig unntak.
I etterkant av Obamas gjenvalg gikk Trump amok på twitter og oppfordret til sivile opptøyer og revolusjon. Dersom man tar Trumps uttalelser på alvor så oppfordret han vanlige amerikanere til å ta til gatene. Man finner knapt noe sterkere uttrykk for et antidemokratisk sinnelag enn det å nekte å anerkjenne legitime valg. Årsaken til at jeg benytter meg av formuleringen ”dersom man tar Trumps uttalelser på alvor” skyldes ikke bare hans person. Konteksten for kommentarene var åpenbart knyttet til emosjonelle omstendigheter, delt på sosiale medier, og flere av dem ble attpåtil slettet i etterkant. På denne bakgrunn mener jeg at det er vanskelig å se Trumps politiske natur som iboende fascistisk.
Trump har knapt noen ideologi eller politisk kjerne – utover at Donald Trump er fantastisk. Så snarere enn å være en fascist eller ekstremist er Trump en klassisk populist, som spiller på den grenseløse misnøyen med den politiske klassen i Washington D.C. Og det er nettopp i dette lys hans popularitet på meningsmålingene bør forstås. Mange amerikanske velgere, særlig gruppen av hvite arbeidere som presses av globaliseringen, har mistet troen på politikerne, på fremtiden og på amerikanske institusjoner. For dem fremstår Trump som en handlingens mann. Deres tillit til amerikanske medier er også tynnslitt. Faktisk stoler de så lite på journalistene at når mediene avslører Trumps lemfeldige omgang med fakta, så har det paradoksalt nok begrenset effekt på Trumps kjernevelgere.
Imidlertid er det svært tvilsomt om det finnes mange nok sinte, hvite menn til at Trump faktisk kan bli valgt. Selv republikanerne har ikke ubegrenset tilgang til sinte, hvite menn. Derfor er det tvilsomt om Trump vil få den republikanske nominasjonen, selv om man nå, litt over en måned før Iowa, ikke kan utelukke det. Derimot kan han garantert ødelegge mye for Det republikanske partiet gjennom sine ufiltrerte uttalelser om innvandrere, muslimer, kvinner med flere. Man kan selvsagt kjenne seg igjen i Trumps kjernekritikk: USA er på mange måter altfor politisk korrekt – men det er jo ikke en unnskyldning for å oppføre seg dårlig.
Finnes det så ingenting positivt å si om Trump?
Jo, hans deltakelse i den amerikanske valget har revitalisert demokratiet, og som Anderson Cooper i CNN har påpekt, er det en vesensforskjell mellom eksempelvis Hillary Clinton og Donald Trump.
Når Clinton stiller til intervju, så følges hun av en hær av kommunikasjonsrådgivere, som er veldig nøye med å forhåndsavtale hvilke spørsmål journalistene kan stille henne.
Når Donald Trump stiller til intervju, er det nesten uten medierådgivere, og journalistene kan spørre om hva som helst. Det er en ubetinget fordel for demokratiet.
I tillegg fant jeg en halv setning øverst på side 81 hvor jeg kunne si meg enig: ”The free market works”. Problemet med Trump er blant annet at han altfor ofte representerer det motsatte av markedspolitikk. Trøsten får være at han neppe noen gang kommer til å bli valgt til amerikansk president.
Innlegget var publisert på AmerikanskPolitikk.no torsdag 17. desember 2015.
Relatert
Tyskland står foran et valg i misnøyens tegn
Folkeretten forsvares best av demokratier
Kritikken mot norsk utenrikspolitikk vokser – fordi den er feilslått
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
